Det skjedde noe opprivende i Jerusalem på Jesu tid, en barbarisk og vond hendelse som ligner det som nå har skaket Norge og Norden. Det står om det i en av tekstene for 5. søndagetter pinse (Luk 13:1-5). Det fortelles at den romerske herskeren i Jerusalem lot slakte noen pilegrimer som var kommet til templet for å ofre, og blandet deres blod med deres offer, og folket er opprørte og kommer og forteller det til Jesus.Hva sier Jesus?
Hadde han vært en moderne leder hadde han sagt omtrent som så: «Aller først går mine tanker til dem som er berørt og som har det vanskelig. Det er en ufattelig tragedie å hogge ned uskyldige mennesker slik uten videre. Jeg forstår ikke at noen kan ha så lite respekt for menneskelivets ukrenkelighet».
Men Jesus sier ikke det. Har han ikke medfølelse med de berørte, og skal ikke vi ha det i en slik situasjon? Jo, naturligvis. Men det finnes noe enda viktigere som Jesus vil lære oss. Han sier: «Men hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måte».
Det finnes noe som er viktigere enn å være opptatt av andres ondskap, nemlig å tenke på sin egen. Det er noe som er viktigere enn alle ulykker i verden: Den evige ulykke, å gå fortapt! Sammenlignet med det, er verdens ulykker ingen ting. «For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?» (Mat 16:26).
«Hvis dere ikke omvender dere…» De som er i ledelsen av våre land og som klager over umenneskelighet og mangel på respekt for menneskelivet hos andre, er selv ansvarlige for at titusentalls ufødte barn mister livet hvert år. Ingen av oss kan sies å være uskyldige i dette. «Hvis dere ikke omvender dere, skal dere forgå på samme måte». Jerusalem fikk omlag 40 år. I år 70 ble byen ødelagt. Nøden ble så stor at mødrene slaktet sine egne barn og spiste dem. Alle døde, eller ble solgt som slaver – eller ble myrdet ved skuespillet i Roma! De omvendte seg ikke, de var bare opptatt av Pilatus sin grusomhet og umenneskelighet.
Vi må også ta oss i vare, for dessverre finnes noe av fariseeren i oss når vi tror vi er bedre enn andre – mens vi bekrefter vår egen fortreffelighet ved å forferdes over dem. Den som metter seg selv på sine medmenneskers svakhet blir egenrettferdig og får for store tanker om seg selv. I det øyeblikk en kritiserer andre, kjenner man seg selv så mye bedre, og kan med et visst velbehag konstatere at slik er i alle fall ikke jeg! Men for Gud er vi alle like. Det er ingen forskjell. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Og den som vredes på sin bror er en morder! Skal vi da ikke si at slike handlinger er onde? Jo, naturligvis, men vi skal ta oss i vare for stoltheten. Skal vi ikke vise medfølelse? Jo, gråt med dem som gråter! Men se konsekvensene av det syndefulle liv som leves i våre land og hvor det leder oss! Og be om omvendelse over våre land! «Hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måte».
Det spørs om ikke gudsforakten er langt verre hos oss enn den var i Jerusalem.