Trettenåringen Lin satt og strevde med en tegning, en tegning i farger av mor. Det ene arket etter det andre krøllet han sammen i sin lille neve og kastet på golvet. Mor var mye vakrere, høyere og sterkere enn noen av de tegningene han laget.
Endelig, etter nesten tre timer over arkene, syntes han det hadde lykkes så noenlunde. Han festet bildet på veggen og ropte inn den yngre søsteren sin. Fant så litt av en nepe på kjøkkenet. Denne skar gutten til og stakk en røkelsesstikke nedi. Tente den og skjøv nepa bort til bildet. Så knelte de to barna på golvet og ropte opp mot bildet med de sterke fargene:
– Mor, mor – kom hjem, kom hjem, kom hjem, kom hjem til oss igjen! Gråten tok de små. Tårene trillet. De dryppet og dryppet ned på et skittent, hardtrampet jordgolv i Taipeis slumstrøk. Og mens røkelsesstikken glødet ned tomme for tomme, ropte de tobarna seg hese i sin nød og lengsel etter mor.
For mor var reist fra dem. Far var blitt dårlig og kunne ikke klare arbeidet sitt. Det var ikke blitt noen penger til mat eller klær, heller ikke til skolegang for de to små barna. Ikke noe til husleie heller, og nå ville huseieren jage dem ut av det ene rommet de hadde.
Så fortvilet var moren at hun stakk av en natt, og ingen visste hvor hun var. Og da gjorde nøden for alvor sitt inntog i det lille hjemmet. Faren greide til sist å komme seg ut på arbeid, slik at barna i det minste kunne få litt mat. Men mette ble ingen av dem noen dag. Og trusselen fra huseieren hang over hodene deres.
Skitten, mager og sulten gikk trettenåringen Lin til skolen. Man tok ham for en 8-9-åring, så mager, hulkinnet og liten av vekst var han. Det lille faren kunne skrape sammen, ble ikke til vekst for barnet. På skolen gråt han, og fikk skjenn av læreren. Hjemme gråt han, og fikk spark av faren. Lille Lin var aldri mett, og han lengtet så forferdelig etter mor.
Da hendte det en dag på vei hjem fra skolen at en kamerat fortalte Lin at den store avisen hadde satt opp en konkurranse om den beste tegningen av mor. «Den store avisen», sa gutten igjen. Han var fra et bedre hjem hvor de hadde råd til å holde hovedstadens store dagsavis.
Hele resten av dagen gikk lille Lin og tenkte på dette: En tegning av mor – til avisen. Og så kunne en få premie, hadde kameraten sagt. I en eske under senga hadde han en del småmynter, som han hadde spart i løpet av et års tid – noen få kroner. Han tok noen av dem og gikk av sted for å få tak i avisen med den store nyheten. Resten av pengene gikk med til papir, blyant og farger. Og så tok han fatt på den veldige oppgaven – en tegning av mor.
Da røkelsesstikken var brent ned, tok Lingutten tegningen ned fra veggen, brettet den sammen og puttet den i en konvolutt, sammen med et brev til avisen:
«Vær så snill og finn moren min. jeg vet ikke hvor hun er. Selv om hunhar reist fra oss, vil jeg aldri reise fra henne når jeg blir stor. Da skal jeg tjene penger, så far kan kjøpe medisiner og bli frisk igjen, og søstrene mine få nye klær. Og så skal jeg kjøpe mye ris, kjøtt og grønnsaker så vi alle kan få spise oss mette. Kjære – finn mor for meg!!!»
Hele redaksjonen i den store avisen ble grepet av brevet fra unge Lin og barnetegningen av moren hans. For i guttens sinn var moren blitt til en stor og fin dame, så han hadde ikke tegnet henne i de fattigste klærne hennes. I guttesinnet hadde mor krøller etter siste mote og fin, ny kåpe av silke med store, røde knapper. For Lingutten var bare tolv år etter vår tidsregning. I Kina regner man nemlig at barna er et år når de blir født.
Da var det at alle menneskene i avisen, fra sjefredaktøren til yngstemann ble enige om at de skulle finne moren til Lin, koste hva det koste ville. Politi og hjelpeorganisasjoner ble grepet av guttens brev og tegning. Det smittet over hele hovedstaden, for det var noe så menneskelig og tragisk over det hele. Et nødrop fra slummen. En gutt som ikke fikk spise seg mett. Et hjem hvor ingen vasket klær, gjorde rent eller tenkte på at barna skulle vokse – at de trengte litt solskinn og litt kjærlighet.
For i Linguttens brev stod det også:
«Vinner jeg første pris i denne konkurransen og får 30 pakker med tørrfisk, skal far få 10 av dem for å få igjen helsa. De 20 skal de to søstrene mine få til risgrøten om morgenen. De gråter nemlig hver morgen når de må spise grøten uten den. For de kjenner duften fra naborommet hvor moren steker den deilige tørrfisken som barna får til frokost.
Og moren ble funnet.
Hun hadde tatt seg tjeneste i et velstandshjem i en forstad til hovedstaden Taipei. Det var herren i huset hvor moren tjente som begynte å tenke. Selv om guttens idealtegning av moren sin ikke lignet det minste på hushjelpen i hans hus, ble han interessert. Hun hette jo Lin, og de hadde i grunnen aldri fått rede på hennes familieforhold.
Mannen tok avisen og gikk ut på kjøkkenet til henne. Nei, tegningen var nok mye vakrere enn originalen, men allikevel. Gutten hadde undertegnet bildet «Lin-en-tah». Det var hans fulle navn. Og mannen rakte henne avisen. Kvinnen så de litt dårlig skrevne, skeive tegnene og kjente sønnens skrift igjen. Hun brast i gråt og falt sammen på en kjøkkenstol. «Moren min» stod det øverst med litt større, men like skeive tegn.
Den samme dagen kjørte den rike mannen sammen med representanter for avisen moren tilbake til slummen til møte med gutten og søstrene. Og den fine herren gråt der inne i det lave, skitne rommet da unge Lin slo armene om moren sin og ikke ville slippe henne igjen. Avisfolkene gråt, for det hele var så rørende – disse magre guttehendene omkring moren som kom tilbake, en mor som en ond verden hadde gjort bitter og hard, som omskapt i stein.
Linguttens tragiske adskillelse og lykkelige gjenforening med moren sin,satte i gang noe merkelig her i Taipei. Det var like før morsdagen, som her ute var 9. mai det året, at Lin fikk igjen moren sin. Og så hendte det at skolemyndighetene i Taipei satte i gang en tegnekonkurranse i alle folkeskolene i byen. Oppgaven var: «Min mor». Alle fra barnehagene og opp til sjette klasse fikk være med.
Og etter morsdagen plukket skolemyndighetene ut tegninger fra alle skolene og laget en underlig utstilling i et av museene midt i byen. Veggene var fulle. En kunne gå der i timevis.
Og til Linguttens hjem kom det ikke bare førstepremie, de 30 pakkene med tørrfisk (ikke store – hver pakke er stor som to fyrstikkesker lagt oppå hveran- dre). Det kom ekstrapakker. Og senere er det kommet mange, mange gaver fra hjem utover hele byen. Mat og klær, medisiner til far, penger til husleie og mye annet.
Men fremfor alt – solskinn til Lingutten.
«Fortell mer», Gry forlag, 1970