Misjonærene måtte selge en del av sine eiendeler for å klare seg gjennom krigsårene i Kina. Men de slapp å sulte. Gud var til å lite på. Så opplevde de at evangeliet fikk et spesielt «gjennomslag» – midt i nødstiden. Da søkte mange Gud. Det ble en spesiell mottakelighet for «livets brød», det som kan stille den åndelige sult.
Guds veier er uransakelige
Vi kan synes at det var umenneskelig med den lange atskillelsen mellom misjonærene som ble på sin post ute, og deres familier hjemme. Til det er å si at det nok ikke var så enkelt. Men det var ikke planlagt. Perioden ute ble mye lengre på grunn av krigen. Kvinner og barn – som skulle komme etter til Kina når det ble roligere forhold der ute – ble forhindret fra å reise da krigen kom.
Betydningen som dette fikk for Guds rikes vekst, lar seg ikke måle. Kontakten mellom misjonærene og kineserne ble nok tettere. Nøden førte til at både misjonærer og nasjonale måtte på kne. Avhengigheten av Herren ble større. Slik vokste Guds rike i Kina i denne vanskelige tiden. Vi har også sett at utsendingene ikke var glemt. Det var nok mange – også i Norge – som bad om at Herren måtte sørge for dem, og at arbeidet måtte ha framgang. At kong Haakon – mens han var i London – hadde tanker for sitt lands utsendinger, er det kanskje ikke så mange som har kjent til (L&E nr. 5/2011).
Audiens på slottet
Dr. Peng Fu, som var overhode for de lutherske synodene i Kina under krigen, besøkte Norge et par år etter krigen, og han ville gjerne takke kongen for støtten han hadde gitt til misjonen. Asbjørn Aavik forteller dette i sin bok, «Grotid i storm – Krigsår i Kina»:
«Under oppholdet i Norge ble det søkt om audiens hos Hans Majestet Kong Haakon. Dr. Peng Fu kjente til den hjelp som vår norske regjering i London sendte norske misjoner i Kina. Og siden han var i Norge, ønsket han på en eller annen måte å få takke vår regjering. (…)
Når jeg tar dette med her i denne sammenheng, er det på grunn av noe Hans Majestet sa og som jeg måtte oversette til vår kinesiske biskop. Det kom etter at Peng Fu på vegne av norske misjoner i Kina under krigen, takket for den økonomiske hjelp regjeringen i London hadde ytt.
På sin stillferdige, gode og enkle måte bar gjesten fra Asia denne takken frem. Og det ble med det samme så underlig der i audienssalen. Som om noen usynlige dører sprang opp. Det var ikke lenger konge og biskop, men hjerte til hjerte.
Og kongen sa:
– Londontiden var tung og vanskelig. Jeg tenkte mye på mine landsmenn – overalt i verden. Også misjonærene. Og plutselig, i en våken nattetime, gikk det opp for meg at disse utsendinger ved fjerne fronter ikke lenger kunne få sitt underhold sendt ut fra Norge.Om det var kirkestatsråden eller jeg som først nevnte dette i statsråd, har jeg glemt, men jeg husker at midler ble enstemmig bevilget til misjonærene ute».
Ikke glemt av Herren
Den som vandrer med Herren har ingen ting å frykte. Han sørger for sine. Men han leder ikke alltid utenom farer, nød og vanskeligheter. Det viser også denne perioden fra misjonsarbeidet i Kina.
Flere misjonærer ble rammet av sykdom. Både på «sentralfeltet» og i Manchuria var det noen som mistet noen av sine. Vi siterer fra boken «Det Norske Lutherske Kinaforbund gjennom 50 år», som ble utgitt i 1946:
«I krigsårene har det vært atskillig sykdom blant våre misjonærer. Fraregnet Eikli, Normann, Lie og fruene Kjos og Molteberg, har visstnok alle de andre vært mer eller mindre syke. En av dem uttrykte seg slik: ‘Jeg har ikke vært syk, men jeg har ikke vært frisk en eneste dag’. En slik tilstand er typisk for en stor del misjonærer ute på feltet».
Slik var det i Manchuria, men situasjonen var ganske lik i Kina, selv om den var noe bedre der.
En av dem som ble gravlagt i Manchuria, var Kristian Aalgaard, bare vel 35 år gammel. Han kjente seg ikke bra. Kreftene minket. Under et bønnemøte sammen med de andre misjonærene foreslo han som avslutningssang: «O bli hos meg! Nå er det aftentid…». Dagen etter ble han syk av flekktyfus, og etter 15 dagers sykeleie dro han sitt siste åndedrett.
I samme bok står det videre: «Det ble en svær tid for fru Aalgaard, som ikke hadde anledning til å se mannen sin de siste dagene han levde. Bare tre dager tidligere fødte hun en gutt. (…) På grunn av de vanskelige forholdene ble mannen kremert, og bare Kjos og Lie fikk lov til å reise til misjonens kirkegård i Chalautun med hans jordiske levninger. Der fikk han sitt siste hvilested ved siden av sin skolekamerat, Jørgen Høgetveit, og Kjos’ to gutter».
