Ungdomsstykke av Erling Ruud
Som syvårsgammel gutt holdt jeg en gang på å drukne. To ganger hadde jeg vært helt til bunns. På vei opp gjennom vannet var jeg plutselig klar over at hvis jeg ikke ble reddet nå, kom jeg til å bli der og dø. Jeg hadde ingen tro på å bli reddet. Men jeg holdt allikevel den ene hånden høyt opp idet jeg nærmet meg overflaten. Og før jeg forsvant igjen, grep en fisker fatt i den lille barnehånden og reddet livet mitt.
– Han spurte ikke om jeg hadde tro på at han ville eller kunne greie dette, eller følte visshet om å bli reddet. Den lille hjelpeløse hånden fra en som holdt på å drukne var nok. Den var som et skrik om hjelp.
Når menneskene ser at de ikke er frelst, begynner de gjerne å under- søke hos seg selv om de har tro nok til å bli det. Og så er det mange som ikke tør komme til Jesus fordi de ikke føler seg helt viss på at Jesus vil frelse dem, eller de tviler på at han kan, slik som de har vært. De ser mer vantro enn tro hos seg selv.
Denne frykt for fortapelse og trang etter frelse – den har Jesus selv skapt hos deg. Nå vil han bare at du skal komme til ham og fortelle ham om din tvil og din vantro og din synd. Han spør ikke etter om du har visshet eller stor tro. For Jesus er det nok tro at du kommer til ham og lar ham gripe din hjelpeløse hånd og frelse deg. Han sier selv om troen, at den består i at vi kommer. «Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut» (Joh 6:37).
Kun et skritt, kun et skritt,
du som tvilende står,
og som vet at det ikke bær hjem!
Det vil åpne deg vei,
det vil vinne deg år fylt av fred,
får det føre deg frem.
Kun et skritt over grensen
fra verden til Gud.
Har du mot, har du mot
til å ta det helt ut.
– Et skritt ifra verden til Gud?
(Hans Andreas Urseth, Sb 204)