Teoretisk kristendom
Av Hans Erik Nissen
Hvorfor blir kristendommen så teoretisk?
Det er utrolig hvor mye hos nåtidens kristne som minner om fariseismen
på Jesu tid. Fariseerne satte alt inn på å verne Guds eget folk mot det moralske frafall, som truet folket innenfra. Den gangen var man også fullstendig klar over at det ikke var den romerske okkupasjon, tvang og tyranni som var den største fare. Men det var som nå, den moralske oppløsning i tankegang og levevis, det hedenskapet brakte med seg til den ene etter den andre i Guds eget folk.
Hva gjorde man da? Jo, man startet en moralsk opprustning. Akkurat det samme gjør man i dag. En fornyet etisk interesse merkes på mange fronter. Kristne mennesker både utformer og underskriver protester i fortvilte forsøk på å demme opp mot denne syndens flodbølge, det som i dag holder på å snu opp ned på alle tidligere verdier. Samtidig er det en lammende følelse av avmakt som brer seg. Noen legger merke til våre protester, men man retter seg ikke noe særlig etter dem.
Loven forkynt til forbedring – ikke til død
Man forkynner loven, hvis da loven blir forkynt, til innvendig forbedring. Guds ord oppfordrer oss til å formane hverandre. Det finnes mange formaninger i Guds ord og vi skal legge øre til alle. En kristen kan ikke velge og vrake i Guds ord etter eget forgodtbefinnende. Allikevel er det grunn til å peke på den fare at man i dag, i langt større grad enn før, forkynner loven til forbedring i stedet for til død! Dette truer selve troens grunnlag. Mange er mer opptatt av å bygge en festning mot alt det nedbrytende, enn av å holde fast ved artikkel 4 i Augustana. Luther sa at kirken sto og falt med denne!
Denne artikkel lærer også at mennesket ikke kan rettferdiggjøres for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de rettferdiggjøres uforskyldt for Kristi skyld ved troen, når de tror at de tas til nåde, og at syndene forlates for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg, Rom 3 og 4.
Hvordan verner vi denne artikkel, som er selve hjertet i den kristne tro? Det skjer bare ved forkynnelsen av lov og evangelium – og vel og merke ikke ved en lovforkynnelse som sikter på å forbedre, men på å lukke munnen og til å stå skyldig for Gud.
Hvordan får jeg syndserkjennelse?
Mange forveksler erkjennelsen av synd med følelsen av synd. Ofte går følelsen inn i erkjennelsen, men syndserkjennelsen er mye mer omfattende enn følelsen. Synden er først og fremst arvesynd. Den kan jeg ikke umiddelbart forstå. Et menneske opplever sin vilje som fri, men den er trellbundet. Du gjør synd fordi du er en syndens trell. Som vi er i oss selv, er vi ikke syke av synd, men vi er døde av synd. Det gjelder den dypest falne og den største helgen. Det er ingen forskjell. Det sier Gud!
Synden er ikke først og fremst i den ytre handling, men i hjertet! Og det er det mest bedrageriske av alt. Det er uhelbredelig. Der er det ingen frykt for Gud, ingen tillit til ham. I stedet raser begjæret, det vil si all menneskelig egoisme, også i åndelig henseende.
Uansett hvor store åndelige fremskritt jeg måtte gjøre, er det bildet sant som Guds ord tegner av meg i Romerbrevet (3:10-18): «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke. Gudsfrykt er ikke for deres øyne».
I meg bor intet godt
Hvis det ikke igjen og igjen forkynnes at slik er jeg, misforstår jeg Guds dom over det ugudelige mennesket. Jeg tror at denne dom bare er rettet mot dem som er fiender av Gud. Men ordene er først og fremst rettet mot meg. For Guds ansikt er det ingen forskjell. På tross av troens frukter i mitt liv, er det ikke skjedd noen forvandling av mitt gamle hjerte.
Det forandres aldri
Vårt hjerte er vel ringe,
dog lar det seg ei tvinge,
til lydighet å bringe,
om hele jordens vekt og makt
med kraft ble på det lagt.
Om Moses med sin hammer,
det både slår og rammer,
dog ennå før han sluttet har,
så er det som det var.
Da det er slik, er det en salme jeg
må synge til min siste dag:
Av dypest nød, o Gud, til deg,
mitt bange rop jeg vender,
bøy nådig øret ned til meg,
hør bønnen jeg opp sender!
For om du ville se derpå,
hva synd og urett vi begå,
da måtte vi fortapes. (M. Luther)
En kristen når aldri lenger enn til bønnen: Gud vær meg synder nådig!
Jesus sier at mange kommer til å peke på sin egen kristendom på dommens dag. Men det forferdelige er, at han ikke kjenner dem. De har sikkert innrettet deres liv på forbilledlig vis. De har vært moralske støtter i en mørk og vanskelig tid. Noen av dem har på særlig vis vært bærere av Guds kraft. Men hva hjelper det, når det allikevel ender med en evighet uten Gud og uten håp?
Forkynnelsens viktigste oppgave
Ikke noe er viktigere enn å forkynne slik at fortvilelsens rop: «Gud, vær meg synder nådig!» blir livslangt. Derfor må Guds ords bilde av meg, som jeg er i meg selv, bestandig males for mine øyne. Forkynnelsen må skape syndserkjennelse og holde den levende. Skjer ikke det, glir jeg umerkelig over i det bilde av meg selv, som jeg får når jeg sammenligner meg med det åpenbare forderv og frafall vi møter fra alle sider. Det bildet er livsfarlig. Det får nådehungeren til å dø. Sammen med det ebber livet langsomt ut.
|
|