Etter mange år lot det seg gjøre å besøke Bolivia igjen. Det ble en minnerik tur. Ikke alt var som før, og det ble noen gleder, men også noen skuffelser. En del såkorn hadde falt på steingrunn, noe ved veien, og noe blant torner, men det var også noe som hadde båret frukt.
Møte med en tidligere medarbeider
En av mine gode venner fra tiden vi var ute som misjonærer, var Rafael. Jeg var spent da jeg slo telefonnummeret hans. Det var heller ikke rart at han var overrasket over å høre stemmen min. Over 20 er gått siden sist vi traff hverandre. Begeistret utbryter han: – Hva er det du sier? Hvor er du nå? I Cochabamba? Når kan vi treffes?
Telefonsamtalen fant sted i oktober 2010. Jeg var kommet ut igjen på et kort besøk til Bolivia, og byen Cochabamba, hvor vi bodde fram til 1991. Det ble et hjertelig gjensyn med et levende Kristus-vitne.
En hardt prøvet mann
Rafael Veizaga (71) var ansatt i Misjonssambandets arbeid i Bolivia og laget radioprogram på quetchua, et av de største indianerspråkene. Dette var først på 80-tallet. Når menigheten skulle ha en utflukt, stilte han alltid opp med lastebilen sin. Jeg minnes at jeg som ny misjonær fikk være med på et stevne. Det var såtid. Mange lyttet da Ordet ble forkynt. Dette var i 1982. Rafael var i godt lag. Hele familien hans var med, kone og seks barn.
I 1983 fikk han en tur til Norge sammen med en annen medarbeider, Eliodoro Mercado, for å besøke misjonsvennene. De reiste på hver sine steder. Rafael var i Sør-Norge og Eliodoro, som var evangelist i flere år, lenger nord i landet.
En stund etter Norgesturen ble livet helt omsnudd for Rafael. Kona flyttet til Argentina, og hun tok den yngste, en datter på tre år, med seg. Nå satt han igjen med fem sønner som han måtte ta seg av. Han kunne ikke fortsette i arbeid som før, og banken tok snart huset og nesten alt han eide.
En dag før vi reiste hjem til Norge, etter vår første periode der ute, kom Rafael på besøk.
– Dere må være med og be for meg. Jeg klarer ikke dette alene, sier han.
Jeg husker vi hadde en bønnestund sammen om at Herren måtte sørge for arbeid og føre dem igjennom vanskelighetene.
Guds ledelse
Da vi var kommet ut til en ny periode, fortalte Rafael om savnet etter datteren, som hadde drevet ham til å kjøpe flybillett til Buenos Aires – for om mulig å treffe henne igjen. Da var hun en fem–seks år. Planen hadde vært å få henne med seg tilbake. Det var ordnet med to returbilletter, fortalte han oss den gangen, en til ham selv og en til henne.
På underfullt vis var han blitt ledet til bydelen i Buenos Aires, hvor hun oppholdt seg, en by med mange millioner innbyggere. Etter ankomsten, hadde han bare tatt en drosje fra flyplassen og sagt til sjåføren at han ikke visste hvor han skulle. Så hadde han forklart situasjonen. I løpet av kjøreturen sier sjåføren: – Jeg vet om noen som kan svare til beskrivelsen. Vi kjører dit!
Det stemte, men han holdt seg i skjul. Gjemt bak en hekk neste dag, fikk han et glimt av datteren. Hun var i skoleuniform og på vei til skolen. Farshjertet banket.
– Men Gud holdt meg tilbake. Jeg skulle ikke gi meg til kjenne. Det ville kanskje ikke føre til noe godt. Men nå visste jeg at datteren min hadde det bra, og at det kanskje var best at hun var der hun var. Returen tilbake – alene – var forferdelig.
– Jeg gråt mye. Men jeg kjente det var riktig å la henne være igjen. Jeg hadde fred med det. Så fikk jeg overlate alt i Guds allmektige hender. Han som er den gode hyrde fikk sørge for hennes framtid. Men jeg tenkte mye på datteren min den tiden. Hun var den eneste jenta vi hadde, og var yngst. Guttene valgte å være hos meg. Det var slitsomt, men etter hvert ble de til mer hjelp, sier Rafael. Det gjorde dypt inntrykk å høre Rafael fortelle oss dette.
