Livet med Gud skal leves i den daglige virkelighet der vi bor. Det må da være naturlig å tale om hjemmet først av alt. Hvert menneske er barn av én kvinne og én mann, og barnet vokser normalt opp i et hjem som er bygget av disse to. – Sant nok, det finnes sørgelig mange unntak fra denne regelen. Det finnes ødelagte hjem, foreldreløse barnog hjemløse mennesker. Den sum av nød og ulykke som alle disse representerer, må være en utfordring både for samfunnet og hvert enkelt menneske, så vi gjør hva vi kan for å hjelpe.
Men normalt er hjemmet – eller familien – stedet hvor mor og far og barn lever. Vi vil ta for oss noe av det som bør sies om det kristne hjem. Vi må da først si noe om ekteskapet.
Ekteskapet
Ekteskapet er Guds gode innstiftelse for samlivet mellom én mann og én kvinne. Ekteskapet er stiftet av Gud i paradiset. «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem…» (1Mos 1:27). «Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød» (1Mos 2:21-24). Etter syndefallet, er ekteskapet fremdeles Guds ordning. Guds ord har mye å si om dette.
Jesus sier: «De to skal være ett kjød» (Mar 10:7). Ekteskapet er en livsvarig forbindelse mellom én mann og én kvinne (monogami). Flergifte (polygami) fantes i gammeltestamentlig tid; dette hører med til den tidsalders foreløpige karakter.
I følge Guds vilje er ekteskapet den rette – og eneste rette – ramme om det seksuelle samliv mellom mann og kvinne. Bibelen sier: «For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær sliksom hedningene, de som ikke kjenner Gud» (1Tes 4:3-5).
Gud har tatt ekteskapet under sitt vern i det sjette bud: «Du skal ikkebryte ekteskapet!»Seksuell omgang utenom ekteskapet er etter Guds ord ikke tillatt. På dette punkt har den kristne etikk alltid støtt an mot verdens tankegang og praksis. Men Guds ord taler klart, og dermed er saken avgjort for alle kristne.
Ekteskapet er i dag utsatt for kritikk fra mange hold. Det blir av mange betraktetsom en ren formalitet, slik at det kan oppløses uten videre, dersom en blir lei av sin ektefelle. I den senere tid er det også blitt mer og mer vanlig at en mann og en kvinne flytter sammen uten å inngå lovlig ekteskap. Med ethøyst misvisende uttrykk blir dette kalt «papirløst ekteskap». Det meningsløse ligger i at det vekker inntrykk av at forskjellen bare ligger i et «papir». I virkeligheten er denne løse form for samliv intet ekteskap i det hele tatt. Det er i bunn og grunn et umoralsk forhold. Når samfunnet ikke lenger reagerer, viser dette bare hvor langt det er kommet i avkristning.
Mennesker som kaller seg kristne, kan selvsagt ikke innlate seg på en umoralsk livsførsel. Når en av og til hører om slikt likevel, vitner det om at forvirringen og moraloppløsningen nå også gjør innhogg i kretser som bekjenner kristennavnet.
Til støtte for den mening at to kan leve sammen uten å være gift, kommer noen med den påstand at det ikke står noe i Det nye testamente om ekteskapsvigsel.
Ekteskapsvigsel
Dette kan i og for seg være rett nok, men det som sies er at enhver skal «vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære». Den som vil være tro mot sin ektefelle, er også villig til å bekrefte sin troskap med et bindende løfte. Vil de ikke gi et løfte som forplikter dem, mener de det heller ikke alvorlig når de lover troskap. Og det er bare én måte å gi et virkelig bindende løfte på, det er ekteskapsvigselen. Ingen kan være klar over seg selv før det på denne måten blir alvor, det viser livets erfaring. Det var da de skulle ta ut lysing, at han eller hun ble klar over at det kanskje likevel ikke var «slik ment» at det skulle være dem.
Den kristne kirke har alltid krevd et offentlig og juridisk bindende løfte om livsvarig troskap. Uten dette har kirken aldri anerkjent noen forbindelse som ekteskap. Formene for vigsel har kunnet variere, men det her nevnte krav har alltid stått fast. Et slikt løfte vil si ekteskapsvigsel.
Ektefeller skal tilhøre hverandre i livslang troskap. Derfor må ekteskapet inngås ved offentlig vigsel etter gjeldene bestemmelser, og helliges ved Guds ord og bønn.
Ekteskapet er samfunnets sak, for samfunnets livsceller er hjemmene. Ekteskapet er også den kristne menighets sak. De kristne hjem betyr mer for Guds rikes utbredelse enn alle ekstra tiltak i form av evangelisasjon osv.
Mann og hustru
Det er Guds vilje at mann og hustru skal være til hjelp for hverandre. Kjønnsforskjellen griper dypt i den menneskelige personlighet. Når de to er blitt ett i et sant ekteskap, kan de hjelpe hverandre til å leve et rikt og fullt menneskeliv.
