«For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve.»Rom 1:16-17
Guds tale
Det er apostelen Paulus som skriver dette lærebrevet, hvor han gir en grundig gjennomgang av frelsens hovedpunkt. Han har sitt budskap fra Gud, som kalte og utvalgte ham: «Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium» (Rom 1:1). Han var kalt til det. Det var av Guds nåde: «Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn» (1:5).
Først har vi en dogmatisk hoveddel (kapitlene 1-11) med undervisning om rettferdiggjørelsen, helliggjørelsen og Israels plass I frelseshusholdningen. Så følger formaninger til de kristne i den andre hoveddelen (12-16), der læren anvendes på hverdagslivet.
Brevet – som er skrevet til menigheten i Roma – er samtidig et misjonsbrev, skrevet av en misjonær som «står i gjeld» til dem (v. 14).
Menigheten i Roma oppsto sannsynligvis etter vekkelsen på pinsedag. De som var til stede i Jerusalem hadde tatt ilden med seg. Verdenshovedstaden Roma var sentrum for en livlig handel og et rikt kulturliv. Paulus tenkte nok at der måtte det være strategisk å forkynne evangeliet. Han hadde tenkt seg dit flere ganger, men hindringer hadde lagt seg i veien. Nå lengter han etter å se dem (v. 11), men må nøye seg med å skrive.
Brevet ble trolig til mens Paulus var på sin tredje misjonsreise, sannsynligvis mens han var i Korint, rundt år 56. Men det har aktualitet for alt Guds folk til alle tider. Martin Luther har sagt om dette skriftet at det burde være de troendes daglige og kjæreste lesning, slik at de kan leve rett med Gud.
Viktig tema
Paulus har noe viktig på hjertet. Alt står og faller på dette: om budskapet om Jesus får virke tro. Da blir alt nytt. Jesus blir herre i livet, og alt ens eget blir fra da av underlagt ham jeg tror på. Det blir den største ære og lykke å være hans barn og tjene ham. Denne troens lydighet fødes i møte med Jesus. Slik – og bare slik – vil evangeliet bli den kraftkilden som driver Guds barn ut som trosvitner.
Evangeliet var for Paulus en Guds kraft (dynamis) til frelse. Han ville ikke skamme seg over å være ambassadør for «det glade budskap». Disse to versene (v. 16-17) kan stå som overskrift over hele brevet.
Har vi glemt at dette er verdens beste budskap? Vi skulle rope det samme ut i dag, med stor frimodighet, slik at hele verden fikk høre «ordet om korset». Det gjelder evigheten – frelse eller fortapelse.
Evangeliet
«For jeg skammer meg ikke ved evangeliet.»
Evangeliet er budskapet om at Jesus kom til jord for å frelse deg fra dine synder. Han tok din plass og ble din stedfortreder, for at du som tror på ham får innta hans plass og gå fri på dommens dag. Det forteller at Gud sendte sin enbårne sønn til verden for at verden skulle bli frelst ved ham. Ingen kunne tenke seg at Gud ville handle på denne måten, derfor er evangeliet «det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte» (1Kor 2:9). Dette åpenbarer Gud ved Den Hellige Ånd for alle som kommer til ham.
Korsets anstøt
Hvorfor er det så lett å skamme seg ved evangeliet? Peter gjorde det da han var i yppersteprestens gård. Hvem har ikke fornektet sin frelser i langt enklere situasjoner? Frimodigheten sviktet. Hvorfor er det slik? Bibelen sier at «ordet om korset» er en dårskap og et anstøt for mennesketanken. Det vekker forargelse. Anstøtet skyldes at menneskenaturen ikke liker å være underlagt en autoritet utenom seg selv. Den vil være herre i eget hus. Når Bibelen taler om å «miste seg selv» for å vinne Kristus, er det å «tape ansikt». Dessuten er de andre så mange. De som tror på Jesus kommer som regel i mindretall. Da er det lett å skamme seg over å være en kristen, spesielt når en i tillegg opplever hån, spott og forfølgelse.
Det uomvendte menneske kan ikke skjønne evangeliet. På grunn av arvesynden reagerer det på ordet om Jesus og «hater» både det kristne vennesamfunnet og den enkelte kristne, misliker bibellesning og bønn, og har ingen ting til overs for den kristne sangen (Lammets sang), som oppfattes som treg og kjedelig. Forutsetningen for å forstå det som hører Guds rike til mangler. «Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis» (1Kor 2:14).
I møte med ordet om at Gud ikke tåler synd, blir Gud hellig, og jeg får se meg selv som en fortapt synder. Jeg erfarer at min synd er stor i «tanker, ord og gjerninger», og må bekjenne at jeg «kjenner den onde lyst i mitt hjerte». Å innrømme dette overfor Gud – og oppgi seg selv – er det siste et menneske vil gjøre. Men skjer ikke dette, får ikke Gud åpenbare evangeliet for deg. Paulus levde lenge slik. Først etter sin omvendelse kunne han erfare Guds kraft, og det til og med midt i sin egen svakhet og hjelpeløshet, ja, nettopp da!
Guds kraft
«Det er en Guds kraft.»
Paulus vitner at han ikke skammer seg ved evangeliet. Til korintermenigheten sier han: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft» (1:18). Han – den største av alle syndere (1Tim 1:15) hadde møtt Jesus til frelse. Evangeliet var blitt hans kjæreste skatt. Da kunne han ikke lenger skamme seg ved evangeliet.
Hva var hemmeligheten til denne frimodige bekjennelsen hos Paulus? Han var blitt en gudfryktig. Der gudsfrykten er stor, må menneskefrykten vike.
