Hvorfor uteble vekkelsen?
Av Axel B. Svensson
Håp om vekkelse
Høsten 1939 så det ut som det svenske folket skulle våkne. Og det våknet. Men vekkelsen var egentlig bare av nasjonal karakter. Fedrelandets betydning tok oppmerksomheten. En begynte å akte høyt vår kulturelle arv og den rettsorden vi var arvtagere av.
Mange tegn varslet også at en religiøs vekkelse var svært nær. Uten tvil gjennomskuet mange det bedrageriske i de ateistiske ideologiene, som allerede under den første verdenskrigen var kommet i vanry. Da en ny, stor krig brøt ut, og ufreden siden brøt inn over Finland som en stormflod, begynte en til og med å innse hvordan den religiøse likegyldighetens armod manglet kraften til å bære og hjelpe. En vendte seg til, og søkte, fedrenes Gud og de evige kraftkilder som våre forfedre i vanskelige tider hadde drukket av til stor styrke. Alt tydet på at den dypt nasjonale vekkelsen skulle føre til en religiøs oppvåkning. Og det skjedde. Til og med de styrende myndigheter regnet med dette og anså omsorgen for sjelen som en del av den nødvendige beredskapen.
Nasjonalt og religiøst har Sverige virkelig til en viss grad våknet. Men noen kristelig vekkelse, som førte til at tusenvis ble omvendt til den levende Gud, har vi ikke sett. For religiøs vekkelse og omvendelse til Gud i ånd og sannhet er langt fra det samme alltid.
Hva kan det komme av at den dype, kristelige vekkelsen uteble eller ble iakttatt bare her og der, og berørte bare et fåtalls individer? Det var så mange gledelige og lovende tegn. En hadde liksom rett til å forvente en åndelig vårtid midt på vinteren. Hvorfor kom den ikke? Hvorfor stanset det hele bare som et landsomfattende tilløp?
Svaret kunne kanskje gis på mange måter. Kort og rett på sak kan det skje uten noen egentlig utredning. Men vil vi medvirke til et godt resultat, er det nok nødvendig å få mer rede på årsaken og de forhold som førte til at et så spesielt «nådetilfelle» for vår nasjon kom til å forfeiles så totalt. For muligens kan det ennå skje en forandring. Og nettopp i det håpet vil vi legge frem noen synspunkter og fakta. Men allerede i begynnelsen vil vi påpeke at først og fremst ligger ansvaret for vekkelsens uteblivelse på de kristne og spesielt på prestene og predikantene i vårt land. Dessverre har vi ikke utført vårt embete tilfredsstillende.
Tidens tegn
Hver særskilt begivenhetsrik tid – etter kristendommens første fremtreden – har alltid hatt som kjennetegn blant mange andre, at såkalte dommedagsprofeter har opptrådt med en mer eller mindre bestemt forkynnelse av verdens undergang og den ytterste dag som meget nært forestående.
Vår tid har allerede nok av endetidstegn som beviser sannheten i det som skal skje. Og – det skulle være rent beklagelig om søvnen var så stor at ingen kom til å tenke på de ytterste og siste tider. En slik sløvhet hadde vært mer sørgelig enn de svært så forvirrende utleggelsene av de apokalyptiske profetiene (åpenbaring av de siste ting. Red. anm.). Disse utleggelsene er ofte preget av usunn åndelighet og nysgjerrige forsøk på å trenge inn i Guds rådslutning for å vite dag og stund for Kristi gjenkomst, tvert imot Skriftens klare advarsler om unyttige spekulasjoner. Men selv slik usunn åndelighet har mer med åndelig liv å gjøre enn den helt likegyldige søvnen.
Maner til oppvåkning
En må være helt blind for ikke å se at vår moderne tid er full av det som Den Hellige Skrift sier skal prege endetiden. Det mangler ikke på krig og rykter om krig. Naturkatastrofer forekommer. Hungersnød er en realitet for millioner av mennesker. Farsottene herjer. Allerede nå har mange fortvilt over havets og bølgenes brus, og miner og torpedoer eksploderer. Og med all grunn sa en fremtredene kirkeleder i en tale ved en presteinnsettelse at han så på nåtiden som nærmest fotografert ut av Lukasevangeliets 21. kapittel.
