Grevinne Huntingdon arbeidet mye blant engelske kullgruvearbeidere. Fra hennes virksomhet fortelles følgende:
Da grevinnen fikk vite at gruvearbeiderne aldri fikk høre Guds ord, sendte hun bud til Whitefield og brødrene Wesley som kom og hjalp henne. I en liten stue på grevinnens gods bodde en ung jente, en blind krøpling ved navn Elise. Da hun hadde hørt om grevinnens virksomhet, lot hun seg bære til slottet og tilbød henne sin hjelp.
Tjenerne ville vise henne bort, men grevinnen bad dem bære henne inn. «Vi vet ikke», sa grevinnen, «hvem Gud vil bruke, bær henne til møtet i kveld».
Elise hadde under sin lange ensomhet lært mange vakre sanger hun sang så inderlig og gripende at det kunne røre en stein.
Da hun begynte å synge, hulket kvinnene. Og store, sterke menn gråt som barn. De verdensberømte predikanters ord hadde ikke slik virkning på forsamlingen som sangen fra den blinde krøplingen. De bar henne fra det ene møtet til det andre. Og det var mange som ble omvendt ved hennes sang.
Da grevinnen fortalte henne om de mange sjelene som var blitt vunnet ved hennes sang, utbrøt hun: «Hvem kunne tenke at Jesus ville bruke en slik en som meg».
Fra «300 kristelige fortellinger»,Lunde forlag, 1926