Nå var pilegrimene kommet over Trollmarken og inn i grenselandet. Solen skinte både dag og natt i dette landet, for de var på den andre siden av Dødsskyggens dal. Heller ikke kjempen Fortvilelse kunne nå dit. Tvilerborgen så du ikke lenger. Og så kunne de jo se like til den staden de skulle til.
Da de kom nærmere staden, kunne de se den riktig tydelig. Den var bygd av perler og kostelige stener, og gatene var brolagte med gull. Hele den himmelske skaren jublet dem i møte og sa: «Salige er de som er budne til Lammets bryllupsnattverd!»
Slik kom de da helt frem til porten.
De to skinnende vesener bad dem banke på. Det gjorde de. Både Kristen og Håpefull leverte det passet de hadde fått ved begynnelsen av reisen. Passene ble brakt inn til kongen, og da han hadde lest dem, sa han: «Hvor er mennene?»
Da gikk de to pilegrimene inn gjennom porten, og se, da de gikk inn, ble de forvandlet, og de fikk nye klær på seg som skinte som gull. Noen kom imot dem med harper og kroner. Detvar ærens kroner som de skulle ha til hederstegn, og med harpene skulle de forkynne Herrens pris.
Så ble portene lukket. Langt der borte kom Uvitende. Ved porten så han opp på det somvar skrevet, og så banket han på. Han trodde han skulle få komme inn med det samme; men de som kikket ut til ham over porten, spurte hvor han var fra, og hva han ville.
«Jeg har ett og drukket i kongens nærvær, og han har lært på gatene våre», svarte Uvitende. Så spurte de etter passet for at de kunne gå inn og vise kongen det. Han famlet etter det, men fant ikke noe.
«Har du ikke noe?», spurte de. Mannen svarte ikke et ord.
De fortalte kongen dette, men han ville ikke komme ned og se på ham. Han ba de to skinnende vesener som hadde fulgt Kristen og Håpefull til staden, at de skulle gå ut og binde Uvitende på hender og føtter og føre ham bort.
Bruddstykker fra «En Pilegrims vandring», Kristne Hovedverker, 1968.