Hver tid bærer med seg farer forkristenlivet. Hele tiden fra den førstepinsedag og til Jesus kommer igjen erden tid da kristenlivet må leves her påjorden mellom store farer. Guds ordsier derfor: Våk til enhver tid!
På samme tid som det er farer somtil alle tider er like store, har de forskjelligetider særskilte farer, både forden enkelte kristne og for hele Gudsmenighet.
Videre er det særskilte farer forhver del av vårt liv, for ungdomstid,voksen alder og alderdom. Et sted påveien er det beskt vann, et annet stedmøter du angrep fra fienden Amalek,eller du møter slanger eller står overforgullkalven. Bare én ting er alltid densamme, og det er det vandringsmannenskal leve av: manna og nåde.
Farene minker ikke i takt med utviklingeni tiden eller med høyereåndsdannelse, men det er heller slik atdet stadig vil bli verre å holde ut somen kristen etter hvert som vi nærmeross slutten av denne tidsalder.
Åndskamp
Striden mellom godt og ondt vilnok bli skarpere jo lenger det lider,kanskje ikke så «fysisk» og «rå» somfør, men mer av «åndelig» karakter.Åndsfriheten vil bli større, både denkristelige, den anti-kristelige og denallmen-menneskelige. Tro og lær detdu vil, det passer for vår tid! Derforvil striden før Jesus kommer igjen, ståi hjertedypet hos den enkelte kristen,mer enn noen gang før. Åndsmakt vilreise seg mot åndsmakt, kamp mellomtanke og tro, mellom religiøsitet og livi Gud. De som forventer fienden der,vil ikke vente forgjeves. De vil få brukfor Guds fulle rustning.
Selvfølgelig har det alltid vært indrefarer for Guds folk, og alltid har detvært åndelig døde mennesker som harhatt navn av liv. Men det tør nok væresant at Åpenbaringsbokens budskaptil de sju menighetene, har et spesieltprofetisk budskap til den siste tid. Ja,Jesus har selv sagt at det skal bli slik(Mat 25:1-3).
Åndelig død under navn av liv, enslapp, vissen og åndsfattig kristendom,skal bli den sørgelige slutningsakt iGuds rike på jord, før Jesus kommerigjen. Lamper uten olje, bevegelse,men uten liv. «Du har navn av at dulever, men du er død» (Åp 3:1). «Duvet ikke at du er ussel og ynkelig ogfattig og blind og naken» (3:17).
Likeså sikkert som jeg tror at Kristussnart kommer for å hente sin brud, trorjeg at dette er farene som lurer på ossnå, mer enn før.
Sannheten om synd og soning
Så kommer vi til spørsmålet: Hva erdet i vår tid som bærer denne faren innover oss? Jeg vil til svar på det nevnenoen årsaker, slik som jeg ser det. Den moderne teologis syn på syndenog på Jesus, er en årsak. Synden– sier de moderne teologer – er bare ensykdom i det åndelige livs organisme,ikke død. Og denne sykdom er vår sjelog vårt åndelige liv mer eller mindreangrepet av.
Hvordan skal vi så bli fri fra synden?Jo, ved Guds kjærlighet, sier man,den som viser seg i Jesu liv og martyrdødpå jorden, og ved Jesu eksempelskal vårt åndelige liv utløses og renses.
For disse folk er det å være fortapt ogdød i synd og misgjerning – og født avGud, med liv av døde – bare meningsløsetalemåter, som bibelordet fra andrebrevet til korinterne (5:21): «Ham somikke visste av synd, har Gud gjort tilsynd for oss, for at vi i ham skal blirettferdige for Gud».
Etter deres lære skal vi ikke få enrettferdighetskledning av Gud til å blikledd i, ikke skal vi av ham kjøpe gulllutret i ild, men mine klær skal pussesopp, min karakter, mitt liv, det er gullet.
Dette er den kristelige vitenskapsvei inn i mørket. Det er tankens veivekk fra livets indre sannhet: sannhetenom min synd. Det er forstandens veibort fra Jesu kors, fra Jesus som er altfor oss.
Synderens rop fra fortapelsens nattog Lammets sang om ham som kjøpteoss til Gud med sitt blod, blir for dissefolk et minne fra gamle dager. Slik dørtroen i forstandens kalde iskirke!
En kan godt merke på forkynnelsenat slik er det. Ordet om synd og soningog om Jesu blod blir ikke alltid fremholdtsom det skulle. Det skal mot tilfor et nåtidsmenneske, som er barn avsin tid, å forkynne: fortapt – frelst!
Dette var litt om den avvei som delærde teologer har lettest for å tumleseg bort på. Jeg vil så prøve å skildreden avvei som jeg tror lekfolket i vårtid helst går på. Den vil jeg kalle lekmannsavveien.
