«…se, derfor vil jeg fremdeles gå underlig fram mot dette folket, underlig og forunderlig.»Jes 29:14
Stilt overfor mye av det som kan skje i et menneskes liv, kan et Guds barn ofte bli fylt av undring over Guds ledelse. Sitatet over er knyttet til et domsord hos profeten, men det kan utmerket godt settes som overskrift over Guds ledelse med sine.
Vi undres og fylles med stor takk når vi f.eks. kommer ut for en ulykke, hvor Gud på en underfull måte redder og bevarer oss. Vi undres når vi ser hvor mye uforskyldt godhet Gud gir: God helse, godt ekteskap, barn som følger Jesus. Vi fylles av stille takk, når vi erfarer at Gud er troens «fullender».
Her vil vi imidlertid ikke stanse opp for alle disse velgjerningene, selv om det er all grunn til det. Vi vil i stedet dvele ved noe av det som går annerledes enn vi hadde forventet.
Guds underlige ledelse er nemlig ikke bare knyttet til lys, glede og fremgang. I hans skole opplever vi også sorg, smerte, tap og motgang. Det skjer f.eks. når sykdom kanskje blir et livslangt lodd, når gården kommer på tvangsauksjon, eller når arbeidsløshet blir en del av tilværelsen. Det skjer når ydmykelser, fristelser, anfektelser, forfølgelser og mismot blir en del av hverdagen.
Ofte står vi da med spørsmålet: Gud, hvor er du i alt dette? Gud, hvordan lærer jeg å forholde meg på en riktig måte til mitt livs skiftende vilkår, særlig når jeg føres inn i dalene, inn i det uforståelige?
Våger jeg å tro at min merkelige livssituasjon virkelig er et resultat av Guds underlige ledelse med mitt liv?
Vi vil i det følgende prøve å se på noe av det som Guds ord sier om dette. Enkelt og liketil blir det aldri for Guds barn å finne og tilegne seg Guds svar på de mange uforståelige ting i menneskelivet. Og selv om veien finnes, må Gud stadig gi oss den tro og tillit som midt i det uforståelige tør tro oss i hans kjærlige hender.
Brorson har uttrykt det for tanken ufattelige i Guds ledelse veldig klart i en salme, når han sier:
O Gud, fornuften fatter ej
ditt forsyns skjulte nåde.
Den ubegribelige vej
og underlige måde
at føre dine helgen på,
dem følge og ledsage,
lede, drage.
Og altid med dem gå
i alle deres dage. (…)
Gud er allmektig
Når vi skal prøve å finne Guds ords svar på alt det som virker uforståelig og gåtefullt i et Guds barns liv, må vi starte med å besinne oss på den kjensgjerning at Gud er den allmektige.
Dette er Bibelens forkynnelse fra begynnelse til slutt. Gud skapte av intet. Et ord ble talt, og den verden som omgir oss ble en virkelighet.
Gud er også den som gir alle liv og ånde. Alt liv på jorden skyldes Guds eksistens. Ikke bare har alt sin opprinnelse i Gud, men allopprettholdelse skyldes også ham alene. Så er det ingen som i dag kan trekke pusten, uten i kraft av Guds vilje (Kol 1:16f.).
Gud kjenner alle ting. Han har tall på menneskets hodehår (Mat 10:30). Han kjenner dets innerste tanker. Gud følger fosteret i dets utvikling, og han ser den som erfarer alderdommens byrde. Ingen kan flykte fra Gud. Om mennesket aldri så mye fornekter hans eksistens, er og blir han likevel en virkelighet. Det virker overveldende når vi hos profeten Jesaja møter dette ord: «Jeg er Herren, og det er ingen annen. Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette» (45:6-7).
Vi har problemer med å si dette, og ikke mindre vanskelig for å tro det. David måtte erkjenne det samme. Under sin flukt fra Absalom, i forbindelse med dennes opprør, ble han forbannet av en mann, Sime’i. Noen av Davids menn ville gripe Sime’i, men David nektet dem å gjøre det. «…når Herren har sagt til ham: Bann David! – hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det?» (2Sam 16:10).
Guds allmakt betyr først og fremst at et Guds barn er viss på at Gud er med i alt, og har noe å lære sitt barn gjennom livets tilskikkelser. Guds allmakt er ikke noe vi ser umiddelbart, men den er barnets trygge visshet midt i alt det som synes uforståelig. Gud er Gud, og jeg vil alltid være et lite menneskekryp, som kun har ytterst begrensede muligheter for å forstå og fatte rekkevidden av mitt livs forskjellige tildragelser.
Den uforståelige Gud
Det ligger dypt i mennesket, også i den som er kommet til troen, å ville forstå Gud. Men til det å være Gudhører det også med å være uforståelig.
