«Gråt og tenners gnissel»
Av B. A. Lindeland
Jesus bruker dette uttrykket gang på gang som slutningssats i sine taler (Mat 8:12; 13:42; 22:13; 24:51; 25:30).
Det er altså et sted der det bare lyder gråt, et sted uten en eneste lysstråle, et sted der mørket ruger tungt og knugende. Det er et sted der en dør fører inn, men hvor det ikke er noen dør som fører ut – et redselens sted!
Hvem er det som kommer til dette sted? Det er «rikets barn», som ikke har bryllupskledning på. Det er «alle dem som volder anstøt, og dem som gjør urett». Det er «den onde tjener» og «den unyttige tjener».
Hvorfor forteller Jesus om dette redselens sted? For å skake oss opp av søvn og sløvhet, slik at vi undersøker hvilken vei vi vandrer på og hvor veien fører oss hen.
Vi vil jo til himmelen. Ja, men «rikets barn» ville også dit. Og mannen uten bryllupskledning, og «den onde» og «den unyttige» tjeneren – til himmelen ville de alle sammen.
Og i grenseløs lettsindighet tenkte de, at de skulle klare seg frem til dette skjønne mål på den vei de vandret.
Men de tok forferdelig feil. De var himmelvandrere på veien til – helvetet!
Vi vil til himmelen. Vandrer vi også på den veien som fører dit?
Jesus har den kjærligste hensikt med å stille oss inn for dette spørsmål.
Blir vi ved nærmere undersøkelse forvisset om at vi er på den rette veien, da vil nemlig denne forvissning bringe oss fred og trygghet.
Blir vi derimot overbeviste om at vi vandrer på «smertens vei», på den vei som fører til stedet med gråt og tenners gnissel, da måtte vel denne overbevisning i den grad fylle oss med redselens alvor, at vi uten utsettelse ville omvende oss fra vår onde vei. Og det er dette Jesus tilsikter.
|
|