Carl Olof Rosenius’ forkynnelse er i hele sin bredde i hovedsak en fremstilling av den bibelsk-lutherske rettferdiggjørelses- og helliggjørelseslære, grunnlaget og forutsetningene for denne, og tros- og livserfaringene i dens praktisering.Som overskrift over Rosenius’ forkynnelse i sin helhet, kan en sette døperen Johannes’ ord: «Se der Guds lam!»
Forsoningen
I Guds hjerte ligger grunnlaget for forsoningen, som er forutsetningen for rettferdiggjørelsen, som igjen muliggjør og skaper kraft til helliggjørelse. Det finnes ingen forsoning for synder uten den Gud tilveiebrakte i sin Sønn, ingen rettferdighet overfor Gud uten Kristi stedfortredende lydighet og lidelse, og ingen helliggjørelse før rettferdiggjørelsen.
Forsoningens historie er ifølge Rosenius i korthet denne: Med sin ulydighet drog Adam hele menneskeslekten med seg i synd og død. Og pådrog seg selv og oss alle Guds vrede og forbannelsesdom. Samfunnet med Gud ble brutt, og kunne fra menneskenes side ikkegjenopprettes.
Gud kunngjorde sin vilje og sine krav i loven, som åpenbarte hans rettferdighet og hellighet. Til loven føyde Herren dels løftet om at den som oppfyller den skal leve, og dels forbud med advarsel om at den som bryter budene skal dø.
Gud visste at intet kjød kunne bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger, d.v.s. at ikke en eneste er i stand til å oppfylle loven. Derfor gav han den heller ikke for at den skulle virke rettferdighet. Men for at overtredelsene skulle åpenbares, og synden «överflöda».
På tross av menneskets totale hjelpeløshet overfor loven, står Guds krav der like fullt, uten noe som helst prutningsmonn. For å oppnå frelse og evig liv, må hele loven oppfylles. Men så er altså mennesket – og her finnes det ingen forskjell – med sitt syndige vesen så totalt under syndens herredømme. Han kan ikke gjøre det Gud ut fra sitt hellige vesen krever.
Derfor har så Gud, som slektens skaper, i barmhjertighet mot oss sendt sin Sønn i syndig kjøds lignelse.
I og med Faderens store tilregnelse tok Sønnen på seg hele menneskeslektens synd og skyld. Svarte for den som sin egen. Trådte inn under lovens frelsesvilkår. Ble en mellommann. Og tok oppgjøret med sin Fader for den falne menneskeslekt, som ikke på ny kunne tas inn i samfunn med Gud uten en forsoning.
Sønnen gikk inn under loven dels for å lide den ugjenkallelige straffen for overtredelsene, dels for å oppfylle dens krav.
Det han i lydighet og lidelse utrettet, gjorde han på vegne av heleAdams slekt, én for alle. Ved det frelste han slekten fra syndens skyld og straff, døden og fordømmelsen, og oppnådde gjennom dette den rettferdighet loven krever.
Skriftens vitnesbyrd om dette er klare som solen og faste som selve grunnfjellet. Gud har for all verdens synder gitt den store forløsningen som virkelig gjelder: Guds Sønns blod.
Her er et av forsoningens mysterier, som er skjult for all fornuft – og som den enten fornekter eller omtolker: At Gud både krever og gir forløsningen.
Men ettersom denne forløsningen nå er gitt, kan ingen av våre gjerninger fortjene – og ingen av våre synder hindre – nåden hos Gud.
Dette er Guds frelsesverk for hele den falne menneskehet. Denne gjerning forkynner Gud i evangeliet, som må tas imot av det enkelte menneske. Ånden vekker og kaller gjennom Ordet den enkelte til å stå opp og vende om til Gud.
I all menneskenatur ligger det en trang etter å gjøre seg til overfor Gud. Dette viser seg spesielt hos den som er vakt, og som gjerne vil gjøre seg betydningsfull i Guds øyne. Denne egenrettferdiggjørelsen kan nok skje på alvor. Men hvis Ånden ikke har fått åpne menneskets øyne for syndens dype forderv i ham, og lovens åndelige krav, blir han en fariseer. Som enten lettsindig pruter på det Gud krever, og ser seg selv som en ikke så aller verst synder. Eller han blir en dyster slave under trelldommens åk.
Men framfor den hellige Gud står den som virkelig søker den rette frelsen, med dette brennende spørsmålet: Kan jeg bli frelst, og hvordan skal det gå til?
Omvendelsen
Den rette omvendelsen kjennetegnes av trøstesløshet over alt mennesket kan finne i seg selv og i alt hva han gjør. Men akkurat gjennom dette drives han så til Kristus. Så lenge han kan holde seg borte fra ham, er syndserkjennelsen for liten.
Det kreves så mye at han ikke kan leve uten Kristus, ikke kan få ro før han har frelsen i ham. Det kreves ikke noe mindre, men heller ikke mer.
Han ser han er fullstendig ugudelig, uverdig enhver form for nåde, og fortjener bare fortapelsen. Han står der uten noen nådegave eller kraft som kan forandre hans stilling. Han anser seg fortapt, og ser han ville tusen ganger fare til helvete, hvis frelsen skulle være avhengig av noe som helst hos ham selv.
