Fortelling fra misjonsmarken
Da den kristne mann fra Østen, Sadhu Sundar Singh, for en tid siden besøkte Oslo, fortalte han i Trefoldighetskirken følgende gripende opplevelse fra sitt liv:
Han hadde forsøkt å vitne om Kristus et sted i Tibet, men var blitt jaget bort. Så måtte han søke ly for natten i en hule, uten mat og uten tilstrekkelig med klær.
Mens han var der og ba inderlig til Gud, kjente han Herren så forunderlig nær. Han tok noen blad fra et tre i nærheten, og det smakte bedre enn noe han hadde spist tidligere. Men da han så ut av hulen, så han en mengde tibetanere som kom mot ham med steiner og stokker. Han trodde at hans siste time var kommet, og vendte seg mot Gud og sa: «I dine hender overgir jeg min ånd!»
Men hva skjedde? Da han så ut av hulen igjen, kunne han ikke få øye på et eneste menneske. De var borte alle sammen. Han forsto ikke hva som hadde hendt, men neste dag fikk han forklaringen. Da kom mange av de innfødte til ham, og de hadde ingen mordvåpen med seg lenger, men var helt fredelige.
Så sa de til ham: «Vi har sett mange slags mennesker fra forskjellige nasjoner, men slike som dem vi så rundt hulen i går, har vi aldri sett tidligere. De hadde så lysende ansikter. Hvem var det?
Fiendene hans hadde altså sett englene som Herren hadde sendt ham til beskyttelse. Selv hadde han ikke sett noe, men han hadde følt at Gud var ham uendelig nær.
Da Singh kom tilbake til India, sa han ingenting om dette til noen. Men etter en tid kom det noen fra Tibet på besøk og fortalte om det.
«Men hvorfor har du ikke fortalt noe om dette til oss? spurte vennene hans i India.
«Nei», svarte han, «for dere ville sikkert ikke ha trodd på det. Men nå må dere tro det, siden dere får høre det fra disse tibetanerne direkte».
Fra «300 kristelige fortellinger»,Lunde forlag, 1926