Johannes Brandtzæg – læreren
Av P. S. Eikrem
I et brev til sin svigerfar, byfogd Heuch, datert 25. mars 1896, skriver Johannes Brandtzæg:
«Jeg har helt siden jeg kom hjem fra Kina hatt flere oppfordringer til å begynne en folkehøgskole, og for et par år siden tenkte jeg alvorlig på å gå i gang her på Fjøsanger. Men dette sted er ikke det heldigste. Det ligger for nær byen med dens uro og adspredende innflytelse. (…) Thina og jeg har hatt, og har, en følelse av at vi har ansvar for de penger som er betrodd oss, at de ikke utelukkende tjener oss selv. Derfor har det spørsmål ofte kommet til oss: På hvilken måte kan vi best tjene Guds rike og det samfunn vi står i, med det som Gud har gitt oss? I dette øyeblikk synes vi å se at mange ting peker mot at her ligger et stort krav vi neppe med god samvittighet kan unndra oss. – Skolen må være positiv i form og ånd og være grunnet på Jesus Kristus og ham korsfestet».
Skole på Framnes i Hardanger
Brandtzæg hadde vært på mange steder som kunne egne seg godt, særlig hadde han festet seg ved et sted i Kvam i Hardanger og blitt kjent med folket der. Han hadde en god venn i sognepresten i Vikøy, Christie, og kapellanen hans, Realf Ottesen, hadde han kjent helt fra skoledagene i Trondheim. Den idylliske prestegården, naturen, de landlige forhold, alt tiltalte ham. Folket der inne likte han også.
Så var det under et møte på Jæren ved nyttårstid 1896. Forsamlingen besto vesentlig av ungdom. Da han så utover denne ungdomsflokken, slo tanken ned i ham: «Reis til Vikøy og opprett en folkehøgskole der». Det var så tydelig som det var et menneske som talte til ham.
Han kjøpte et nes av prestegården, som en gang må ha vært en holme, for den ble kalt «Prestholmen». I skjøtet fikk den navnet «Framnes».
Høsten 1897 sto skolen ferdig og det første kullet flyttet inn. Å få det hele i gang, med skolebygg, privatbolig, lærerbolig, veier, telefon og jord som måtte kjøres på til hage og blomsterbed, hadde kostet utrolig mye. Brandtzæg hadde nedlagt godt og vel 70 000 kroner, og til senere utvidelser og utbedringer gikk det 20 000. Det var stor kapital den gangen.
Rikt kristenliv
Den bygd Brandtzæg kom til, Kvam kommune, eller Vikøy prestegjeld, var på mange måter særegen. Naturen er uvanlig vakker, og her har det vært et rikt kristenliv helt fra Hans Nielsen Hauges tid. Det fortelles at Hauge gikk fra bygd til bygd, fulgte folket i slåtten, og at han bodde i Steinsdalen. Noen særlig inngang fikk han likevel ikke, men hans disipler gjorde det. Samson Trå fra Herand holdt møter i Kvam i 1801. Det ble vekkelse. Mange ble vunnet. Den neste vekkelsen kom med Elling Eielsen fra Voss i 1836, og siden var det slik at vekkelsene gjestet Kvam med kortere eller lengre mellomrom. Fra å være en middelmådig eller tilbakestående bygd, ble den til en av de fremste i vårt land, åndelig som økonomisk. Disse vekkelsene gjorde også Kvam til en av de beste misjonsbygder.
Brandtzæg fikk være med i en av de største vekkelser som noensinne har gått over Kvam. Det var i 1903-04. Han sto llerede den gang, og helt til han reiste i 1912, som den selvskrevne leder for de troende der.
Da Brandtzæg flyttet til Framnes, ble også en annen tanke til virkelighet. Det var tanken om en misjonsskole. Den ble åpnet i 1898.
Mange prøvelser
Ordinasjonsstriden, og mange andre skuffelser forbundet med noen ansettelser av arbeidere ute og hjemme, var forhold som brakte Brandtzæg mye sorg i tiden som fulgte. I tillegg kom et økonomisk trykk som begynte å melde seg. an var falt i hendene på eiendomsmeglere og sakførere, som enten ikke maktet å bedømme situasjonen riktig eller handlet lettsindig med andres midler. Men det tyngste og hardeste slag rammet ham da hans unge hustru døde fra ham i 1898.
Fru Thina Brandtzæg var en av disse sjeldne mennesker som kommer inn i en manns liv, og som på mange måter er med og omskaper det. Hun var en stille tilbakeholden kvinne med dyp gudsfrykt, og med et vinnende vesen. I hennes hjem var alle velkomne, høy som lav; det ble ikke gjort forskjell på noen. Hun ble gravlagt på Vikøy kirkegård ved siden av lille Fredrik, som de hadde mistet tidligere.
For Brandtzæg var det til stor trøst at hun etterlot ham en sønn, Anton Martinus (født 20. februar 1898). I ham var brodden av sorgen på mange måter tatt bort. Det hersket et godt forhold mellom dem. De lokket fram smilet, og de kunne også stryke bort tårene hos hverandre.
Det er ikke til å undre seg over at Brandtzæg ble noe mørk og tung. Hans innesluttede vesen gjorde at det var få som våget å nærme seg ham. I undervisningen var han rolig og klar, og kunne en få et smil av ham, var det som å få sol på en uværsdag.
Bønnen holdt ham oppe
Den hemmeligheten som bar ham oppe, og som tross den byrden han måtte bære, gjorde at han også kunne være lys og glad, var denne: Hver morgen fra klokken sju, eller tidligere, var han på kontoret. Døren var lukket, men det hendte jo at det var noe som hastet og som gjorde at det måtte bankes på døren. På bordet lå da en oppslått bibel, eller den lå på kontorstolen som var flyttet litt ut fra skrivepulten. Over hele personen lå det et drag som tydelig fortalte at han hadde samtalt med Gud. Du kunne bli innbudt til å knele ned ved siden av ham, om det ikke hastet, og den som det fikk, om ikke mer enn en eneste gang, oppdaget kilden han øste av i denne sorgens og motgangens tid.
I 1907 ble Brandtzæg gift for andre gang. Betzy Volckmar var født i 1864, og var fra Kristiansund. I henne fikk Brandtzæg en trofast medhjelp, stille og tilbakeholden, men med et udelt misjonssinn og hjertelag for det arbeid han hadde gitt sitt liv til, og for ham, som hadde vunnet henne.
Fra Framnes til Oslo
På generalforsamlingen i Ålesund i 1909 fikk fellesstyret fullmakt til å selge misjonseiendommen på Framnes og flytte misjonsskolen. Brandtzægs økonomiske stilling var da slik at han måtte selge Framnes.
Flyttingen avsluttet en rik epoke i Kinaforbundets historie. Faren var at vestlandsvennene ville bli motløse og slutte. Men de sluttet ikke. De sørget, men de var med, like hjertevarme og pålitelige. Det er vestlandsvennenes uvisnelige heder. Forhåpningene var at Østlandet, og spesielt Oslo, kunne vinnes mer enn tilfelle hadde vært tidligere.
Fra boken «Johannes Brandtzæg –
hans liv og virke»,
Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund,
Oslo, 1934
Utvalg og bearbeidelse: I.G.
Serien avsluttes i neste nr.
|
|