Kilden til frimodigheten lå i «kraften fra evangeliet». Paulus hadde fått en ny drivkraft som han før ikke hadde. Alt var blitt nytt da han ble omvendt utenfor Damaskus. Kraften lå nå ikke i ham selv, for i seg selv var han svak og skrøpelig, men han var sterk i nåden, i evangeliet. Enten må kraften ligge i deg selv, eller den må være i Ordet. Skulle kraften komme fra deg selv, ville du snart bli tappet og utmattet. Bibelen forteller oss derimot at Guds ord er all annen kraft overlegen. Det er kraftigere enn noe tveegget sverd, og det er som en kilde som aldri blir tom, og som stadig veller fram til evig liv. Denne kraft er av Gud.
Hvordan skal jeg bli frelst?
«Til frelse for hver den som tror.»
Nå er vi midt inne i det som er hovedtema for Paulus i Romerbrevet: «Hvordan skal jeg bli frelst og finne en nådig Gud?» Ikke ved gjerninger, sier han, men ved tro på evangeliet. Noe viktigere spørsmål for menneskeheten enn dette, eksisterer ikke.
Det er bare én frelse, det finnes ikke andre navn enn Jesu navn, vi kan bli frelst ved: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apg 4:12). Videre er det bare én vei til denne ene frelse, nemlig ved troen. Selv om Jesus kom for å frelse verden, ja, alle mennesker, er det ikke slik at alle automatisk får del i det. Den som ikke vil ta imot og tro evangeliet, får heller ikke del i det. Ingen kan tvinges til tro.
Kristendommen er absolutt. Det er et enten eller, ikke et både og! Dette opplever mennesket som støtende, og de kristne beskyldes for å splitte og lage partier. Men da sier Bibelen: Det er til frelse for hver den som tror. Ingen trenger å gå fortapt. Men han som skapte verden, og oppholder den, han sendte også Jesus for å frelse menneskene gjennom hans stedfortredergjerning. Da blir det feil av mennesket å kritisere Gud for den måten han vil frelse oss på. Det blir også galt å hevde at han som har skapt oss – og kjøpt oss – ikke skulle ha eneretten på oss. Men dette kan altså det naturlige menneske ikke godta før det kommer til tro på Jesus.
Ved tro
Hva vil det si å tro? Det er å fatte tillit til Jesus og stole på ham. Troen skapes når du hører ordet om at han har båret dine synder, tatt straffen for dem, og levd ditt liv, fullkomment etter loven. Troen er en gave, og kommer gjennom å høre et bestemt budskap. Dette bestemte budskap går ut på at Jesus har gått i ditt sted, at han har seiret over satan, og at han har åpnet veien til Gud. Å tro det, er å tro på Jesus, ikke å tro på din tro, men å tro på ham – Jesus – som er troens «opphavsmann og fullender» (Heb 12:2).
Guds frelsesplan
«For jøde først og så for greker.»
Det er underlig å tenke på at jødene skulle få høre evangeliet først, de som var så gjenstridige. Tenk bare på den møye Gud hadde med dem under ørkenvandringen før de nådde det lovede land! Med dette har han i alle fall bevist at det ikke går etter fortjeneste i Guds rike. Israel fortjente ikke å bli Guds utvalgte folk. De var et hårdnakket og gjenstridig folk som knurret både mot Moses og mot Gud. Nei, det var av nåde. Men heller ikke hedningene har fått noe etter fortjeneste. Det er likt for alle. Den som tar imot Jesus, får det av nåde, og ikke ved gjerninger.
Vi kan ikke forstå Guds frelsesplan. Ut fra det som står skrevet i Bibelen skjønner vi likevel at han har en bestemt rekkefølge med det han gjør, at evangeliet skulle komme til hedningene ved jødenes forkastelse, og at dette igjen skulle vekke Israel til nidkjærhet (Rom 11:11). Først når «hedningenes fylde» (11:25) er kommet inn, skal Israel på nytt vende om til Herren. Det skjer når hedningene har fått høre evangeliet og hatt sin nådetid.
Evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet
Guds rettferdighet ligger på et annet plan enn menneskenes rettferdighet. Den kommer ovenfra og må åpenbares, slik at den blir din personlige eiendom. Det skjer av tro til tro: Den rettferdige av tro skal leve.
Guds ord kommer til oss som et levende ord, som kan skape troen i våre hjerter der det ikke avvises i vantro. Guds rettferdighet er egentlig Jesus – i stedet for oss. Han er den eneste rettferdige som Gud kan ha velbehag i. Evangeliet er det gledesbudskap som alene kan åpne troens dør for oss. Det skjer når menneskets hjerte blir rettet på Jesus. Når du får se at det Jesus er og har gjort, det er han – og det gjelder han for – hos Gud i himmelen, i ditt sted, åpnes ditt hjerte for ham.
Denne Guds rettferdighet forkynnes her i Romerbrevet til alle som er under Guds vrede på grunn av ugudelighet og urettferdighet (Rom 1:18). Vi er uten unnskyldning, alle har syndet, sier apostelen i den første delen av Romerbrevet. Ingen kan rettferdiggjøre seg selv ved lovgjerninger. Vi er under loven, som viser oss at vi bare er fortapt i oss selv, med en tillukket munn, og står skyldige for Gud (3:19-20).
På denne bakgrunn åpenbares så Guds rettferdighet:
«Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus».
Hemmeligheten til frimodigheten
Dette hadde Paulus erfart. Derfor var det ingen grunn til å skamme seg lenger. Evangeliet var blitt en Guds kraft til frelse og var stadig en årsak til fortsatt frimodig vandring sammen med Jesus.