Hvem skal bygge Jerusalems murer?{jd_file file==Lov og Evangelium 2010 – Nr 08}Av Marcus Söderberg
«I måneden kislev, i det tjuende året, da jeg var i borgen Susan, kom Hanani, en av mine brødre, og noen andre menn fra Juda. Jeg spurte dem da om jødene – den rest som var blitt frelst fra fangenskapet – og om Jerusalem. De svarte meg: De som er blitt befridd fra fangenskapet og nå bor der i landskapet, er i stor ulykke og vanære. Jerusalems mur er nedrevet og portene er oppbrent. Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt og sørget dag etter dag. Jeg fastet og bad for himmelens Guds åsyn.»
Neh 1:1-4
Murene er nedrevet
Den tilstanden profeten Nehemja beskriver, finner vi igjen i dag. Dette gjelder ikke bare i samfunnet, som har forlatt Skaperen for å dyrke skapningen og Mammon, men det er også situasjonen hos dem «Gud har ført ut med sterk og utrakt arm» og som har forlatt «fangenskapet i Babel», og det er det verste. Derfor lider også vi stor nød og fare – for Jerusalems mur er nedrevet og portene er oppbrent. Det er få igjen som bygger på muren, som arbeider «med den ene hånden, og med den andre holder sitt våpen» (4:17). På grunn av at en misliker strid, slippes både det ene og det andre inn i hjemmet, opp på talerstolen eller inn i ansvarsfulle stillinger.
Spørsmål om samarbeid
«Judas og Benjamins motstandere fikk nå høre at de som var kommet hjem var i ferd med å bygge et tempel for Herren, Israels Gud. De kom da til Serubabel og til familieoverhodene og sa til dem: La oss få være med dere og bygge! For vi søker deres Gud likesom dere selv, og vi har ofret til ham helt fra assyrerkongen Asarhaddons dager, han som førte oss hit! Da svarte Serubabel og Josva og de andre familieoverhodene i Israel: Det er ikke sammen med dere vi skal bygge et hus for vår Gud. Men vi alene skal bygge huset for Herren, Israels Gud, slik som kong Kyros, kongen av Persia, har befalt oss. Men de andre folkene som bodde der i landet, gjorde Judas folk motløse og skremte dem fra å bygge» (Esr 4:1-4).
Det er ikke noe som hindrer lenger. Guds folk er forsvarsløst. Hva som helst og hvem som helst slippes inn, med eller uten åndelig innsikt. Verdens barn får nå være med og bygge og styre arbeidet. Alle skal være med, og vi skal jo ikke dømme hverandre. Da har man helt misforstått Guds ord, for: «Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!» (Jes 5:20).
Alt er like bra
Hva skjer så? Jo, ett av to: Enten kommer motløsheten slik at man ikke orker å arbeide videre, eller man mister evnen til å skille mellom det sanne og det falske. Da havner man i en «alt er bra-mentalitet». Og hvordan ser det ut i dag? Holder noen en ransakende preken, er det bra, er det en evangelisk og frigjørende tale, er det bra, og er det en allmennreligiøs forkynnelse om Guds kjærlighet og syndsforlatelse – uten å nevne hva det kostet Jesus og uten å nevne Offerlammet som bar verdens synd – ja, så er også det bra. Kanskje var alt som ble sagt riktig og sant, men hva med det som ble fortiet? Man taler om Den Hellige Ånds gaver, om tegn og under, om helbredelse av syke og tjenesten i Guds rike og om disippelskap. Og det trenger ikke å være noe galt i alt dette, men budskapet om Kristi blod er kommet i bakgrunnen. Men hvordan kan det som er en bisak i Skriften bli selve hovedsaken? Hva kan årsaken til dette være? Jo, Bibelens stjerne og kjerne, han som gav sitt liv for fårene, ordet om korset, er noe man kan. Selvsagt er det viktigst, men det er jo så innlysende, at det trenger man ikke å stanse opp for. Men er det så selvfølgelig at Jesus måtte forlate himmelens herlighet for å lide og dø som en forbryter i ditt sted, synes du at du har gjort deg fortjent til det? Nei, skulle du få som fortjent, hadde det ikke vært noe syndenes forlatelse, liv og salighet for deg, men bare dom og straff. Det som ligger bak denne villfarelsen, er at man ikke lenger bryr seg om mannaen, men har blitt lei av «denne usle mat», og roper som de utro hjerter, slik som Israels folk da de var i ørkenen. Man har lært seg at «jeg er en synder» og at «Jesus er en frelser», og så er man ferdig med det, og da vil man et skritt videre, for dette kan vi og dette vet vi da fra før! Er ikke denne tankegangen til å gråte av? Det som er hovedsaken i all sann kristendom, budskapet om korset og blodet, om nåde for Jesu skyld, kan aldri bli bare en ubetydelig bisak.
