«Herrens hånd kom over meg og førte meg ved Herrens Ånd ut og satte meg ned midt i dalen. Den var full av ben. Han førte meg rundt omkring dem, og se, de lå der i store mengder utover dalen, og de var helt tørre. Han sa til meg: Menneskesønn! Skal disse ben bli levende? Jeg svarte: Herre Herre, du vet det! Da sa han til meg: Profetér om disse ben og si til dem: Dere tørre ben, hør Herrens ord! Så sier Herren Herren til disse ben: Se, jeg lar det komme ånd i dere, og dere skal bli levende. Jeg vil legge sener på dere og la det komme kjøtt på dere og dekke dere med hud og gi ånd i dere, og dere skal bli levende. Og dere skal kjenne at jeg er Herren. Og jeg profeterte slik som det var befalt meg. Mens jeg profeterte, hørtes det en sterk lyd. Det ble en larm, og benene nærmet seg til hverandre, hvert ben til sitt ben. Og jeg så, og se: det kom sener og kjøtt på dem, og ovenpå det drog det seg hud over dem. Men ånd var det ikke i dem. Da sa han til meg: Profetér og tal til Ånden! Profetér, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren: Kom du Ånd fra de fire vinder og blås på disse drepte menn, så de kan bli levende! Jeg profeterte slik som han hadde befalt meg. Og Ånden kom i dem, og de ble levende og stod opp på sine føtter – en meget, meget stor hær. Og han sa til meg: Menneskesønn! Disse ben er hele Israels hus. Se, de sier: Våre ben er fortørket, og vårt håp er gått til grunne. Vi er fortapt. Profetér derfor og si til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg åpner deres graver, og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene, og jeg vil føre dere til Israels land. Og dere skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpner deres graver og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene. Og jeg vil gi min Ånd i dere, og dere skal bli levende. Og jeg vil bosette dere i deres land. Dere skal kjenne at jeg, Herren, har sagt det, og at jeg også vil gjøre det, sier Herren.»Esek 37:1-14
På en reise til Israel nylig ble dette avsnittet lest, og det ble klart for meg at vi befinner oss midt oppe i begivenhetene som profeten Esekiel beskriver.
Ben uten Ånd
Israel er et land med «sterk lyd», men lite preget av «ånd». De døde ben er samlet sammen fra alle jordens folk. De er blitt føyd sammen, det har kommet sener og kjøtt på dem, og de er dekket av hud, men de mangler ånd! Ørkenen blomstrer, det er liv og rørelse over alt, men ingen ånd! Men det skal det bli!
Mennesket har en mur rundt sitt hjerte for å beskytte seg mot Gud, mot Guds Ånd, for å stenge Gud ute. Muren har ulik høyde og tykkelse, og befinner seg på ulike steder. Men mot religiøsiteten finnes ingen slik mur, det så vi også, i mange kirker, synagoger, ved klagemuren og i alle moskéene. Der er veien åpen inn til menneskehjertet. Det samme gjelder gudløsheten. Det så vi også.
Om noen skal angripe en borg, leter de etter det stedet på muren som er lavest og svakest. Men Gud handler, som så ofte, stikk imot den måten vi gjør det på. Når Gud vil inn i et menneskehjerte, og når han vil inn til Israels hjerte, velger han den plassen på muren som er høyest og tykkest. Han velger vanskeligste veien inn. Får han ikke komme inn den veien, får det bare være. Da går han sin vei.
Vi skal se på tre eksempler som illustrerer dette.
Patriarken Jakob
Det første er patriarken Jakob. Han bodde i telt og vandret som en «from» mann og «pilegrim». Han vandret som en bedrager, som et Guds barn, men uten å være født ovenfra, uten å ha fått del i velsignelsen. Men så kommer han til Jabboks vadested (1Mos 32:22), og der kjemper Gud med ham og slår ham på hoften så han blir en slagen mann. Han er fortapt. Da tigger han Gud om velsignelsen. Men Gud kan ikke gi ham den, men spør om hans navn. Der er muren omkring Jakobs hjerte høyest og tykkest. Han måtte erkjenne sitt navn: Jakob – bedrageren – den listige bedrageren!
Han hadde bedratt mennesker, men det var ikke det verste, han hadde bedratt Gud. Han hadde vandret som en hykler, som et Guds barn uten å ha fått velsignelsen fra Herren. Det måtte erkjennes, og da først kunne Guds ånd komme inn i hans hjerte. Da kunne han vitne (svensk oversettelse): «Jag har sett Guds ansikte ock min själ är frälst» (1Mos 32:30).
Vi vil komme tilbake til Jakob som et bilde på dagens Israel.
