Gull-alpakkaen i Macusani
Quechuaindianerne på høysletta i Peru er et gjestfritt folk. Det fikk Marit og jeg oppleve på vår reise nå i oktober-november.I landsbyen Macusani ble det servert store porsjoner med middagsmat. Da går det mest på alpakkakjøtt og chuño (frosne poteter som er blitt trampet på til saften er borte og senere soltørket).
Husene er av jordblokker. Jord isolerer ganske godt, og det trengs her i høyden hvor temperaturen gjerne ligger rundt null grader. På det kaldeste kan det bli flere kuldegrader, mens det på dagtid kan svinge opp i 20 varmegrader i sola. Temperatursvingningene er veldig store.
Tidligere levde mange av husdyrhold:alpakka, llama, sau og kyr. I høyder på vel 4 300 meter (som her) trives alpakkaen best. Det er ikke rart at en alpakka er valgt til å pryde innkjøringen til landsbyen – i stedet for en gullkalv slik israelsfolket lagde seg. Nå er prisene på ulla så lave at det nesten ikke lønner seg med alpakka lenger. Fattigdommen er stor. Den åndelige nøden er nok større.
Gull-alpakkaen, som er symbolet på indianernes rikdom, vitner nå om at denne verdens «gud» går tapt. Det er bare Jesus som kan gi en varig rikdom en virkelig skatt i himmelen.
«Ambassadøren» Rafael Veizaga
Han er smilende som alltid, evangelist Rafael i Cochabamba, Bolivia. Nå har han oversatt flere hefter til quechua. Her gleder han seg over at Martin Luthers lille katekisme finnes på dette indianerspråket.
Rafael fortalte at han hadde besøkt flere landsbyer med evangeliet siden vi traff ham i fjor. Bilen (L&E nr. 3/2011) er til uvurderlig hjelp. Den har gått mange mil, men er fortsatt i drift.
Sønnen, Grover, er fremdeles på psykiatrisk sykehus. Det ble ingen misjonærtjeneste slik han tenkte da han begynte på medisinstudiet.
Men han lever med Jesus og er et vitne på sin måte, forteller Rafael, og han er en stadig påminnelse om at dette jordlivet er forgjengelig. Som Guds barn har vi noe bedre i vente. Det gjelder å «vinne» himmelen.
«Forkynneren» Moises Josue
Jeg levde et «hardt» liv og var en uskikkelig gutt. Men da jeg var sju år gammel tok jeg imot Jesus, og da ble det stor forandring i livet mitt. Min mor vitnet om Jesus for meg før hun døde, og hun ville at jeg skulle være til hjelp for mine to yngre søsken, Maria (åtte år) og Claudia (tre år) når hun ikke lenger klarte mer.
Han er allerede en ung «forkynner», Moses Josva (hans navn på norsk), bare 12 år gammel. Vi møtte ham i byen Cochabamba i Bolivia. Bare 14 dager før vår ankomst, hadde han og to yngre søstre vært heldige og fått plass sammen på barnehjemmet «Villa Porvenir » som drives av misjonær Hanne Baardseth sammen med bolivianeren Gladys Espinoza.
Mor til de tre søsknene døde i mars, på treårsdagen til den yngste jenta. De har forskjellige fedre, alle tre, og de har ingen kontakt med fedrene.
– Men jeg har en «fadder» i USA som av og til sender meg penger til innkjøp av nødvendige ting, fortsetter Moises Josue, men jeg synes ikke at det er riktig å beholde alt for meg selv. Jeg deler med mine søsken. Ja, egentlig er vi som en stor søskenflokk alle som bor her på barnehjemmet. Og vi er så heldige at vi får gå på en kristen skole her i nærheten. Hver søndag er vi med på møte i menigheten som holder til der.
Jeg gav gutten et eksemplar av boken «Virkelig fri» av Gudmund Vinskei. Den er å få på spansk. Neste dag kom han gledesstrålende bort til meg og sa:
Moises Josue (12) med halvsøstrene Maria (8) og Claudia (3)
– Jeg har lest en god del allerede i den boken jeg fikk av deg. Den var virkelig god, og gir meg mye å tenke på. Da vi reiste fra barnehjemmet dagen etter, var det jeg som hadde mye å tenke på.
Moises Josue er ennå veldig ung, men likevel så veslevoksen og moden. Hvem vet om ikke han kan bli en «Moses » og en «Josva» for sitt folk?
Det nærmer seg 50 barn på dette barnehjemmet. Vær med å be for Hanne og Gladys, deres medhjelpere og alle barna!
Flere bilder i PDF-utgaven av bladet: {jd_file file==Lov og Evangelium 2012 – Nr 10}