En mann gikk omkring og solgte bibler. En dag som han ringte på en dørklokke, kom det ut en noe eldre dame.
«Jeg har bibler og nytestamenter til salgs, skal fruen ha et eksemplar?»
«Jeg kjøper en bibel! Det er min kjæreste og beste bok, den har jeg lest i mange år!»
Bibelselgeren var glad, for det var ikke så ofte han ble vennlig mottatt. Og han spurte om han kunne få lov til å komme inn og hvile litt, for nå hadde han gått trapper opp og trapper ned i flere timer og var dyktig trett.
«Ja, så gjerne! Kom inn!» Og fruen satte en god stol frem, satte seg selv i den andre og begynte å tale om Bibelen. Det var sånn en velsignet bok. Ordene fløt lett og rikelig.
Bibelbudet så seg omkring, og i et bokskap like bak fruens rygg fikk han ganske riktig øye på en bibel i fint gullsnitt sammen med andre bøker i samme utstyr. Han sa – mest for å stanse fruens ordflom: «Jeg ser fruen har sin bibel stående der i bokskapet. Kanskje vi kunne lese et stykke sammen fra den?»
«Ja, la oss det!» Og fruen står opp, går bort til skapet og tar bibelen ut. Mannen stusser litt da han ser at hun stryker over den med hånden som om det lå støv på den. Hun kommer bort til bordet og skal til å legge bibelen fra seg, men i det samme åpner den seg og bladene faller til hver side, for der lå det et par briller inne i den.
Da glemmer hun seg fullstendig bort et øyeblikk og roper til hushjelpen som var kommet inn i sideværelset: «Å, Stine! Her er brillene som ble borte i fjor».
Det ligger vel ikke et par briller i vår bibel siden i fjor?
Fra «300 kristelige fortellinger»,
Lunde Forlag 1926