Ikke alle døpte barn kommer frem til personlig opplevd omvendelse og tro når de vokser til. Dette må virke ydmykende og selvprøvende på oss som er kristne foreldre, også på kristne forkynnere. Er det vår skyld? Vi har så lite maktet å gi barna den rette hjelp og rettledning i disse år. Likevel – også barna fra de varmeste og sterkeste kristne hjem, og de som ellers har vokst opp under en klar åndelig ledelse, må selv personlig velge når de vokser til, selv om de før levde det barnlige liv med Gud. Og her er det at det brister for så mange. Det er de få som velger rett.
Når barna vokser til, kommer de mer og mer i føling med de onde lyster som de har i sin egen natur. Og når så Ordet dømmer dette onde som synd, og Guds Ånd får vise noe av «forder- velsens avgrunn i meg», så drives de til valg. De som da bøyer seg for Ordets dom og Åndens lys, blir sønderknust og fortvilet over seg selv og drages isin hjelpeløse tilstand til Kristus – og er berget. Men ikke alle bøyer seg.
Vi har nå først dem som lar seg rive med av verdenslivet og sine egne lyster og blir borte i den store verdslige masse. Akk, så mange!
Men det er en annen klasse, og den holder på å bli stor imellom oss – og farlig. Det er dem som i overgangs- alderen kommer seg unna det å bli sønderknust i sitt hjerte, kommer seg forbi omvendelsens smerte og nød. De som likevel blir de mest interesserte og ivrige arbeidere i det kirkelige og religiøse arbeid. Også disse følte frykt i førstningen når Ånden øvde sin vekkende gjerning i dem, også disse følte seg da urolige og utrygge på seg selv. Det var ikke lenger som i den barnlige tro de hadde før. De kjente det onde som rørte på seg annerledes enn tidligere, og de var ikke så sikre på at deres forhold til Gud var rett. Men det var også så langt de kom. Det sløve kjødet og djevelens forførelse fikk dem til å stanse der – uten noen dypere selvprøvelse. Når da også den sjelefordervede trøsten ble gitt dem, at de jo var Guds barn på dåpens grunn og at de alltid hadde vært snille og ikke gått bort ifra Gud – fikk de mot til å tro og ikke tvile på seg selv. Så slo de seg til ro, og de lot seg ikke vekke til full erkjennelse av egen synd og forder- velse. Så trengte de heller ikke den uforskyldte nåde i Kristus. Dermed døde livet de fikk i dåpens bad. Men det visste de ikke.
Disse mennesker blir ofte ivrige i det religiøse arbeidet – i søndagsskole, ungdomsarbeid og i foreningene. Har de mulighet til det, tar de gjerne et bibelkurs, og de er villige til å holde bibeltimer. Kan de komme på skole og bli prest eller til og med misjonær, så er de så sikre på at det er et kall fra Gud. Deres oppdragelse og religiøse anlegg og oppfordring til å være med i kirkens arbeid – alt drar i samme retning: det gir tillit til deres egen kristendom og til en ivrig tjeneste i det kirkelige og religiøse liv. Det hender nok at Den Hellige Ånd en gang imellom får virke uro og en stille angst i dem. Men da tar de det som en djevelens anfektelse av deres tro. De bekjennende kristne taler jo også om slike anfektelser – og dette trøster de seg til. Men det er også nesten alt som de synes om hos de troende – dette med deres anfektelser. Ellers står de på fiendsk fot mot troens bekjennelse. Mens de åpne verdslige mennesker ofte har dyp respekt og en øm følelse for dem som gjør alvor av opplevd kristendom, så går disse religiøse, ivrige arbeidere ofte med en sår og bitter ånd imot de alvorlig troende. De omvendte mennesker er de siste som de kan finne seg til rette med. Selv er de bedratt, og de bedrar andre med sin ånd og sin lære og sin ledelse. Hvor viktig det er at disse barna må komme frem til vekkelse og omvendelse – så de ikke blir stående på halvveien og glir inn i en falsk innbilning om egen kristendom og blir et redskap for djevelens forførende kunstgrep!
Ukjent forfatter