Ungdomsstykke av Erling Ruud
En ung mann ble arbeidsledig. I flere måneder var han uten fortjeneste. Foreldrene hadde svært lite. For ikke å være til alt for stor byrde for dem, tilbrakte han mange dager til sengs. «Jeg sover så mye jeg kan, så sparer jeg både mat og klær», sa han til seg selv.
Det er tragisk for en ung mann med evner og krefter og muligheter å leve slik. Det var ikke noe liv lenger, bare en eksistens. Enda mer tragisk er en slik åndelig tilværelse.
Jesus sier at i Guds rike behøver ingen å lide nød. Det er mat for sjelene. «Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod» (Joh 10:10). Allikevel er det mange svake, underernærte Guds barn. De lever ikke – de eksisterer såvidt.
I Guds rike er en slik tilværelse ikke bare unødvendig, den er bent fram ulydighet og synd. Ledige og sengeliggende unge kristne får andre unge til å sky kristendommen.
Sengeliggende er de som bare er opptatt av å hvile, av å hygge seg, av å pleie seg selv og sin egen makelighet. De blir fort kraftløse og mister troen på seg selv. Blir de liggende lenge, får de den samme frykt for livets plikter og oppgaver syke mennesker ofte føler. De blir redde for selve det levende, pulserende livet.
Da forsvinner trangen til å lese sin Bibel og til å be. De helliges samfunn kan de godt unnvære. De har i det hele tatt små behov. Et Fadervår om kvelden er kanskje nok. Et møte av og til kanskje. De trenger ikke stor kraft, for de har ingenting å bruke den til. De er arbeidsledige i Guds rike.
Hvor lenge? Inntil gudslivet i dem dør helt ut. Eller til Jesus på ny kaller dem og de svarer «ja» og går.
«Hvorfor står dere her ledige hele dagen? (…) Han sa til dem: Gå også dere bort i vingården» (Mat 20:6-7).
Fra andaktsboken «I lyset», Lutherstiftelsens forlag, Oslo, 1939