O Jesus, som har elsket meg,
ja, med så overmåte
aldeles ubegripelig
en kjærlighet og nåde,
å, tenn mitt hjerte opp igjen
med kjærlighetens iver,
så jeg giver
meg ganske til deg hen
og alltid hos deg bliver.
Din store kjærlighet det var
som brakte meg den nåde
at mine synders skyld du bar,
for meg tok dødens våde.
Å, måtte jeg din smertes vei,
de dype nådens grunne,
slik tilstunde
at alltid jeg til deg
min sjel oppløfte kunne!
Du, Herre, er den trygge havn
mot alle motgangs vinder.
Å, ta meg i din nådes favn
så sjelen hvile finner.
Din kjærlighet som sol i vår
den kolde is fortære,
balsam være
for mine syndesår
som jeg med sorg må bære.
Din kjærlighet er trøst i trang,
i svakhets tid min styrke.
Og når jeg så til sist en gang
skal inn i dødens mørke,
da la den stråle på min sti
og være ved min side,
med meg stride,
så går jeg frelst og fri
fra alt jeg her må lide.
Paul Gerhard, Sb 48