Vekkelse på bedehuset
Av Ingar Gangås
Jeg husker som barn og ungdom at det var mange forskjellige forkynnere fra flere ulike organisasjoner som besøkte bedehuset der jeg vokste opp. Enkelte ganger sto de nesten i kø for å slippe til med sine møteuker. Jeg var ofte med. En god stund før møtet tok til, senket det seg en høytidelig stillhet over forsamlingen. Det var en stille forventning om å «få» noe, og vi var på hellig grunn.
Forkynnerne var svært forskjellige. Noen var mer originale enn andre. Og det hendte ikke sjelden at en nesten kunne bli litt redd for dem. Et hellig alvor fulgte med når de skildret den levende Gud som ikke tåler synd. Gikk de over til å «male» Jesus på korset, kunne det hende at det blinket en tåre på kinnet hos dem. Unggutten gikk ikke ut igjen fra møtet uberørt. Guds ord kunne «sette seg fast».
Var det vekkelse? Nei, ikke hvis du tenker på de store vekkelsene jeg bare har hørt eller lest om. Men det var vekkelse likevel, for Ordet grep tak i oss. Når Guds ord forkynnes, skjer det noe, og det vender aldri tomt tilbake.
Det eneste virkelige vekkelsesmiddel er Ordet fra Guds munn. Har vi glemt det i dag? Er predikanten mer opptatt av å polere sine egne tanker enn å tigge og rope til Gud om et «budskap»? Er tilhørerne kommet for å «høre» Guds «røst»? Eller står bedehusene tomme?
Forbarm deg over oss Jesus! «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst» (Jer 8:20).
|
|