Intervju med Øivind Andersen
I forrige nummer fikk vi høre at det er bedre å få en ektefelle enn å ta seg til rette. Ekteskapet er innstiftet av Gud og står på en spesiell måtte under Guds velsignelse. Da er det ikke underlig at sjelefienden ønsker å ødelegge det. Her gir Øivind Andersen råd når ekteskapet angripes. (Red.)
Del 1:
I dag opplever vi en sterk debatt omkring ekteskapet – og kriser i ekteskapet. Man får inntrykk av at det virkelig knaker i sammenføyningene, og i kjølvannet av dette, kommer også debatten om og eksperimenteringen med nye samlivsformer. En økende skilsmisseprosent taler sitt tydelige språk om påkjenningene i ekteskapet. Mange mener også at det aldri før har vært så mange ulykkelige ekteskap blant bekjennende kristne som i dag.
“Dette er også min erfaring i sjelesorg. Og jeg har snakket både med erfarne psykiatere, leger og sjelesørgere, som sier det samme”, kommenterer Andersen. “Det er mange ulykkelige mennesker bakom det som ikke ser så galt ut utenfra.”
– Men hva er det da som kan ligge til grunn for en slik situasjon, Andersen?
“Det generelle svar er jo at de som lever i ekteskap, ikke innretter seg etter Guds ord i sitt liv. Men på dette feltet trengs det også mer konkret hjelp og veiledning”, tilføyer Andersen.
“For det første: For manges vedkommende har det begynt galt. De har ikke fått en ektefelle, men de har som det heter «vært nødt til å gifte seg». Og det er ille når det er slik. Men om det nå har skjedd at en er blitt gravid utenom ekteskapet, så vet jeg ikke om jeg vil anbefale at det liksom skal være selvsagt at disse to skal gifte seg med hverandre. Uten at jeg ønsker å bli misforstått når jeg sier det jeg nå sier, så kan det være betenkelig å la et syndefall føre ektefeller inn i et livsvarig, ulykkelig samliv. Mange vil nok påberope seg bestemte bud i Moseloven, men det er allikevel ett bud Jesus setter over alle bud i Moseloven i denne sammenheng, og det er selve kjærlighetsbudet.
Vi har et eksakt eksempel på det i Johannesevangeliet (kapittel 8) hvor en kvinne er grepet i hor. Etter Moselovens klare utsagn skal hun steines, ingen tvil om det. Men de fører henne til Jesus for å høre hans mening, og vi kjenner svaret: «Den av dere som er uten synd, han kaste den første sten på henne!».
Ingen våger å gjøre det. Ingen våger å fremtre som den som er uten synd.Så ble det ingen fordømmelse, og Jesus sier til henne: «Heller ikke jeg fordømmer deg; gå bort, og synd ikke mer!».
Hvorfor kan Jesus si det? Jo, Jesus visste at han var ansvarlig for denne kvinnens synd. Den har jeg tatt på meg og sonet. Om noen har falt i synd, falt i hor, så har Jesus tatt på seg ansvaret også for den synd. Og den som har syndet, kan få frelse hos Jesus, syndenes forlatelse, og tross alt bli en lykkelig kristen likevel. En kvinne er slett ikke nødt til å bli tvunget inn i et livsvarig ulykkelig forhold til en mann som hun kanskje egentlig avskyr.”
Det behøver ikke fortsette galt
“Men nå er saken likevel den at mange ekteskap er begynt galt. Da regner mange med at det heller ikke kan annet enn fortsette galt. Men der vil jeg si de tar feil. Det har Jesus vist oss gjennom det første under han gjorde”, fortsetter Andersen.
“Sitt første under gjorde Jesus i et bryllup i Kana. Der gjorde han vann til vin. Det er bare Gud som kan gjøre et slikt under, men det var en høyst menneskelig hjelp som Jesus gav der. Og dette er en anskuelsesundervisning, og Jesus vil vise oss gjennom dette under at han vil være i våre hjem. Og der i våre hjem, i våre ekteskap, vil han gjøre det umulige mulig.
Han vil gjøre nettopp det som ikke kan skje, og han vil gjøre det i våre menneskelige forhold. Det er egentlig lærdommen av det under Jesus gjorde i Kana. Har du sett det? Hvis ikke, så prøv å tenk litt på dette. Og jeg har sett hva dette har virket i ekteskap som har begynt galt, og som har fortsatt godt, til stor lykke.”
