Barnestykke av Ludvig Hope
En ung lærer som gjerne ville hjelpe barna til å lære så mye som mulig, prøvde på forskjellig vis å vekke læretrangen hos dem. En dag sa han til klassen at alle som dagen etter kom på skolen og kunne leksen sin godt, skulle få komme inn i bestestuen hans, og der skulle de få hver sin kopp sjokolade og et fint brød. Vi skal huske på at slike ting ikke var småtteri på bondebygden her i landet den gangen. Som ventende var dro alle hjem fra skolen den dagen med et eneste stort mål: De ville lære leksen sin, så de kunne få komme inn i bestestuen til læreren og få sjokolade og fint brød neste dag.
Men mens alle dro glade hjem, sikre på at de skulle lære leksen, gikk det én mellom dem som ikke var glad. Severin hette han. Han var en av disse ulykkelige som hadde små evner og blant annet syntes å mangle evnen til å lære utenat. Mor la til side alt arbeid og satte seg med gutten sin for å hjelpe ham med leksen. Men alt det de strevde, kom de likevel ingen veg. Da kvelden var slutt, var Severin trett. Men leksen var ikke lært.
Tidlig neste dag var Severin og mor hans oppe og prøvde på nytt, men nei, det var umulig. Og så måtte han gå på skolen den dagen som alle andre uten å kunne et ord.
Severin satt ved nederste enden av det lange skolebordet. Så gikk det rundt fra barn til barn, og alle kunne leksen. Nå var det bare Severin igjen. Han satt motløs med ansiktet i hendene.
Nå, Severin, sa læreren, nå får du reise deg. Jeg tenker du kan fortelle oss litt i dag.
Jeg kan ikke, svarte Severin.
Å jo da, prøv nå! Jeg skal hjelpe deg i gang, så går det nok!
Han reiste seg opp og sa etter de ordene som læreren sa først, og dermed var det stopp. Alle satt som fortumlet. De syntes synd på Severin.
Hva skal vi gjøre med Severin? spurte læreren.
Da reiste den eldste jenta seg og sa: Severin må få være med.
Er alle med på det? spurte læreren.
Ja! Ropte flokken i kor.
Så bar det inn i bestestuen, og Severin måtte først til bords. I glad selvfølelse over at de hadde lært leksen sin, drakk de sjokolade og spiste fint brød, alle unntatt Severin. Han satt der uten å ha lært leksen.
Av bare nåde får vi komme inn i Guds rike, til hans gjestebud, av nåde for Jesu skyld.
Barneandaktsboka,Lunde forlag, 1962