Kanskje er det bare to av Skriftens angitte tegn på verdens undergang som synes uklare. Kristus taler om en «lovløshet » i Mat 24:12. Det samme gjør Paulus i 2Tes 2:1-12, der han også sier noe om «den kommende antikrist».
I en verden breddfull av lover og forordninger, kan det jo synes noe merkelig å snakke om lovløshet, spesielt når en tenker på at de statene som har tydeligst antikristelig stempel, er de land hvor lovene håndheves mest blodig og hardhendt.
Blant nålevende statsoverhoder er det vel ingen som direkte peker seg ut til å kunne bli den siste og egentlige antikrist. Vi er oppmerksomme på at det finnes kristne som uten betenkeligheter er rede til å utpeke både en og to av tidens størrelser som syndens menneske, fortapelsens sønn. Men nettopp dette at mer enn én kan påvises å eie de drag Skriften betegner som antikrist, bør besinne oss til varsomhet, og en har vel mest grunn til å anse de nåværende personligheter som «forløpere » til den rette og siste antikrist.
Men – hva har dette å gjøre med spørsmålet om hvorfor den kristelige vekkelsen uteble i vårt land? Jo, det virker som de kristne har hatt sin oppmerksomhet mer rettet på de apokalyptiske tegn og den politiske utviklingen, enn på sin egen farlige situasjon. Dette tør være en av hovedårsakene til at de ikke har oppdaget at lovløsheten allerede har tatt overhånd, og det på en så høyst skremmende måte at knapt noen kunne ha tenkt seg det på forhånd. Nettopp dette at lovløsheten har tatt overhånd, er ganske sikkert årsaken til at vekkelsen her i landet bare ble noe ytre nasjonalt og ikke utviklet seg til å bli en dyp, kristelig omvendelse i ånd og sannhet.
Lovløshetens tegn
Frelseren sa: «Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste» (Mat 24:12).
Vi har allerede påpekt at de fleste av dagens samfunn har overflod av lover og forordninger. Ytre sett kan vi vel ikke si at noen land i verden er anarkistiske eller lovløse, og de mest antikristelige land er vel de som har flest lover, og som opprettholder dem med den blodigste strenghet. Vi har også grunn til å legge merke til Paulus’ ord om at lovløsheten først fremtrer som en skjult hemmelighet (2Tes 2:7). Men brudd på borgerlige samfunnslover og det som gjelder de store massene, skjer aldri i hemmelighet, så det må være en farligere lovløshet Paulus snakker om. Vi bør også huske at Den Hellige Skrift vanligvis ikke kaller menneskelige forordninger for en «lov», men benevner dem som vedtekter og menneskebud.
De gamle fortolkerne har sikkert rett som forsto Kristi og Paulus’ ord om lovløshet som å forlate Guds hellige lov. Og en bør nok erkjenne at i vår tid har en mer og mer satt overtredelsen av Guds lov i system.
Dypest sett kan likevel ikke denne form for lovløshet være det Kristus forutsier som den siste tids særskilte tegn, for hvordan skulle manges overtredelser av Guds lov uvilkårlig føre til kjærlighetskulde hos de fleste? Og vi hevder – atter en gang – Paulus understreker at lovløsheten var virksom allerede på hans tid. Likevel fikk ikke lovløsheten overhånd, og den personlige antikrist trådte heller ikke frem da. Men ondskap og vanlig ugudelighet, samt forakt for lov og rett, var på apostelens tid svært vanlig og påtagelig, slik tilfellet har vært under alle følgende tider inntil vår egen.
Apostelen sier at «dommen skal begynne med Guds hus» (1Pet 4:17). Dette utsagnet bør lede oss til å dra den slutning at tegnene som skal vise seg gjelder Guds forsamling, mer enn å rette oppmerksomheten utad. For den kristne bør verden først og fremst være et misjonsfelt. Vi burde ikke i så stor utstrekning som det dessverre ofte blir gjort, anvende tilstanden ute i verden som en slags ledestjerne ved tolkningen av profetiene. For de viktigste av alle varselstegn er de som fremtrer innen forsamlingen. Vi bør også legge merke til at Kristus tydelig sier at når lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald, og dette sier oss at han taler om de kristne, for ingen steder i Skriften fremstilles verden som glødende av kjærlighet.