Din ektefelle er Guds gave til deg
“Det kan også være mange andre grunner til ulykkelige ekteskap blant kristne. Og det som skjer blant kristne mennesker, kan også stå som en anskuelsesundervisning for dem som ikke er kristne. For det som gjelder for kristne, gjelder like mye for dem som ennå ikke er det. Og vi kan ikke føre inn andre ordninger for det ekteskapelige samliv, enn dem som Guds ord har gitt.”
Andersen nevner her det vi kaller hustavlene i Bibelen, for eksempel i Efeserbrevet, kapittel 5, siste del –og enkelte avsnitt i siste del av Ordspråkenes bok, og han fortsetter:
“Jeg vil nevne noen få kjensgjerninger. For det første:
Se på din ektefelle som Guds gave til deg. I og med at dere er gift, og det er Guds vilje at dere skal leve sammen, er din ektefelle en Guds gave til deg.
Det har slått meg hvor sjelden jeg har møtt mennesker som har sett det slik. Men dette er svært viktig. En gave har ikke betydning bare etter hva den er i seg selv. Den har først og fremst betydning etter hvem jeg har fått den av. Hvis du har fått en gave av kong Harald, da tenker du først og fremst på at den er fra ham. Det er det viktigste ved den gaven, ikke sant.
Har du fått en gave fra Gud, så må det viktigste ved den gaven være:
Henne har Gud gitt meg. Ham har Gud gitt meg. Din ektefelle har et stempel som intet annet menneske har for deg. Det er Guds gave til deg.
Har du prøvd å se slik på din ektefelle? Ja, du aner ikke hvilken velsignelse det fører med seg.
Det neste jeg vil nevne er: Overse din ektefelles feil, og tilgi. Vær alltid rede til å tilgi din ektefelles feil. Og i den sammenheng, vær alltid rede til å innrømme dine egne feil. Blir det trette eller konflikt, så spør deg selv: Har jeg skylden for dette? I svært mange tilfeller har nettopp du det. Prøv ikke å skylde på ektefellen, når du innerst inne vet: Det er da min skyld.
Vær heller rede til å ta på deg for meget skyld, enn for lite. Hvor ektefellene har denne innstilling overfor hverandre, kan ikke djevelen få makten i et hjem og ødelegge det. Og en ting til, dette er det beste oppdragelsesmiddel for barna i et kristent hjem.”
Andersen nevner også en tredje kjensgjerning som er viktig for samlivet i ekteskapet:
“Først vil jeg spørre mannen: Legger du merke til hva din hustru gjør for deg? Takker du henne for det hun strever med, takker du for alt hun gjør for å skaffe til huse, og for å lage mat og meget annet?
Mange menn overser det som hustruene gjør, og kommer alltid med krav. Når de kommer hjem fra sitt arbeid trette, så kommer de hjem i dårlig humør, skjenner, krever, er urettferdige mot hustruen, kommer til og med ofte med beskyldninger. Dette gjør ofte endatil kristne menn. Det er en fryktelig synd.
Enn om du når du kom hjem, sier: «Å, hvor godt det er å komme hjem, hvor godt det er å se deg. Hvor takknemlig jeg er for alt det du gjør for meg. Du gjør så mye for oss, og det ville ikke være godt her i hjemmet hvis ikke du var slik som du er. Du kan tro jeg er takknemlig mot deg!»
Det er en annen tone. Det er ikke bedre med noen av oss enn at vi trenger litt takknemlighet og litt oppmuntring. Og du som er hustru: Når din mann kommer trett hjem fra arbeidet, kommer du da til ham med allslags klage? At nå har den gutten vært uskikkelig og har gjort det, og nå har en datter vært slik, og den og den var sånn på skolen, og nå var du uheldig her og uheldig der. Det ene er galt og det andre er galt. Og så er det som om mannen blir overøst med alt som er galt når han kommer trett hjem.
Enn om du tok imot ham med vennlighet og sier: «Å, hvor godt det er at du kommer hjem. Det er hyggelig å se deg. Jeg skjønner du er trett, nå skal vi spise, nå skal du få slappe av og så skal vi ha det koselig». – Og så bruker dere de midler dere har, til å gjøre det godt for hverandre. Det er ikke det som dere sier i og for seg, men det er denne innstillingen som er så avgjørende. Takknemlighet skaper glede, og det gror og spirer etter alt som heter takknemlighet og gjensidig oppmuntring.
Det er tilsynelatende små ting, og det er ting som det går an å begynne med, prøv og se!
Fra boken «Kåre Ekrolli samtale med Øivind Andersen»,Lunde forlag, 1981