Ditt sølv er blitt slagg
Mange tror at de er berørt av Den Hellige Ånd gjennom virkemidler som musikk, predikantens talegaver eller rørende historier. Men nådemidlene, Ordet, nattverden og dåpen, som taler om nåde for Jesu skyld, om Guds blod som gis til syndenes forlatelse, er man straks ferdig med. Hva sier Herren om dette? «Ditt sølv er blitt til slagger. Din vin er oppblandet med vann» (Jes 1:22). Så brer den villfarelsen seg at alt er like bra. Slik er også «den tause vranglære» som bare tar opp det som ikke støter, og da blir det bare en gripende beretning som ikke treffer samvittigheten, og alt er så bra. Er det politikk og miljøspørsmål som fyller den stadig kortere preken, er det også bra, for det er jo så viktig å ta vare på jorden og være med på å bestemme om landets fremtid. Hvordan skal vi klare oss som kristne dersom vi ikke medvirker til at staten kan ha gudfryktige lover? Så da er det jo så bra om noen engasjerer seg i det. Alt er bra, unntatt disse mørkemenn som sier at alt ikke er så bra. De er jo ikke så bra!
Bønnens vei
Tilstanden som var på Nehemjas tid finner vi så utvilsomt hos oss i dag, men hvor finner vi slike menn som Nehemja, som går bønnens vei, og som taler med Gud om alt? «Kjære Gud, må du ta deg av dette!» Bønn er å røre ved allmaktens hånd. Det visste Martin Luther. Det vitner hans sang, «Vår Gud han er så fast en borg», om: «Vår egen makt er intet verd, Snart fikk vi banesåret. Men én går frem i denne ferd, Som Herren selv har kåret. Vil du hans navn få visst? Han heter Jesus Krist, Den høvding for Guds hær, I ham kun frelse er. Han marken skal beholde!».
Da Nehemja hadde fortalt kongen om de nedrevne murene, spurte kongen: «Hva er det da du ønsker?», og om Nehemja står det videre: «Da bad jeg til himmelens Gud, og så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, og dersom du har godhet for din tjener, så ber jeg at du vil la meg reise til Juda, til den byen hvor mine fedres graver er, så jeg kan bygge den opp igjen» (Neh 2:4-5).
Det første han gjorde, var å be, så svarte han kongen. Han bad først, deretter talte han. Hvor ofte har du ikke talt først, i overmot og sinne, der du heller skulle ha vært på kne i bønn? Hvor ofte har du ikke handlet uten først å ha lagt saken frem for Gud?
Du har syndet!
Det første Nehemja gjorde da han kom til Jerusalem, var å undersøke nøye hvordan det sto til. Han så ikke bare det negative i situasjonen, men måtte ha rede på hva som var feil og hvordan det kunne rettes opp. Det var sannelig stor grunn til å gråte og vende seg til Gud i faste og bønn. «Både dag og natt ber jeg nå for ditt åsyn for dine tjenere Israels barn, idet jeg bekjenner Israels barns synder, som vi har gjort mot deg! Både jeg og min fars hus har syndet. Vi har båret oss ille at mot deg og ikke holdt de bud og forskrifter og lover som du gav din tjener Moses» (Neh 1:6-7). Vi har syndet. Det er så lett å klage over at de andre har syndet.
Ansvar for ditt hus
Nehemja var en mann som kjente ansvar og samhørighet med sitt folk. Står du uten skyld for det som skjer med dem som er i din nærhet? Er du uten ansvar? Hvem skal så bygge opp igjen «Jerusalems murer»? Og hvem skal da sette i stand portene med nye låser og bommer og innsette voktere til å åpne og stenge dem? I Nehemja 7:3 står det: «Noen av Jerusalems innbyggere skal settes som vaktmenn, hver på sin post og hver utenfor sitt hus». Du som er en troende, hører til det åndelige Jerusalem, og da har du ansvar for det som forkynnes i din forsamling, hvilken musikk som spilles, at ikke synd og verdslighet slippes inn. Hver og en må stå på sin post, alt etter det lys en har fått. Og dette gjelder ikke bare i forsamlingen, men også i ditt eget hus. Hva befinner seg innenfor veggene i ditt eget hus? Hva slipper du inn, og hva lar du vokse der? Skulle din Herre og Frelser følge deg synlig gjennom dagen, ville du da leve likedan? Hva leser du, hva samtaler du om med din familie og dine venner? «Min sønn! Gi meg ditt hjerte!» (Ord 23:26). Hva er ditt hjerte rettet på? Kanskje må du først sette i stand murene og portene til ditt eget hus? Når var det sist faste og bønn i ditt lønnkammer med nødrop til Gud?
