Intervju med Øivind Andersen
av dette intervjuet ble gjengitt i forrige nummer av bladet. Vekkelsen kom til Stranda på Sunnmøre. En eldre mann hadde bedt i årevis om dette. De opplevde at det skjedde noe i Åndens verden. Det var som om ondskapens åndehær i himmelrommet ble kjempet til side. Da ble det åpnet. – Dette tror ikke jeg de kristne har nok syn for i dag, hevdet Øivind Andersen, som selv opplevde å komme dit under vekkelsen. Her kan du lese fortsettelsen.
Mange tenker så ofte at bare de får en god mann, en som kan forkynne klart, og en som kan synge godt – uten å si noe negativt om dem som synger og spiller – så skal det bli vekkelse. Det kan bli stor tilstrømning av mennesker, og det kan bli mange som søker Gud og som også mener det oppriktig. Men den egentlige vekkelsen, i den forstand at det omskaper mennesker og bygder og byer, det blir det ikke.
Min mor ble omvendt til Gud i vekkelsen i Oslo i 1905. Hun var da kasserer hos Steen & Strøm. Hun fortalte at stemningen i Oslo var så underlig. Skulle man på møte i Calmeyergaten hvor vekkelsesmøtene var, måtte man komme mer enn en time på forhånd for overhode å komme inn i lokalene. De hadde 4 000 sitteplasser og nesten like mange ståplasser, men det var ikke råd å komme inn gjennom døren hvis man ikke var ute i så god tid. Og der satt da forsamlingen og sang til møtet begynte. Det var som en merkelig ånd grep hele byen. Et par dager i uken stengte Steen & Strøm mellom kl. 12 og 13, og da var det møte og bibeltime for de ansatte i firmaet og for alle kunder som ønsket å være med. Det samme skjedde i Glassmagasinet og hos Gunerius Petersen.
Kan du tenke deg hvordan ånden i Oslo var på den tiden? Hvordan kan slikt skje? Det kan ikke skje av mennesker. Det er bare Gud som kan gjøre slike ting. Men han kan det også. Da må vi innse vår totale avmakt når det gjelder å skape vekkelse. Vi kan ikke tro at det skal bli vekkelse gjennom bestemte predikanter. Predikanter gitt av Gud, de skal sendes ut. Og Gud være takk og lov for hver eneste predikant som har et gudgitt budskap.
Og jeg ber for min del for alle predikanter. Jeg ber også for alle dem som jeg ikke kan like, det gjør jeg, fordi det er så om å gjøre at Gud skal få frelse mennesker.
Må se vår synd
– Det vi må begynne med, vi kristne i dag, er å gå i oss selv. Vi må se vår synd. Vi må begynne å bekjenne vår synd, vi som tror på Jesus. En bør ikke snakke om at det er så galt blant folket. Og vi må ikke snakke om alle de gale bevegelsene som er oppe i tiden. Vi må bekjenne som Daniel (Dan 9:5) at det er vi som har syndet. Har vi ikke det? Vi har gjort ille. Det er vi som har vært ugudelige. Vi har satt oss opp imot Gud. Det er vi som bekjenner oss som kristne, som har veket av fra Guds bud og forskrifter i en meget betydelig grad. Og vi erkjenner det ikke som synd.
Hva tror du kommer til å hende om vi som kristne kommer i nød med oss selv og begynner å be som Daniel ba? Da kommer det til å hende som skjedde på Daniels tid.
Vi hører i Johannes’ åpenbaring (5:8; 8:3-5) om disse skålene som blir tømt i himmelen. Det var de troendes bønner, står det. Og da skålene ble tømt i himmelen, ble det jordskjelv på jorden, og det jordskjelvet er det vi kaller vekkelse. Det skaker opp, og det skjer underlige ting.