I denne fortvilte tilstand blir ropet: «Herre, hjelp, jeg går under! – Gud, miskunn deg over meg, arme synder!»
Men nå får han høre evangeliet: Kristus har kommet for å frelse syndere, gjøre den ugudelige rettferdig. Som han før fikk se inn i syndens virkelighet i seg selv, får han nå se inn i nådens virkelighet hos Kristus. Her får han liv, får se seg forsonet og frelst.
Hemmeligheten blir åpenbart for ham; betydningen av Kristi stedfortredende gjerning. Han tror, og er dermed slik han må være for å bli tatt inn i samfunn med Gud. Troen har forent ham med Kristus, og Kristi oppgjør for synden og oppfyllelse av lovens frelsesvilkår tilhører nå ham personlig. Like virkelig som om han selv i egen person hadde lidd straffen, betalt gjelden og oppfylt loven.
Nå er synderen rett og sant ferdig for himmelen og frelse, til barnekår hos Gud.
Men så underlig og mot all fornuft foregår det altså; den som skal bli virkelig vis og opplyst, må først bli en blind og en dåre. Den som skal bli rettferdig og frelst, må først bli en fordømt synder.
Akkurat som når det gjelder å oppnå rettferdighet innfor Gud, ikke finnes noen forskjell på fromme og ugudelige mennesker, gode gjerninger og ugjerninger. Så finnes det heller ingen forskjell på en svak og en sterk tro når det gjelder rettferdighetens fullkommenhet. Den svake troen eier en like fullkommen rettferdighet som den sterke troen.
Den rettferdighet Gud har åpenbart, skiller seg fra all annen rettferdighet. Den er guddommelig og fullkommen, for den er et verk av Herren selv. På samme måte som verden er et verk av Gud. Faderen har tilveiebrakt den gjennom Sønnen.
Rettferdiggjørelsen
Hva er så rettferdiggjørelsen etter Rosenius’ forkynnelse?
Rettferdiggjørelsen er en domsavsigelse hvor Gud frikjenner den som står anklaget av loven, og dømt i sin samvittighet for synd og overtredelser, – og tilregner ham alt Kristi fullbrakte verk.
Det skjer på den måten at Gud for Kristi skyld forlater og skjuler de synder som finnes hos mennesket. Og tilregner ham en rettferdighet som ikke finnes hos ham.
Rettferdiggjørelsen er ingen ettergivenhet overfor Guds hellige krav, det ville stride mot hans vesen. Den har sitt grunnlag i en fullkommen soning og ustraffelighet overfor loven.
Rosenius skriver: «Et menneske kan gjøre opp for det en annen skylder, f.eks. betale sin brors gjeld, slik at den skyldige virkelig blir gjeldfri og ikke kan kreves for mer. Det betyr at denne dermed ikke bare anses for å være det, men han er virkelig skyldfri, på grunn av at denne broren har betalt hele hans gjeld.
Så mye mer må da Herren Kristi fullbyrdelse og betaling for oss, gjøre oss virkelig skyldfrie og rettferdige – på tross av at vi selv ikke er i stand til å oppfylle loven.
Derfor må vi ikke oppfatte ordene «tilregne rettferdighet» som om Gud skulle regne oss som rettferdige, mens vi i virkeligheten ikke er det. Meningen er bare den at det er en annens rettferdighet som er skjenket og tilregnet oss. Men på en så sann og fullkommen måte at vi virkelig er rettferdige.
Den hellige loven i sin majestetiske rett er med det ikke på noen måte brutt. Dens krav er oppfylt i all dens uendelige omfang, dens dommer og straff er skjedd fyldest i all sin gru. Fra dette møtet på Golgata – mellom barmhjertigheten på den ene siden, og rettferdighet og dom på den andre siden – skinner det fram en uendelig herlighet som skal fylle evigheten med lovprisning til Gud, når den en gang fullkomment åpenbares for mennesker, engler og alle tenkende vesener.
Kort sagt: Gud er rettferdig når han rettferdiggjør den som tror. For det er ikke bare en tenkt og oppdiktet, men en virkelig rettferdighet han tilregner oss. Han skal på den siste dag i hele verdens påsyn kalle sine troende rettferdige. Og i samsvar med den fullkomne rettferdighets krav, gi dem rettferdighetens krone».
Gjennom Kristi død har altså, ifølge Rosenius, Gud vist seg å være så rettferdig at synderen får den dom loven har fastsatt, selv om den måtte ramme den enbårne Sønn. Og når synderen slik er skjult i Kristus, alle i én, er Gud så rettferdig at han ifølge løftet rettferdiggjør den som tror Sønnen.
Bare fordi Kristus har lidd synderens straff og oppfylt lovens krav, står Guds hellighets vesen fremdeles uantastet, når han gjør den ugudelige rettferdig.
At syndene skjules, som David og Paulus taler om, innebærer ikke at Gud forringer krav, eller regner med formildende omstendigheter. Nådestolen/lokket skjuler lovens tavler, anklageren, som ligger i paktsarken.