Kong David
Det andre eksemplet er kong David. Han hadde begått ekteskapsbrudd og mord. Hva gjorde han så? Han ba selvsagt Gud om forlatelse, og sa at slik skal jeg aldri gjøre mer. Men Guds hånd lå fremdeles tungt på David. Profeten Natan kom til ham og fortalte ham om den rike mannen som tok den fattiges eneste lam, som han var så glad i. Og David dømmer denne mannen til døden. Så vender Natan ordet mot David: «Du er mannen!» David hadde drevet hor og drept et annet menneske. Han var nå dødsdømt, og hadde ikke bare falt i synd, og levd i synd, men han hadde mistet Guds Ånd. Han var fortapt. Der var muren som høyest for David. Kanskje det måtte en offentlig bekjennelse til, for han hadde syndet offentlig. Akkurat der måtte Guds Ånd få komme inn i Davids hjerte, og han erkjente alt og fikk forlatelse.
Den rike unge mann
For det tredje har vi den rike unge mann som kommer til Jesus og spør hva han skal gjøre for å arve evig liv. Han tenker som vi mennesker at han må gjøre noe for å få evig liv. Jesus sa til ham at han måtte gå bort og selge alt det han eide og gi det til de fattige, så skulle han få en skatt i himmelen, siden kunne han komme og følge Jesus. Han gikk bedrøvet bort for han var svært rik. Her tenker jeg at det ikke var den verdslige rikdommen som var verst, men den åndelige. Hele sitt liv hadde han holdt Guds lov. Han var et godt menneske, som hadde gjort sin plikt og tatt det nøye med alt i livet. Å selge det, for å ta imot nåde for ingenting, kostet ham for mye. Det er et problem å ha åndelige eiendeler. Han gikk bedrøvet bort. For der var hans hjertes mur på det høyeste, og han ville slett ikke at den skulle rives. Og Jesus sprang ikke etter ham og sa at det kunne gå an med noe mindre. Nei, fikk han ikke komme inn der muren var høyest, fikk det være.
Ånden stenges ute
For den som ennå ikke har erfart den nye fødsel, kan det være bra å stanse opp og spørre Gud hva som er den høyste beskyttelsesmur rundt mitt hjerte og som har stengt Den Hellige Ånd ute.
Esekiel fikk beskjed om å profetere til Ånden: «Kom du Ånd fra de fire vinder og blås på disse drepte menn, så de kan bli levende!»
Hvor har Israel den høyeste og tykkeste mur rundt sitt hjerte, som stenger Guds Ånd ute? Jo, det skriver profeten Sakarja om: «…og de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte» (Sak 12:10). At de har drept Jesus fra Nasaret, han som er Messias, Guds Sønn, er muren på sitt høyeste og tykkeste for Israel og jødene i dag. Akkurat der vil Guds Ånd komme inn til dem, når de får erkjenne dette. Da skal de døde ben få liv! Da skal kroppen som i dag lever midt i uro og omgitt av «sterk lyd» på alle hold, endelig få liv, ja, åndelig liv! Kanskje det vil skje på den dagen Sakarja beskriver slik: «Det skal komme én dag – Herren kjenner den – det skal verken være dag eller natt, men mot kveldstid, da skal det bli lys» (12:7).
Israel er idag hatet på de fleste områder og fra snart alle hold. De lever virkelig i nød. Men det tragiske er at de selv ha valgt det. Vi kan lese hvordan Moses talte til dem om spillereglene for Guds folk (5Mos 27-28). Så valgte de lidelsen og nøden gjennom å forkaste Guds bud. Da kan vi vel si de bare har seg selv å takke, og det er sant. Men vi kan ikke bare gjøre det, for det står at vi skal gråte med dem som gråter og glede oss med dem som er glade. Og når det kommer til stykket må vi vel si at det meste av lidelse her i denne verden er selvforskyldt. Så får vi lide sammen med Israel i nøden og be at den dag snart må komme at de kan få velsignelsen, for den dagen kommer!
Velsignelsen skal komme
Men vi skulle si noe mer om Jakob. For slik hans åndelige vandring var, er manges vandring i dag. På samme vis er Israel en bedrager i dag, en hykler og en skuespiller. Dagens Israel går I bedrageren Jakob sine fotspor. De kaller seg «Israel», som betyr «Guds hersker», men det er bare deres eget kjød som hersker. Slik var det også med Jakob, den fromme mannen, før han kom til Jabboks vadested. Men Gud forlot ikke Jakob til tross for hans bedragerier mot sin bror og sin far, heller ikke ved Betel med himmelstigen (1Mos 28:12). Gud velsignet Jakob. Slik er det også med Israel i dag. Midt i nøden velsigner Gud dem. Ørkenen blomstrer. De har, mot alle odds, vunnet sine kriger. De er ikke utslettet. Gud har god tid. Snart kommer Jabboks vadested for dagens Israel, slik det gjorde for Jakob. Da kommer de til å bli slått, sier Sakarja. Da er de en slagen nasjon, og da skal de erfare hvem de sloss mot, hvem de korsfestet, og da skal de tigge om velsignelsen og få den. Og hva innebærer det? Jo, apostelen Paulus sier at slik som Israels forkastelse innebar frelse for oss, for hedningene, skal Israels antagelse og omvendelse innebære oppstandelse fra de døde for dem (Rom 11:15).
Så ber vi om at den dagen snart må komme. Den kommer først med stor nød og et nederlag for Israel – slik som ved Jabbok – men deretter med velsignelsen.
Kom, Herre Jesus!