Tenk om vi kunne få en slik tid i Norge igjen. Vi hadde en del av dette i 30-årene. Det var ikke slik overalt som det var på Stranda. Det fikk jeg da også oppleve ganske grundig mange steder. Men allikevel, folk kom i nød for sin synd. De ropte til Gud fordi de så at de var fortapt. De stod for den hellige Gud og hadde ikke noe å forsvare seg med eller unnskylde seg med, men måtte rope om frelse. Og det gikk stundom på livet løs, så det ut til. Dette hører vi ikke så mye om i dag, skjønt jeg vet at det finnes. Sporadisk opplever vi dette også i dag, Gud være takk for det. Det er ikke forsvunnet. Men det er ikke det vanlige bildet av vekkelse i dag.
Det vanlige er at mange bestemmer seg for å bli kristne, og den avgjørelsen skal de ikke angre på. Jeg vil si at det er den beste bestemmelse et menneske kan ta. Men jeg ser det allikevel slik at den bare i få tilfeller virkelig fører dem til liv i Gud. Det blir ofte med en bestemmelse – de begynner å bekjenne seg som kristne og aktiviseres i kristent arbeid, og så stagnerer det hele. Det blir så oppblandet med menneskeverk, mennesketanker og menneskelig planlegging og mye annet.
– Men om vi nå som kristne kunne innse vårt virkelige behov i dag: At vi i Norge trenger en vekkelse ifra Lindesnes til Nordkapp og fra Kjølen og til havbrynet, hvor mennesker kommer i nød for sin synd. Hvordan tror dere da det kom til å bli i Norge? En ugudelig kringkasting kunne ikke hindre det, heller ikke tilstanden ellers i kirke og samfunn. For han som er med oss, er sterkere enn han som er i verden. Husk på hva Guds ord sier: «Mine barn! Dere er av Gud, og har seiret over dem. For han som er i dere, er større enn han som er i verden» (1Joh 4:4). Det står fast fremdeles. Men vi trenger å innse at dette er nødvendig.
Vekkelse i Ørsta
Fra Stranda gikk turen for Øivind Andersen til Ørsta. Der hadde det pågått vekkelse i lang tid, og der ble det også underlige opplevelser.
– Bedehuset var sprengfullt. Det var stor jubel og begeistring i bygda. Og det var en lovprisning uten like. Slik som det så ut til.
Så skulle jeg ha mitt første møte, men det kjentes fryktelig tungt å tale, og der var det så visst ingen begeist- ring. Da møtet var slutt, gikk folket ut nokså slukøret, det kunne jeg se, for ikke å snakke om meg selv. Jeg syntes at alt var forbi.
Neste dag skulle de jo også ha møte, men da var det nesten ingen mennesker som kom, bare en liten håndfull. Da ble det alarm blant indremisjonslederne i Ørsta. Jeg hadde ødelagt vekkelsen. Jeg måtte vekk. De ringte borgermester Solem i Ålesund (som også fungerte som kretssekretær i Kinamisjonsfor- bundet i Sunnmøre og Romsdal krets) og sa det de mente.
– Nei, svarte borgermesteren. – Han skal bli der!
– Ja, ja, de kunne ikke godt jage meg, selv om det var det de helst ville, forsto jeg.
Jeg husker at en frikirkemann fulgte meg til møtet og oppmuntret meg den tredje kvelden. Og jeg talte. Da åpnet Guds ord seg, og da var det en yngre mann som sto opp og sa:
– Å, i kveld er jeg blitt frelst!
– Det syntes jeg var veldig godt å høre. Men da kan du tro det ble opp- stuss. For han var en av de første som hadde blitt med i vekkelsen. Og nå sto han opp og sa at i kveld var han blitt frelst.
Den fjerde møtekvelden var det pakkfullt igjen. Og da satt folk for å høre. Det var liksom kommet en helt annen ånd over forsamlingen. Den kvelden var det mange som vitnet at de var blitt frelst. Og mange av disse hadde blitt med i vekkelsen før.
Det viser i grunnen at vekkelsen slett ikke hadde vært forgjeves. Men det viser samtidig at den heller ikke hadde nådd helt frem.
Forts. i neste nummer
Fra boken «Kåre Ekroll i samtale med Øivind Andersen», Lunde forlag, 1981