I forbindelse med et av bespisningsundrene (se f.eks. Mat 14:22ff.) leser vi at Jesus nødet sine disipler til å gå i båten, mens han selv gikk opp i fjellet for å være alene i bønn. Mens Jesus var der, kom disiplene ut for et voldsomt stormvær. De kjempet hårdt mot bølgene, og mer enn en gang spurte de nok seg selv: Hva vil Jesus med å sende oss ut i dette fryktelige uværet? Det blir jo vår undergang. De forsto ikke at det kunne være rett. Og da Jesus noen timer senere kom til dem vandrende på sjøen, kunne de ikke gjenkjenne ham. De trodde det var et spøkelse.
Om denne siden av Guds ledelse med sine, skriver Ole Hallesby i en andakt («Daglig fornyelse») over ordet i Mat 11:6: «…salig er den som ikke tar anstøt av meg»:
«Ingen av oss kan unngå å erfare det anstøt Jesu person inneholder. Før eller senere møter vi dette gåtefulle, uforståelige, som allerede Døperen opplevde og ble fristet av».
I det følgende forteller Hallesby om et fortvilt foreldrepar som opplever at deres barn dør under store lidelser, og den nød som rammer en familie hvor en mann mister sin hustru og plutselig står alene med fem små barn:
«Hvordan kunne Gud tillate å gjøre dem morløse, alle de små? Foreløpig kan Jesus ikke svare annerledes enn han svarte Døperen: ‘Salig er den som ikke tar anstøt av meg!’Til det å være Gud hører også det å være uforståelig. Ingen av oss har derfor lært Gud å kjenne, før vi også har møtt det uforståelige ved ham.Og da først er det troen prøves. ‘Salig er de som ikke ser, men likevel tror’ (Joh 20:29) – Det er den ‘blinde’ tillit. Men ingen tillit er mer seende enn den blinde. Den ser og kjenner Gud så godt at den stoler på ham tross det ufattelige, tross forargelsen.Salig er den som ikke tar anstøt av ham.Nei, det finnes ingen større lykke enn den å stole blindt på Gud midt i livets mørkeste gåter og ufatteligste tilskikkelser».
Så langt Hallesby.
Gud er kjærlig og hellig
Vi har allerede sett at Guds allmakt ikke er styrt av tilfeldigheter. Som Guds handlinger i den gamle pakt avslører hans underlige ledelse, slik avdekker også disse handlinger Guds vesen.
Om igjen og om igjen vendte folket Gud ryggen. Det gamle testamente er en eneste lang beretning om frafall. Guds lov ble satt til side, den svake ble utbyttet og undertrykt, avguder ble dyrket, stjerner tilbedt, vold og hor preget folkets liv (se f.eks. Hos 4:1-3).
Med stor tålmodighet bar Gud over med folket. Han kunne likevel, for sin hellighets skyld, ikke bare la det fortsette på syndens vei. Folket var jo Guds. De var utvalgt. Derfor kan Herren si gjennom sin profet: «Bare dere vil jeg kjennes ved blant alle jordens ætter. Derfor vil jeg hjemsøke dere for alle deres misgjerninger» (Amos 3:2).
Hos profeten Hosea får vi et glimt like inn i Guds hjerte. Det er i begynnelsen av kapittel 11, hvor Gud vitner om sin uendelige omsorg for folket. «Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær», sier Herren (v. 1), og han bar, leget og dro folket til seg. Men folket vendte seg fra Herren. I stor smerte måtte Herren i sin hellighet straffe dem. Men med tanke på dette sier han: «Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner» (1:8b).
Gud er grenseløs i sin kjærlighet og like grenseløs i sin hellighet. Ingenting av dette forstår vi til bunns. Hvis vi møter Guds hellighet i hans ledelse med oss, er det Guds ords vitnesbyrd at vi samtidig står overfor Gud i hans grenseløse kjærlighet.
Når dette er sagt, er det imidlertid også sant at ingen kan spotte og åpenlyst ringeakte Guds bud, uten at det får følger. I Gal 6:7b skriver Paulus om dette: «Det et menneske sår, skal han også høste». Må ingen av oss fare vill. Guds veiledning for menneskelivet er verken likegyldig eller ubetydelig. I alle forhold har vi med Gud å gjøre.
Må Gud bevare alle sine barn i hellig gudsfrykt. Det finnes lidelser og prøvelser her i livet som har med såtid og høsttid å gjøre. Men også for den som kanskje resten av livet må bære på følgene av et liv i ringeakt for Guds bud, gjelder det at hans nåde også omfatter et forspilt og ødelagt liv. Å finne Guds nåde for sin synd, er og blir likevel den største og mest forunderlige gave og ledelse i et menneskeliv