Innen menigheten
Kanskje virker det sjokkerende, med det er nok faktisk slik at den lovløshet som på Paulus’ tid var virksom som en hemmelighet, og som frem mot endetiden skal få overhånd, skal forekomme innenfor den kristne forsamlingen og ikke bare hos den grove, ville verden. Men den tiden har aldri vært, og kommer aldri, da de sanne kristne gjør seg allment kjente som overtredere av samfunnets lover og forordninger, for en kristen er i virkeligheten en god og lovlydig borger. Vi har derfor all grunn til å innse at Frelseren og hans apostel ikke taler om lovløshet mot samfunnets lover først og fremst.
Her stanser mange i undring og spør om vi da mener at de kristne noen gang skulle komme til å tilsidesette Guds lov mer enn samfunnets lover. Før vi kommer med noe svar, ønsker vi å fremholde at det ikke er helt likegyldig om vi her taler om de kristne eller om vi tenker på de kristne forsamlinger. For i sistnevnte finnes det dårlige jomfruer, falske medvandrere og villfarne sjeler. Gjennom slike var lovløshetens hemmelighet virksom allerede i aposteltiden, uten at den da fikk overhånd. De lovløse strømningene ble bekjempet, og har siden gjennom århundrene blitt holdt nede av sanne lærere, som forkynte Ordet rett og uavkortet, samt rent og klart.
Lovløsheten i forkynnelsen
Det har sikkert aldri vært så mye kristelig forkynnelse i verden som i vår tid. Men det åndelige livet kan ikke sies å være spesielt sunt og kraftig. Tvert imot er det påtagelig usunt og ganske svakt. Det viser seg på så
mange måter.
De fleste kirker og organisasjoner lider av nyresvikt og kan ikke, som de burde, avvise vranglære, men lar den uhemmet virke i sin midte. Og det legeme som mangler et utskillelsesorgan som fungerer, er ganske visst svært sykt og går snart mot sin oppløsning.
Det må også gjøres oppmerksom på at verden ikke viser de kristne i vårt land noe nevneverdig fiendskap. Dette kan, etter som verden er uomvendt, bare bero på at den ikke kjenner seg spesielt uroet og truffet av de kristne og deres forkynnelse. Det er noe feil med lyset, og saltet kan være fraværende eller svært utvannet. Hva kommer det av? Hva er det som mangler? Svaret på dette spørsmålet blir også svaret på hvorfor det ikke ble noen dyp, åndelig vekkelse i vårt land i løpet av de siste vintermånedene. Og svaret kan gis under henvisning til Kristi ord om lovløsheten som tar overhånd.
Undertegnede hørte en gang en preken som i virkeligheten ikke inneholdt noen som helst villfarelse, men likevel manglet noe vesentlig. Jeg stilte meg spørsmålet: «Hva er det som mangler i denne talen?» Svaret måtte bli: «Lov og evangelium». Men jeg felte ingen dom i mitt sinn, for jeg tenkte at selv en såkalt kristelig tale med litt formaning behøves og kan ha sin berettigelse. Men etterpå kom jeg i undring om det kanskje er blitt alminnelig nå i Sverige, at kristendommens kjerne, lov og evangelium, ikke forkynnes. Og så begynte jeg å lytte flere steder. Det jeg hørte forskrekket og bedrøvet meg. Og da jeg en morgen leste Kristi ord: «Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste», stod det med ett flammende klart for meg at akkurat nå holder lovløsheten på å ta overhånd innen Sveriges kristne forsamling, og det til og med fra talerstolene. For Guds hellige lov forkynnes i alminnelighet ikke, men en nøyer seg med formaninger og god moral. Som en konsekvens av dette blir ikke Jesu Kristi evangelium forkynt, men en er fornøyd med å tale litt om Guds godhet og kjærlighet til menneskene.