Midt i alle prøvelsene – ja, kanskje nettopp da – virket Den Helllige Ånd. Noen fikk en kort periode ute, andre noe lenger. Men felles for dem alle var at de fikk gå i «ferdiglagte gjerninger».
Helbredelse og djevleutdrivelse
Misjonær Johannes Maudal skrev et brev som sto på trykk i misjonsbladet «Utsyn» i april 1946. Vi sakser frabrevet, som var skrevet etter en tur langt nord i landet:
«Veiene var elendige. Uten sterk sykkel ville det aldri ha gått. (…) Til vår ytterste forpost i nord kom jeg så sent på ettermiddagen. Allerede samme kveld var det åpnings- og velkomstmøte i anledning de fem møtedagene som var bestemt.
Første møtedag var alle sitteplasser opptatt. Andre dagen måtte tilhørerne også få mesteparten av plattformen. Videre sto flere i døra og utenfor vinduene, som var på vid vegg. Uten tvil har ‘Kristus-vinden’ tatt til å blåse igjen over traktene her, flere har i den senere tid ‘tatt ved troen’ grunnet helbredelser og djevleutdrivelser i Jesu navn. Nå hungrer de etter sjeleføde.
Det er kveld den tredje møtedagen. Lysene blafrer i trekk fra åpne vinduer. Stillheten vil liksom ikke senke seg over forsamlingen. Men så sovner de minste på mødrenes fang. Guttene på venstre side av plattformen tenker ikke å sove. Bare innrette seg litt bekvemt. Krøller seg sammen. Hvile litt. Men før noen vet av det, sover halve plattformen.
Og stillheten kom.
De våkner og lytter spent. Noen i dyp takknemlighet, andre i frykt for oppgjøret de vet de må igjennom. Og oppgjøret kom til mange. Kom i sen kvelds gråt. Kom i nød og tårer – til forløsning og fred.
Under tilbaketuren på min rundreise, er jeg innom enda en utestasjon. Her der det flatt, ekte Honan-slette, god jord og tett befolket. Arbeidet her er ikke nytt, det har gammel, god rot. Men det aller nyeste innslaget preget flokken slik at jeg kjente meg nesten som i en av de «nye» flokkene lenger sør. Noen sier at siste året har djevelen forkynt evangeliet her. Sannheten er denne: I sin iver etter å besette og ødelegge folk, har djevelen sikkert skremt noen, slik at de søkte hjelp hos de troende. De kjente til at de kristne trodde på en Jesus som var de onde ånders overmann. Ett er sikkert: Grunnet helbredelse ved bønn og djevleutdrivelse i Jesu navn har mange sluttet seg til kristenflokken. Nå vil de ‘tro’. Denne gruppen satte sitt preg på møtene. De bekjente sine synder, bad og ville bli frelst, men Gud alene vet hvor mange det var som kom ut av tåken. Disse nye kom jo rett ut av hedenskap og mørke. Godt at Herren er ‘de hjelpeløses hjelper’, for hjelpeløse var de. Her er behovet for undervisning veldig, menvi er så få. Krig og økonomi har kuttet arbeiderflokken ned til et minimum. ‘En kunne bli engstelig over de mange muligheter’, skrev én under forrige vekkelse. Nå blusser anledningene opp igjen. Skal vi makte dette…?»
Velsignelsen
«Høsten er stor, men arbeiderne få», sier Guds ord. Da er det godt å vite at det ikke kommer an på antallet, men Gud som vi setter vår lit til.
Nå hadde krigen «fanget» den lille rest av misjonærer som var igjen. Familiene hjemme i Norge måtte vente. Atskillelsen med Norge og savnet var stort. Men de hadde ikke noe valg, og måtte bli på sin post til krigen var over.
Da ble de forunt å være med på en rik innhøstningstid. Slik er Gud. Han ser til den elendige og hjelpeløse. Han trøster de sørgende, og han frelser det fortapte. Apostelen Paulus sier: «For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt» (Rom 8:28). «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?» (8:32). Midt i nøden går Guds rike fram, og han forunner sine tjenere å være med på det.
Omkostningene
Det «koster» å gå med evangeliet. Ola Sandland beskrev omkostningene slik i «Misjonstidende» nr. 27 – 1981:
«Det er ingen foreldet kristendomsforståelse, men udiskutabel bibelsk lære at det koster å følge Jesus. Og skal koste noe! Det er det normale.Tilfeldige tilhengere vil reagere på tale som denne – og trekke seg i tide. Det gjorde de også på Jesu tid, men Kristus-grepne etterfølgere vil lik Peter ane at det egentlig ikke fins noe godt alternativ til det privilegium det er å følge sin Herre og Frelser – livet igjennom og enda lenger. Derfor lar de det koste hva det koste vil. Det har kostet mange mye. Somme alt.Herrens kall er vårt livs store sjanse og gylne anledning. I sannhet omkostningene verd».