Nye prøvelser
Den nest eldste av guttene var svært flink, og han hadde begynt på medisinstudiet. Nå så det ut til at de økonomiske problemene snart kunne løse seg. Men så fikk vi høre at denne sønnen var havnet på «sinnssykehus» og det ble «kamp» på ny for Rafael.
Men Rafael kunne ikke vende Gud ryggen. Vi hørte at han også arbeidet for en amerikansk misjon en tid. Quetchua-indianerne lå ham på hjertet. De måtte få høre evangeliet.
Mange år har gått
Nå sitter vi ansikt til ansikt på nytt. Det er nesten uvirkelig. Rafael er blitt mye eldre å se til, men det er det samme åpne ansiktet og fortsatt det gode smilet. Det er varmt i oktober, over tretti grader, så vi har trukket oss inn til et bord på en gaterestaurant.
– Ble du ikke bitter?
Rafael ser opp. Etter en stund kommer det: – Jo, jeg husker det var fryktelig vanskelig å forstå at det var en kjærlig Gud som kunne tillate dette. Og det ble veldig slitsomme år. Men jeg kunne ikke klare meg uten Jesus, sier han stille.
– Ja, hvordan greide du å komme deg igjennom alt dette?
– Som du husker, kunne jeg ikke fortsette å arbeide i misjonen etter at kona reiste fra meg. Jeg fortsatte en tid med å lage radioprogram, og fikk betalt for hvert program jeg produserte. Seinere begynte jeg å kjøre sykebil om nettene.
– Jeg bodde i en trappeoppgang en periode. Det var da jeg hadde fått arbeid som ambulansesjåfør. Guttene gikk på skolen om dagen, og da kunne jeg sove litt. På natten var det så vidt plass til dem under trappene, mens jeg var på arbeid. Slik gikk det en lang periode, for det måtte bare gå, sier han ettertenksomt.
Hvordan Gud kaller
– Men nå da? Hvor bor du nå?
Rafael ser på meg med takknemlige øyne og sier: – Jeg bor hos min datter. Hun er kommet tilbake fra Argentina. Og det beste av alt: Hun er blitt en kristen. Det er det største for meg. Guttene er voksne nå. Den nest eldste er fortsatt på institusjon. Bare én av de andre går på Guds vei.
Det er tydelig at barnas vel ligger på fars hjerte fortsatt. Jeg merker at det er noe mer han vil fortelle, og jeg må hjelpe ham på gli.
– Du skjønner, datteren min kom ikke i noe godt lag da hun kom tilbake hit fra Argentina. Jeg kunne se at hun ikke hadde det så godt. Hun virket ikke helt frisk. Så en dag måtte jeg spørre henne om hun var syk, og jeg foreslo at jeg kunne følge henne til doktoren. Da fortalte hun meg at hun ventet et barn. Men vet du hva som skjedde? Mens hun gikk med dette barnet, ble hun omvendt til Jesus. Er det ikke underlig hvordan Gud kan vende alt til det beste? Nå er hun til stor støtte for meg, og er blitt en medvandrer mot himmelen, sier han med et smil.
Gud drar omsorg for sine
– Men hvor bodde dere da dette skjedde?
– En amerikansk misjonær fikk høre om det som var hendt med henne, og han gav oss husrom. Vi fikk et helt hus til disposisjon, og bodde der til barnet var født. Gud er i sannhet god. Han sørger for sine. Nå er min datter gift. De har bygd seg hus, og jeg har fått meg et rom der. Huset er ikke helt ferdig ennå, og det er et godt stykke utenfor byen, men jeg er så takknemlig.
Et underlig «broderskap»
Så er det min tur til å fortelle – om mangt og mye som har hendt siden sist. Vi kjenner begge på Åndens samfunn. Vi taler om Guds rike, om Jesus som snart vil komme. Det er så mange tegn som varsler det. Plutselig sier han: – Jeg tror det var Gud som sendte deg hit. Jeg må betale et avdrag på bilen nå i november. Den har jeg kjøpt for å komme ut på landsbygda for å ha møter. Fikk du brevet jeg sendte?
Jo, jeg kunne bekrefte det. Det kom til Norge noen måneder før – med en nordmann som hadde vært ute. Brevet hadde ligget en tid på kontoret mitt, og var blitt lest flere ganger. Spesielt hadde det gledet meg at det var sendt fra en som fremdeles var ute og forkynte evangeliet for sitt folk. Misjonsforeningen hjemme bestemte seg for å ta opp kollekt til dette arbeidet. Nå var pengene blitt overrakt.
