PDet vises stadig til tegn og under som bevis på at noe er fra Gud, men det er ikke dekning for en slik slutning. På frukten skal treet kjennes, men tegn, under, helbredelser og stor oppslutning kaller ikke Skriften frukt.
Der evangeliet får slå rot, skaper det et nytt liv, en ny vandring i tro og gudsfrykt, i Jesu fotspor. Ved sin Ånd setter Gud sitt innsegl og preg på sine barn, slik at de troendes liv og vandring kommer til å bære Guds eget stempel. Hva kjennetegnes dette av? Synlig og ytre framgang, helse, penger, popularitet, makt og innflytelse? Nei, det kjennetegnes av en likedannelse med Guds egen Sønn, som er Guds bilde. Jesu eget sinn kommer til uttrykk i den troendes liv: «Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet ». Og slik Jesus ble til liv og frelse for andre, slik er Åndens frukt også til velsignelse og liv for andre.
Hvordan ble Jesus til liv for oss? Ved at han ikke levde for seg selv, men i kjærlighet ga seg selv hen i døden. I det ytre led han nederlag og gikk under i vanære, avmakt, lidelse og død. Men fra Jesu lidelse og død springer livet ut til oss.
Det er noe tilsvarende med de troende. Vi bærer evangeliet som en skatt i et leirkar, vårt ytre legemlige liv i denne verden. Vi blir ikke til velsignelse i den grad vi makter å fremme vårt eget liv og navn i denne verden – og oppnår helse, penger, ære og makt. Tvert i mot blir vi til velsignelse når vi ikke fremmer oss selv, men for Jesu skyld setter vårt liv inn i tjenende kjærlighet for andre. Nettopp det som fører til at vi lider vanære, motgang og lidelse for Jesu skyld, blir til liv og frelse for andre. Og i dette kommer Jesu eget kjærlige sinnelag og bilde til syne, som en skatt skinner ut fra et sprukkent leirkar. «Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Så er da døden virksom i oss, men livet i dere» (2Kor 4:10-12).
Uten at kornet legges i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Det bærer ingen frukt. Slik var det med Jesus, og slik er det med den troende. Det er ingen frukt der mennesker søker å fremme sitt liv her i verden, men der de for Jesu skyld mister sitt liv i denne verden. Det bør vi akte på.