Når skjer rettferdiggjørelsen?
Den skjer første gang mennesket, i spørsmålet om hvordan han skal bli frelst, oppgir alt håp til noe i seg selv. Og, hungrende og tørstende vender sitt hjertes øye til den korsfestede. Når han ser sin frelse i Kristus, og hører av evangeliet at alt er ferdig. Nå får han nok, og mer enn nok med Kristus.
Som bevis på at han virkelig er rettferdig, gir Gud ham evig liv. For «syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6:23).
Når et menneske blir i Kristus, er han rettferdig, tross fall og forseelser. Rosenius skriver: «Så lenge synderen blir værende i Kristus, d.v.s. så lenge Kristus med hele sitt fullbrakte verk, med sin nåde og vennskap, er hans hjertes behov og trøst, så lenge lever han bestandig under en og samme uforanderlige nåde og rettferdighet innfor Gud. Under alle forhold likt – i styrkens som i svakhetens stund, når han får nåde til å gjøre noe godt, som når det skjer at han snubler og faller i noen skrøpelighet eller synd.
For var det ikke slik – hvis han var mer rettferdig overfor Gud når han selv levde et mer hellig og godt liv, og mindre rettferdig når han var mindre hellig og god – ville jo rettferdigheten komme av gjerninger. Eller i alle fall delvis komme av gjerninger, og bare delvis av Kristus. Som virkelig ville være en bespottelig tale om ham som frikjøpte oss til Gud med sitt blod. Og en motsigelse til hele Den Hellige Skrift som så sterkt avviser noe slikt, og gjentar og gjentar ordene: av nåde – ved hans blod – ved troen – ikke av dere selv – ikke av gjerninger – uten gjerninger – uten loven, o.s.v.
Kort sagt: Er det sant at vi blir, og fortsatt er, rettferdige ved Kristus alene, uten noen hjelp fra loven, uten bidrag av gjerninger, er naturligvis følgen av det at vi også må være dette i like stor grad til alle tider, så lenge vi er ved troen i Kristus.
For det er jo ikke noe annet som forandres, enn vi selv og våre gjerninger. Det er bare oss som det ene øyeblikk er gode og det andre dårligere, både i vårt indre og i det ytre. Kristi rettferdighet forandres jo ikke.
Er altså Kristi rettferdighet vår rettferdighet innfor Gud, kan den rettferdighet vi har innfor Gud ikke forandres.
Men til disse våre gjerninger hører naturligvis ikke bare håndens og tungens gjerninger. Men hele menneskets, med legeme og sjel. Og først og fremst disse grunnleggende gjerningene som det første budet i loven omtaler; sjelens, hjertets, tankenes og driftenes gjerninger, så som kjærlighet, likegyldighet, anger, hardhet, bønn, gode tanker, onde tanker m.m. Alt hører inn under våre gjerninger.
Men skulle vår rettferdighet bestå i noe av dette, besto den jo ikke av Kristi rettferdighet. Og består den derimot alene i Kristi rettferdighet, består den jo ikke i noe av dette.
Som også Paulus sier: «Er det av nåde, så er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning» (Rom 11:6). Et annet sted avslutter han samme emne kort og presist med at: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves» (Gal 2:21).
Men så må vi vokte oss for den villfarelsen at den som er rettferdiggjort også er syndfri i sitt kjød. Nei, han er på samme tid synder og rettferdig. Virkelig synder i seg selv, men virkelig rettferdig i Kristus.
For et menneske rettferdiggjøres ikke på den måten at personen blir fri for synd i seg selv, som om synden skulle være utslettet i hele hans vesen. Nei, det skjer ved at han tilregnes en annens rettferdighet.
Når Skriften ofte taler om troens rettferdighet, innebærer ikke det at troen i seg selv utretter noe som helst overfor Gud. «Troen er», sier Rosenius, «å likne med en ring av bly, som i seg selv er helt verdiløs, men som har en innfatning, en edelsten, som har mange millioner krones verdi». I seg selv er troen svak og elendig. Men fordi den griper om Kristus, er den dyrebar innfor Gud, og gjør mennesket velbehagelig i Guds øyne.
Troen er ingen fortjeneste eller verdighet. Den er bare en fortapt sjels redning i nøden – som da også gir Kristus all ære. Bare det Kristus har utrettet, er grunn for at Gud rettferdiggjør den som tror.
Troen kan sammenliknes med den utstrakte tomme hånd, som tar imot gaven Kristus tilveiebrakte for den som ikke tror.
Storheten i den rettferdiggjortes stilling skildrer Rosenius bl.a. med å sitere Basilus’ ord: «Hvis noen så den rettferdighet og skjønnhet et rettferdiggjort menneske i Kristus har innfor Gud, ville han reise seg bare for skyggen av dette menneske, og bukke dypt».
Alfred Furberg var predikant og distriktsombud i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen i Sverige på 1930-tallet. Temaet HELLIGGJØRELSEN kommer i neste nummer.
Til norsk ved Hermod Hogganvik