Jeg sto utenfor et vindu, fortalte en troende mann, og så på et bilde som var utstilt der – av den korsfestede frelser. Som jeg sto slik kom en gutt og stilte seg ved siden av meg. Han lot til å være svært interessert i bildet. Derfor spurte jeg ham: «Vet du hvem det er?»
«Ja, det er vår frelser», lød svaret hurtig mens han så på meg med et blikk som om han trodde at jeg ikke visste det.
Gutten fortsatte: «Det der er de romerske soldatene, og den damen der som gråter, det er hans mor». Om litt tilføyde han: «De drepte ham! Ja, det gjorde de». Jeg så på den lille gutten, som var svært alvorlig, og spurte ham hvor han hadde lært dette. «På søndagsskolen», svarte han.
Da jeg gikk videre, tenkte jeg med takk på hva all undervisning for barn kan utrette.
Jeg var ikke kommet så langt, før jeg hørte gutten rope på meg: «Du! Hør!» Jeg vendte meg om og så gutten komme løpende imot meg med et ivrig uttrykk i ansiktet. Da han nådde meg, sa han med en triumferende klang i stemmen: «Jeg glemte å fortelle at han sto opp igjen. Tenk, han sto opp igjen fra graven!»
Det så ut som gutten var svært glad for at jeg nå hadde fått vite resten. Han sendte meg et varmt smil, og dermed løp han sin veg.
Fra «300 fortellinger»,Lunde forlag, 1926