«Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg?» Joh 18:11b
Kalken fra Faderen
Dette verset kaster et særlig lys over frelsesverket. Det er dypest sett ikke falske venner, jødene eller romerne som plager og korsfester Jesus, men Faderen. Vi leser noe av det samme hos profeten Jesaja: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» (v. 8). «Men det behaget Herren å knuse ham» (v. 10a). Dette er forunderlig og merkelig. Det er Faderen som har gitt denne kalk til sin enbårne, elskede Sønn: å lide og dø i fortapte synderes sted. Vi som skulle ha lidt og vært døde, ble som Barabbas sluppet fri, og Gud,
Faderen, krever straffen fra den uskyldige, Jesus. For en hellig Gud! Og vi ser i vår Bibel at Jesus villig byr seg frem. Når han på kne i sin blodige sved ser at dette er den eneste muligheten for å frelse deg, ber han: «Skje din vilje!». Så refser han Peter som tenker å forsvare ham med sverdet. Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg? Når det er for verdens frelse – og for din frelse – skulle jeg da dra meg unna for å slippe denne lidelsen? Nei, «Til offerstedet står hans hu. Han sier: Villig skal jeg nu For Adamsætten stride. Når alle piner vises frem, han svarer: Gjerne, hvert et lem Er rede til å lide» (Paul Gerhard, Sb 662:1). Slik ble Jesus verdens frelser, ja, din frelser. Han unndro seg ikke døden for å gi deg livet. Jesus ropte ut: Det er fullbrakt! Da ble frelsesverket ferdig. Her kunne jeg satt punktum, men jeg har ennå en ting på hjertet.
Din kamp for tronen
Fest ditt blikk på Jesus som tålmodig led korset uten å akte vanæren, og løp med tålmodighet den kamp du har foran deg! (Heb 12:1-2). Ja, for det er ennå en kamp igjen, ikke slik at du kan bidra med noe til din salighet. Nei, til det kommer du 2 000 år for seint, men det er en kamp for å bli i hans seier. Du som er et Guds barn og ønsker å bli bevart til det evige liv i himmelen, skulle du ikke drikke den kalk Faderen har gitt deg? Det står videre i Hebreerbrevet: «Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden. Og dere har glemt den formaning som taler til dere som til barn: Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham. For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av» (12:4-6).
Strider du «troens gode strid», eller har du gitt opp din motstand mot synden? Da lever du ikke lenger i syndenes forlatelse, men i syndenes tillatelse. Å, hvor satan frister oss til dette, ja, han har til og med en alliert i vårt eget bryst som gjerne vil få oss til å «synde på nåden». Vet du, det er så lett å tenke: nå har jeg kjempet lenge nok mot denne fristelsen, nå burde vel Gud ha sett min kamp, sett at jeg hater synden, og så gir en etter. Så får to synder innpass, dels den du ble fristet til, og dels synden å ville legge noe til Jesu frelsesverk. Og enda verre: Faderen ønsket å bruke korset for å bevare deg, ved å døde «den gamle Adam» i deg og lære deg at Jesu nåde er nok for deg. Men det fikk han ikke anledning til. Det står at «han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet» (Heb 12:10). Han har dette mål for at du og jeg skal ha del i hans fullbrakte verk. Derfor, når du fristes og prøves, gjør da som Moses. «Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen. Ved tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut som om han så den usynlige» (11:25-27). Se på Jesus! Fly til Jesus! Bli i Jesus!
La oss gjøre slik Martin Luther har formulert det i sangen (Sb 416:3-5):
Til Gud jeg derfor holder meg
i mine synders våde,
mitt hjerte ene trøster seg
til Jesu dyre nåde,
som er meg i hans ord tilsagt,
det står til evig tid ved makt,
på nåden, Gud, jeg venter.
Og varer det til langt på kveld,
ja, helt til nattens ende,
skal aldri jeg allikevel
fortvilet bort meg vende.
Så gjør Guds sanne Israel
når det får tukt av Herren selv,
det venter på Guds time.
Om enn vår synd er tung og stor,
langt større er Guds nåde.
Den hjelp han gir oss i sitt ord,
er uten mål og måte.
Tross all den synd som her er til,
han hyrden er som frelse vil
og fri sitt folk av nøden.