Gud kaller til oppgjør
Guds ord må få lyde også i dag, i ditt og mitt liv, så det får gjøre sin gjerning slik det står i Jes 1:16-20: «Rens dere og tvett dere! Ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne! Hold opp med å gjøre det som er ondt! Lær å gjøre det gode. Legg vinn på det som er rett. Vis voldsmannen på rett vei. Hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak! Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Dersom dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting. Men er dere uvillige og gjenstridige, skal dere bli fortært av sverdet. For Herrens munn har talt».
Tempel av levende steiner
Ikke bare porter og murer ble gjenoppbygd, det ble også reist et tempel. Det hadde vært meningsløst å sette i stand murer og befeste porter om de ikke skulle beskytte noen eller noe. Likevel er det ikke sjelden at vi ser at det skjer. Kanskje er det slik at de ivrigste forsvarerne er de som har mest behov for å beskytte sin egen mur. De har nemlig sitt håp der, i den rette lære, den rette ordningen og møteformen. Men murene er ikke noe mål i seg selv. De bygges omkring Guds hus og Guds folk. La oss derfor rette blikket mot selve «templet», det som er bygd av levende steiner. Vi leser i Esr 3:11-13 om da templet ble gjenoppbygd: «De sang lov og pris for Herren, fordi han er god, og hans miskunn mot Israel varer til evig tid. Og alt folket brøt ut i et stort fryderop og priste Herren fordi grunnvollen var lagt til Herrens hus. Men mange av prestene og levittene og familieoverhodene – de gamle som hadde sett det første huset, gråt høyt da de så dette huset bli grunnlagt. Men mange jublet høyt av glede. Folket kunne ikke skjelne lyden av gledesjubelen fra lyden av folkets gråt, for folket jublet så høyt at det hørtes lang vei».
Kristus er den samme
Ja, det er grunn til å gråte over vår situasjon, men mismotets ånd er ikke fra Gud. Grunnen til huset er lagt. Klippen, hjørnesteinen er Kristus. Han er den samme i går og i dag og til evig tid. Nehemja visste hvor trøsten var å finne: «Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss, og vi hans tjenere vil gå i gang og bygge» (Neh 2:20). «Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige. Og kjemp for deres brødre, deres sønner og døtre, deres hustruer og deres hjem!» (Neh 4:14).
Djevelen raser mot de troende. Han vet at hans tid er kort. Våk, sier Ordet, strid, om ikke så for den oppvoksende slekts skyld! Strid for at våre barn skal få høre ordet om ham som forlot himmelens herlighet for å lide og dø på et kors under Guds vrede for oss som bare hadde fortjent den evige fortapelse. Å, det er et stridstrøtt folk i dag! La oss ikke strides, men holde sammen, vi har jo tross alt så mye felles. «Nei, han kan vi jo ikke følge, han er jo imot alt». Slik tales det i dag om de lederne som våger å stå opp mot falsk lære og død gudsdyrkelse. Får de sanne hyrder støtte av de troende i dag, får de det fra deg? Guds ord må forkynnes, og Åndens sverd må svinges. Uten at loven får vise synderen hans fortapte stilling, og evangeliet får trøste med ordet om nåde for Jesu skyld, er slaget tapt. Da hjelper det ikke hvor mange som samles eller hvor trivelig vi har det med vakker musikk og rørende prekener.
La oss vende om til Herren!
Vi har en fast og sikker grunn. Guds Sønns blod har runnet til forløsning for hele verdens synd. Les gjerne lovprisningen i Nehemjas bok, i det niende kapitlet, så skal du se at Gud er «en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn » (9:17). Når vi ser all ugudelighet omkring oss, og iblant oss, hvordan styresmaktene forlater Guds bud, hvor få arbeidere det er i Guds åker, og folket ligger nedtrykt og i vanære fordi murene er nedrevet og portene oppbrent, da må vi bare erkjenne at «Du er rettferdig i alt det som er kommet over oss, for du har vist trofasthet, men vi har vært ugudelige» (9:33). La oss vende om til Herren i anger og bot, skille oss av med alt bannlyst gods og søke Herren mens han er å finne, og påkalle hans navn den stund han er nær! (Jes 55:6).
Oversettelse fra svensk:
Ingar Gangås
|
|