Bønnesvar
– Gud hører bønn, sier Rafael. Pengene kom akkurat i rette tid. Det forfaller et avdrag på bilen om 14 dager, akkurat den summen du kom med. Men jeg må muligens selge bilen snart. Den begynner å bli gammel. Det er en 84-modell, og har gått langt. Men kanskje den kan holde i min tid?
Rafael fortsetter å fortelle fra turene han er ute på. Det er mest quetchua-indianerne som ligger ham på hjertet fortsatt. Han er selv quechuaindianer og taler språket flytende.
Frafall blant kristne
– Før kunne det komme mange til møte når jeg var ute på landsbygda. Det var hunger etter å høre. Det er ikke lenger slik. I august hadde jeg med meg barnebarnet mitt – han heter Samuel – på en lengre tur, der vi besøkte flere landsbyer. Men det var få som kom for å høre. Det kunne være fra 10 personer og ned til bare én familie. Hva er det som skjer? I en av landsbyene vi besøkte, kom det nesten ikke folk. På den plassen var det to kirker tidligere. Et annet sted var det 100 medlemmer på 70-tallet, nå er det under halvparten igjen. Det er så få som bryr seg om Jesus. De har ikke behov for å høre Ordet om korset, sier han sorgfullt.
Etter en kort pause, fortsetter han:
– Men tenk at Samuel vil være med meg! Det er til stor hjelp nå, for jeg kan ikke reise alene lenger.
Like brennende
Det er en tankefull misjonær som tar avskjed med Rafael denne dagen.
– Nøden er så stor i dag, kanskje min historie kan gi noen mot til å holde ut. Det gjelder å være tro til Jesus kommer og henter oss.
Omtrent slik ordla han seg. Rafael ville gjerne dele sin livshistorie med bladets lesere – i håp om at det kunne bli til hjelp for noen.
Han fortjener tittelen «ambassadør», tenker jeg med meg selv. Det er en «ambassadør for Kristus» jeg har møtt, en som ikke sparer seg, og som holder på etter at de andre på hans alder blir pensjonister.
Jeg fikk også høre at Eliodoro, den andre som var på besøk i Norge på 80-tallet, var ute og vitnet for ikke lenge siden, og det i en alder av nærmere 90 år. I et land der gjennomsnittlig levealder er under 50 år, sier ikke det så rent lite! Men hva er hemmeligheten? Hvordan er det mulig å holde ut i tjenesten, og det til tross for motgang og vanskeligheter? Jeg tror jeg fikk svar i løpet av samtalen.
Drivkraften
Nå hadde Rafael fått seg eget rom og hadde bedre tid. Han leste mye i Bibelen og hadde mye å grunne på. Det nye testamente hadde han lest flere ganger i det siste, og han sa: – Tenk at Jesus kom for å frelse syndere! Å, så god Herren er!
– Det må være hemmeligheten, tenkte jeg med meg selv. – Ordet og bønnen. Det han har sett i Ordet, og veien han har gått til tronen – i bønn – når det stormet som verst.
Når hjertet blir satt i brann, i takknemlighet for frelsen, da drives Guds vitner ut. Da er det blitt en hjertesak å være med å gi videre det beste en vet: Ordet om Jesus – han som er synderes venn!
Epilog
Det kom et nytt brev i postkassen rett før jul. Det var stemplet Cochabamba, Bolivia, og var underskrevet med sirlig skrift: Deres bror i Herren, Rafael Veizaga.
– Hvordan gikk det på hjemreisen? Det er blitt stort for meg at vi er flere som står sammen i tjenesten.
Jeg har tenkt mye på det vi snakket om før vi skiltes. Det må være et endetidstegn det som skjer, det store frafallet har begynt.
– Ordet fra Johannes Åpenbaring har stått for meg. Jeg tror situasjonen i Norge og Bolivia er som i Laodikea: – verken kald eller varm – og Jesus, vår frelser, står utenfor og banker (Åp 3:20).
– La oss be om et under: At Herren må kalle enda flere til levende vitner for Jesus – sanne tilbedere som vil leve helt for ham – slik at vi får mange med oss til himmelen, avslutter Rafael Veizaga.