Her er grunnen til at vårt folk ikke ordentlig våknet opp under vintermånedene, så mennesker i stort antall kunne bli omvendt til den levende Gud. For ingen har noensinne kommet til en rett syndserkjennelse uten ved Guds hellige lov. Og blir ikke syndserkjennelsen rett og dyp, så mennesket ser seg helt og holdent fortapt, blir heller ikke evangeliet mottatt.
Omvendelsens nødvendighet
Det ser ut til at predikantene her i landet over lang tid, helt eller delvis, har glemt de umåtelige viktige sannhetene tidligere generasjoner fikk lære seg utenat allerede i barneskolen. En synes å ha glemt at det er absolutt nødvendig med en sann omvendelse for hver og en som i utroskap har falt ifra sin nådestand, den man ble innsatt i ved den hellige dåp. Det virker som en har lukket øynene for at både anger og tro hører med til omvendelsen. Ingen synder kan komme til en sann anger uten gjennom lovens opplysning, slik at han får erfare Guds vrede i samvittigheten.
Der loven ikke forkynnes, der kan heller ingen synder føres til sann anger. Derfor er det i høyeste grad beklagelig, og rent katastrofalt, at Guds hellige lov har forsvunnet fra dagens forkynnelse. Jeg vet nok at det ennå her og der finnes lærere som forkynner Guds ord rett, men de er få, og de synes å forekomme bare i visse trakter. I storparten av landet forkynnes det sikkert noen kristelige sannheter ennå, både i kirker og misjonshus, men Guds hellige lov er stort sett borte. Lovløsheten er i ferd med å ta overhånd.
Nå ble store deler av vårt folk til en viss grad vekket under vintermånedene, og tusener som sjelden lyttet til en preken, gjorde det da. Men det ble ingen omvendelse av det, for de ble ikke møtt med Guds hellige lov og heller ikke av hans herlige evangelium. De fikk i de fleste tilfellene høre beroligende forklaringer om at Gud er svært god og full av kjærlighet, og at han ikke har tenkt å behandle oss skrøpelige stakkarer for hardt. Videre fikk de høre en del formaninger, som i virkeligheten var ganske lette å etterkomme. Så ble vekkelsesanledningene sløst bort for tusenvis av mennesker. Og deres blod skal Herren en gang kreve av prestenes og predikantenes hånd.
I Ånd og sannhet
Nå er det et faktum, at der Guds lov ikke blir forkynt, der får en heller ikke høre evangeliet i ånd og sannhet. Det finnes visst predikanter som tilbyr evangeliet uten først å ha innskjerpet loven og dens krav, men slike kommer aldri med noe mer enn evangeliets ord. Ånden finnes ikke i deres forkynnelse. For evangeliets ånd finnes bare der Guds hellige lov får plass. Og bare den forkynnelse som inneholder både evangeliets ord og evangeliets ånd fører til og tenner en rett tro på Kristus.
Vårt folk står i fare for å gå under for evig. Det kan bare reddes ved å vende tilbake til våre fedres hellige og barmhjertige Gud. Han har åpenbart seg på Sinai og Golgata gjennom lov og evangelium. Ingen kan reddes uten gjennom lovens og evangeliets verk i sjelen, og dette verk utføres av Den Hellige Ånd, som gjennom lov og evangelium fører menneskene til en rett kjennskap av synd og nåde.
Kjære brødre, prester og predikanter: Må vi våkne til innsikt om vårt enorme ansvar! La det være slutt med de moderne prekenene, den feministiske tale som virker som bomull på ømme samvittigheter. La oss forkynne Guds hellige lov i all dens umåtelige skarphet! Skjer det, vil vekkelsen komme, ikke ellers. For blir loven forkynt, oppstår det i sjelen et så skrikende behov etter det fulltonende evangeliet, at det blir uunnværlig. Og visst skal Herren sende det til enhver som skriker av tørst etter det.
Fra heftet «Predikan i ande
och sanning»,
BV-förlag, Stockholm, 1990
Oversettelse: Narve Holmen
Bearbeidelse: Ingar Gangås
|
|