I Guds øyne er kvinner og menn like verdifulle og like kjære. I forhold til Gud står alle likt – «her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3:28).
Men samtidig har Guds ord et særskilt budskap med tanke på mannen, og et annet rettet til hustruen.
Til mennene sier Guds ord at de skal elske sine hustruer. «Dere menn! Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den» (Ef 5:25). «Dere menn: Elsk deres hustruer, og vær ikke bitre mot dem» (Kol 3:19).
Det er svært viktig å merke seg uttrykkene og tankegangen på disse stedene i Bibelen. En ektemann skal elske sin hustru; det er da ikke tenkt på den egoistiske og selvopptatte «kjærlighet» som i virkeligheten bare har egen fordel og makelighet for øye. Bibelen viser til Kristus og hans forhold til menigheten – slik som han elsket, skal mannen elske sin hustru.
Hvordan elsket da Jesus? Svaret er: Han elsket slik at han ga seg selv for menigheten. Han krevde ikke kjærlighet, han elsket i aktiv handling, liketil døden på korset.
Jesus ikke bare snakket om kjærlighet, han viste i alle ting en kjærlighet som glemmer seg selv. Han krevde ikke tjeneste, han var selv tjener og vasket disiplenes føtter. Han viste i ord og handling at han ikke var kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene.
Det er dette Bibelen viser til. I vår tanke og i vår munn er «kjærlighet» ofte et ord fullt av skjult eller åpenbar egoisme: Jeg har krav på kjærlighet. Men slik var ikke Jesus. Vi føler sterkt at vi står uendelig langt tilbake for ham. Men enhver ektemann skal vite at det er Jesu kjærlighet til menigheten som er forbildet han skal ha for øye.
Til hustruene sier Guds ord at de skal underordne seg under sine menn. En hustru skal ha aktelse for sin mann. «Dere hustruer! Underordne dere under deres egne menn som under Herren» (Ef 5:22). «… og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann» (5:33).
Religiøs likestilling vil ikke si at kvinnene i alle deler skal kopiere mannen. Heller ikke betyr det at alle forskjeller som er gitt i og ved Guds skaperordning skal avskaffes. Det normale i et hjem må være at faren styrer og råder, ikke vilkårlig, men kjærlig og hensynsfullt.
Apostoliske formaninger
I våre dager er det mange som reagerer mot de apostoliske formaningene om over- og underordning i ekteskapet. Det blir sagt at slike bestemmelser i Det nye testamente bare gjenspeiler gamle tiders patriarkalske samfunnsforhold, og at de derfor ikke er bindende for vår tid; samfunnsforholdene har jo forandret seg slik at kvinner har samme politiske og økonomiske rettigheter som menn.
Men dette resonnementet holder ikke. En skal nøye merke seg hvordan Bibelen grunngir formaningene om over- og underordning i ekteskapet. «For mannen er kvinnens hode, likesom Kristus er menighetens hode – han som er sitt legemes frelser. Men likesom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting» (Ef 5:23-24).
Som vi ser, gir Bibelen her en teologisk begrunnelse for mannens og hustruens forhold i ekteskapet. Den viser til forholdet mellom Kristus og menigheten. Den viser også til Guds skaperordning. «For Adam ble skapt først, deretter Eva. Og Adam ble ikke forført, men kvinnen ble forført og falt i overtredelse» (1Tim 2:13-14).
En apostolisk formaning som er grunngitt på denne måten, kan ikke bli satt ut av kraft ved at samfunnsforholdene forandrer seg. For skaperordningen forandrer seg ikke, og forholdet mellom Kristus og menigheten blir alltid det samme.
Her må en viktig sak tilføyes. Det er lett å se at Bibelens ord om hustruens underordning ofte har vært misbrukt. I mannssamfunnet har den virkelige mening i ordene om ektemannens kjærlighet vært glemt, og formaningene om hustruens underordning har vært anvendt som et middel til undertrykkelse og urettferdighet.
Det kan ikke være noen tvil om at både folkesamfunnet og kirken har mye å angre på dette punkt. Det er sant nok som det ofte blir sagt, at kristendommen har bidratt til å høyne kvinnens stilling i samfunnet. I historisk sammenheng kan en si dette med rette. Men det må også da tilføyes at undertrykkelse og urettferdighet likevel har fortsatt lenge og fremdeles fortsetter mange steder.
Kristne mennesker står i sine hjem overfor en mektig utfordring. De skal virkeliggjøre de bibelske formaninger i lydighet mot Guds ord. Det vil da vise seg at mannen vil ha mer enn nok å gjøre med de ord som er rettet til ham. Hustruen skal lese de ord som angår henne; de er hennes ord.
Fra boken «Det kristne livet», Lunde forlag, 1977