Curlingbarn – resultatav overbeskyttelse
Den danske psykologen Bent Hougaard innførte i 2001 begrepet curlingforeldre. Med det mente han at foreldre i stadig sterkere grad feier vanskelighetene under teppet og forsøker gi barna en perfekt barndom. Hva blir resultatet? Jo, barna mister respekten for sine foreldre og blir ikke – som man skulle ønske – takknemlige og trygge.
Mange velmenende foreldre gir barna en overbeskyttet og overdrevent trygg barndom. Hva er alternativet – dersom vi er blant dem som har mulighet til å gi denne overbeskyttelsen? Har vi noe valg? Vil det ikke oppfattes som at jeg som forelder elsker barnet mindre dersom denne overbeskyttelsen mangler? Videre – hvilke konsekvenser får denne curlingomsorgen for barna?
«En overbeskyttet oppvekst er en av de miljøfaktorer som i følge flere undersøkelser kan settes i sammenheng med at man senere i livet utvikler så vel angstsyndrom som spiseforstyrrelser og visse personlighetsforstyrrelser» (David Eberhard i boken «I trygghetsnarkomanenes land»). Overbeskyttelsens konsekvenser er særskilt tydelige når det gjelder angstsyndrom og personlighetsforstyrrelse (borderline). Barnet makter ikke «normal motgang» senere i det voksne liv. Da kan resultatet bli for eksempel borderline (uten grenser).
Vel – her skulle vi lære noe også når det gjelder åndelig fostring og sjelesorg. Det går nøyaktig like bra å være curlingforeldre i kristen sammenheng – rydde bort alle vanskeligheter og overbeskytte. Ikke minst kan dette få katastrofale følger når det gjelder overbeskyttede, åndelige «vidunderbarn», som alltid får trøst og klapp på skulderen. De vokser opp til store trær. Men store trær knekker når stormen kommer, mens de små brekker ikke. De bare bøyer seg for seinere å reise seg opp igjen.
Det er nog bra att vara liten
när stormarna viner ock far.
När de stora, väldiga falla,
man kan få ha livet kvar.
Fra «Stormen» av Helena Hedqvist
Guds oppfostring
Når vi leser i Bibelen og ser hvordan Gud oppfostrer sine profeter, er det så totalt forskjellig fra nåtidens ovennevnte og vanlige modell som man kan tenke seg. Gud kunne ikke bare ta Moses direkte vekk fra livet som prins og gjøre ham til den lederen som skulle føre folket sitt på vegen til det lovede landet. Det var først nødvendig med 40 år i ørkenen! Døperen Johannes vokste opp i ørkenen. Amos var hyrde, et veldig hardt og lite ansett arbeid. De hadde virkelig hatt både en lang og kampfylt tilværelse som forberedelse, og de klarte siden «motgangen» takket være Guds oppfostring.
I dag er det mange som ikke klarer motgang, og det finnes årsaker til det. Man har fått sine sjelesørgere og åndelige oppdragere fra den myke linjen, fra curlinglinjen, fra trøstelinjen. Man har hovedsakelig fått oppmuntring, trøst og berømmelse. For det er jo det vi hovedsaklig synes vi trenger.
Hvordan kan vi sammenfatte de falske profeter og deres budskap? Jo, det var trøst for menneskene. «Fred, fred – alt står vel til med deg!» De sanne profeter hadde også et budskap av en helt annen art, som var lovens tale. Det skal nok forkynnes trøst. Gud er «all trøsts Gud», og hvem kunne ikke trøste som Jesus? Men ikke bare trøst, og ikke i alle situasjoner. Vi minnes Jesu ord til Peter: «Vik bak meg, satan!»
Et barn – også et åndelig barn – behøver å vokse opp med fare og motgang i passende mengde om det skal bli sunt, våkent og motstandskraftig. I dag ser vi mange åndelige ledere og forkynnere som viser samme symptom som ved borderlineforstyrrelser når motgangen rammer dem. De har vent seg til berømmelse, at de selv har rett, de har jo alltid blitt trøstet, og når det så kommer motstand, er alt bare de andres feil. Man omtolker virkeligheten. Jeg tror dette er en av vår tids åndelige katastrofer: en feilaktig åndelig oppfostring! Mange tar nå direkte avstand fra, ja, er nærmest forskrekket over hvordan somme predikanter i tidligere tider behandlet de yngre som skulle begynne. Ja, for det var jo virkelig kjærlighetsløst! Kan det tenkes at de hadde større visdom enn vi? Oppfostrer vi «bamse-kristne», men uten «dunderhonning», som bare i teorien tror mennesket er ondt innerst inne?
Den ettertraktede rettferdighet –og virkeligheten
I dag ser vi allerede i førskolen hvordan man smigrer og forsøker å ta bort «motgang». Alle får være Lucia, ingen blir satt til side. Så lærer man barna at i livet er alle like. Man lærer dem at livet er rettferdig, alle får like mye. Men livet er ikke «rettferdig», slik vi tenker. Alle får ikke likt. Det er en viktig lærdom for alle. Motgang og urett rammer oss alle i livet. Det er bare slik. Hva skal vi gjøre? Ja, vi får bare la det ligge og gå videre.
Men i dag er det umulig for mange å la det ligge og gå videre. Man strir heller for sin personlige rett, og går til avisen og benytter alle sammenhenger til å klage, og man klarer ikke å legge det bak seg. Så bærer man det med seg videre. Det blir som en verkebyll som stadig gjør kronisk vondt. Det er noe man ikke kan forlate. Problemet er at en er blitt krenket. Vi ser det når det gjelder verdslige ting, hvordan anmeldelser av alle slag strømmer inn og man går til avisene for å få rett. Det behøver ikke å være galt alltid, men det har blitt mønsterverdig nå for tiden å ta til motmæle for å hevde sin rett og få oppreisning.
Dessverre er det likt i åndelige sammenhenger. Urett kan ikke bare glemmes. Man er krenket. Det har satt seg fast. Lignelsen om den ubarmhjertige medtjeneren har kanskje aldri vært mer aktuell enn i vår tid. Det beror på to ting: Man har ikke sett størrelsen på sin egen skyld – bare i teorien. Så har man brukt forstørrelsesglass på sine medtjeneres skyld mot seg selv. Det store egoet hersker,overbeskyttet og rettferdiggjort!