Sannheten om den gode strid
Mange har sett inn i frelsens saligegåte med troens øye og gledetseg i Jesus som frelste syndere. Menså kommer to forskjellige avveier, somgår mot samme mål. Den ene av dissetolker Bibelen slik at den objektivefrelse blir subjektiv, det vil si den frelsesom er ferdig for alle i Kristus, og somalle sanne kristne eier ved troen, denhar omskapt oss slik at alt ondt er borte.Da er synden helt utrensket, ikke baresom skyld, dom og straff, men rotentil alt det onde i oss er borte. Kan deså ikke bekrefte at de aldri merker detonde i tanke og sinn, og heller ikke heltvåger å nekte at de aldri gjør noe galt,så hjelper de seg ut med å si at det ikkeer dem selv som gjør dette, men satan.
Tanken på å våke og stride, avleggesynd, bruke flid, rense seg selvog arbeide på sin sjel med frykt ogbeven, den passer ikke for helt frigjortekristne. Det mener de er deres tale sombor på Sinai, og ennå ikke er kommetinn under frihetens fullkomne lov.
Denne retning er sterk, og vi må ikketro at disse tanker og meninger bare rårinnen en særskilt flokk, de eter om segsom dødt kjøtt utover hele landet. Dettrengs at vi holder oss våkne.
Lære uten liv
Så noen ord om den andre avvei somvårt lekfolk står i fare for å komme innpå. Det er nok helst der vi i våre sammenhengerlettest farer vill. Vi regneross ikke som teologiske rasjonalister ogvi lærer ikke syndfrihet. Vi stryker ikkelæren om synd, det er ikke vår lære somer gal, men livet, som ikke står til læren.Vi lærer rett om synden med vår munn,men unnskylder den i hjerte og liv. Ogder hvor synden blir unnskyldt, der erden ikke lenger syndig. Der stanserhelliggjørelsen, og ordet om synd ognåde blir bare tomt prat.
Dette strømdrag er også sterkt, kanskjesterkere og striere enn vi aner. Laoss ransake oss selv og be Gud om lysog kraft i livets strid!
Mot kveld
Det som jeg nå har pekt på, tror jeger de største farene både for kristendommensstilling i vårt folk og forkristenlivet hos den enkelte. Å ja, kanskjeikke bare her i vårt folk, men overalt, i alle fall her i Vesten. Kanskje detlir mot kveld her i vest? Derfor har viså vondt for å holde oss våkne. I Østener det kanskje noe annerledes. Der serdet ut til å være morgen over folkeslagene,og derfor er de nok litt mer opplagteog mindre søvnige enn oss.
La oss huske på at det er livetsto største sannheter som holder på åkomme bort for oss. Sannheten om atjeg er en synder, en virkelig synder, ogsannheten om at Jesus er min frelser,en virkelig frelser.
Fruktene av frafallet
Der dette frafallet får makt, blir dekristne selvgode og lite kjærlige mothverandre. Saken er at disse retningenei dypeste forstand unnskylder ogkjæler for synden. En virkelig synderog en virkelig frelser er det lite tale omi dag. Dette er bare en synder og enfrelser fra gamle dager, en frelser somde andre trenger, ikke jeg.
Jeg tilstår at når jeg skal prøve åtale om synd for dagens mennesker,kjennes det som om jeg hugger på fastfjell. Jeg orker knapt å gjøre det, uten atjeg har forberedt meg på det i forveien.
Når synden på denne måten blir kjæltfor, kan en ikke vente annet enn at dengror frodig fram, og det i alle slagsformer: sladder, «politikk», egoisme,misunnelse, partivesen og mye annetondt trives og vokser som sopp omhøsten. Andre gjør galt, ikke jeg.
Våk derfor!
Det ser ut til at det blir stadig vanskeligereå holde seg våken og varm.Det kan gå lett en tid. Noen gangersynes det å se så gildt ut med vekkelseat vi nesten tror at hele verden vil omvendeseg. Men det snur fort, de flestesover som før, og vi kristne holder ogsåpå å ta oss en blund. Har dere kjent det?Du har vel lest om de ti brudejomfruene(Mat 25:1-13)? De sovnet alle!
Når kjærligheten til de andre minkerog kjærligheten til seg selv vokser,da reiser den ene seg mot den andre, ogdet blir stridigheter. Tallet på partier ogorganisasjoner vokser stadig vekk.
Det er et mørkt bilde av vår tid jegnå har malt for dere. Jeg tror det er etsant bilde. Gi at det var falskt!
«Det jeg sier til dere, sier jeg til alle:Våk!» (Mar 13:37).
Utdrag fra et foredragholdt på et emissærmøte i 1914