Sann gudsfrykt
Av C. Skovgaard-Petersen
«… derfor skal denne misgjerning bli for dere som et falleferdig stykke av en høy mur som skyver seg mer og mer ram, inntil muren med ett, i et øyeblikk, styrter sammen og knuses».
Jes 30:13
Det er alltid noe truende med revner i berg og mur, men enda alvorligere er det med revner i selve vårt innerste gudsforhold. Er ikke forholdet til Gud helhjertet, blir det lett et farlig selvbedrag. Halv gudsfrykt er helt selvbedrag. Og faren blir mangedoblet, fordi det fins noe som en kunne kalle fristerens kiler. Så snart vår sjelefiende ser at der og der er en liten revne i vårt gudsforhold, på det og det punkt er vi ikke for alvor villige til å gjøre Guds vilje, der vakler vi og der forhandler vi, – setter han sin kile inn og hamrer løs. Og før vi vet ordet av det, er revnen blitt større, og til slutt sprenger han oss helt løs fra Gud.
Det er disse kilene til fristeren som gjør de små revnene så farlige og skjebnesvangre. Undersøk derfor om ditt gudsforhold er i orden. Hvor er det noe vaklende eller halvhjertet i ditt forhold til Gud? Hvor tar du i all stillhet dine forbehold overfor Gud? Og når du har prøvd deg selv for Guds ansikt og har funnet en revne, da be inderlig og alvorlig om hjelp nettopp på det punktet – før fristeren får tid til å sette sine kiler inn!
Det er bare ved bekjennelse og ydmykelse for Gud vi får kittet revnene i gudsforholdet sammen. Og Gud selv må vise oss de ømme punktene, her nytter det ikke å stole på sitt eget skjønn. Den som vil mure sammen revnene i gudsforholdet, blir derfor aldri ferdig med den gamle bønnen: «Ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!»
Fra andaktsboken
«Livet under nåden»
|
|