Guds forhold til menneskene er ordnet i rettslige pakter. I Hebreerbrevet (9:15-17) står det at Jesus er mellommann for en ny pakt – eller testamente (samme ord på gresk). Denne pakt ble opprettet før verdens grunnvoll ble lagt, men først ved Jesu død ble den rettskraftig. Et testamente blir rettsgyldig først ved døden.
Jesu testamente har alle mennesker som adressat. Han døde for alle, for å kjøpe oss fri fra arven fra Adam, og vil gi alle del med seg i sin arv. Testamentet er for alle, men det må gjøres kjent for alle. Det er det Jesus pålegger sine apostler i misjons- og dåpsbefalingen. Arvingene må få høre om arven og innlemmes i den.
Gud ikke bare forkynner oss, men rekker oss også testamentet. Han innlemmer oss i pakten gjennom et ytre tegn. Slik også ved pakten med Abraham. Omskjærelsen var tegnet på pakten, at en fikk tilsagt Abrahams løfter som arv. Israelittene ble av Gud tilsagt barnekår og arverett gjennom omskjærelsen, slik Peter sier på pinsedag: «For løftet tilhører dere og deres barn». Paulus sier det samme i Rom 9:4: «Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene». Det vil ikke si at alle israelittene var frelst og hadde del i barnekåret og paktene i kraft av omskjærelsen, men det var tilsagt dem, det var kunngjort dem som deres rett og rakt dem som en gave fra de var barn. Slik også med dåpen.
Dåpen er den nye pakts omskjærelse (Kol 2:11f), det vil si tegnet på den nye pakt, et personlig tilsagn fra Gud om at den døpte har del med Jesus i hans død og oppstandelse (vannet), og om å være Guds arving og Kristi medarving. Dåpen er en synlig gaveoverrekkelse, en rettslig overlevering av testamentet. Det er Gud som handler i dåpen. Det er han som er giveren og som står inne for pakten. Den som blir døpt er mottaker, og blir innlemmet i pakten. Å gjøre dåpen til en lydighetshandling omgjør dåpens pakt til en menneskelig gjerning og gjør evangeliet om til en lovpakt.
Hvis et menneske ikke gjør seg bruk av testamentet, ikke lever i syndenes forlatelse og den daglige omvendelse, ikke lever det nye livet en er blitt arving til, får en heller ingen glede av testamentet. Da lever en i kjødet, i arven fra Adam, og unndrar seg til fortapelse. Testamentet er likevel gyldig, og må ikke overrekkes på nytt, om et menneske igjen blir omvendt. Gud innestår for sin pakt og angrer ikke sitt løfte. Vi blir værende i pakten gjennom en daglig omvendelse og tro, ved å ta vare på den gode samvittighet vi får gjennom renselsen i Jesu blod (jf. 1Pet 3:21).