«Hustavlen»
I Det nye testamente finner vi mange praktiske råd og formaninger om forholdene i et hjem. Fra gammelt har en kalt disse formaningene «Hustavlen», og under det navnet er de tatt med i Martin Luthers lille katekisme.
Nå vil vi se på det hustavlen sier om foreldre og barn.Guds ord sier:
Og dere fedre! Vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning (Ef 6:4).
Ordet taler om tukt (se også Ordspr 23:13), tanken er altså ikke at barnet selv vokser en harmonisk vekst. Men det blir advart mot strenghet som kan føre til bitterhet og motløshet, med andre ord mot en strenghet som bare fører til det motsatte av det resultat en tok sikte på.
Barna blir formant til å «være lydige mot sine foreldre» (Ef 6:1). I samme åndedrett viser apostelen til det fjerde bud: «Hedre din far og din mor! Det er det første av budene som det er knyttet løfte til – for at det må gå deg godt og du må leve lenge i landet» (6:2). Se også Kol 3:20!
Også her er ordvalget verd å merke seg. Det ord vi nå for tiden først griper til når det er tale om forholdet mellom foreldre og barn, er kjærlighet: Foreldre skal elske barna sine, og barna skal elske foreldrene. Det nye testamente taler ikke slik. Det sier at mannen skal elske sin hustru, mens hustruen skal adlyde og vise ærefrykt mot sin mann; foreldre skal oppdra sine barn, og barna skal lyde sine foreldre.
Det foreldre skylder sine barn er altså oppfostring, det vil si et godt forbilde og en rett veiledning, om nødvendig tukt. Det barn skylder sine foreldre er først og fremst å vise dem lydighet og ære. Selvsagt er ikke dermed den gjensidige kjærlighet utelukket; tvert om er denne alltid forutsatt i Det nye testamente. Men det burde være til ettertanke at apostlene taler på den måten som her er nevnt.
Når det er tale om barneoppdragelse, reises snart spørsmålet om det er rett å bruke korporlig straff. Det har lenge vært vanlig å avvise dette. Som en reaksjon mot tidligere ofte urimelig strenghet, er dette både forståelig og godt. Men det er en fare for at en lager en skjev problemstilling hvis en utelukkende spør om det er riktig å bruke straff eller ikke. Det viktigste er at barnet får kjenne seg trygg og vite seg godtatt i sitt hjem og i sitt miljø for øvrig. Om en siden kan klare seg uten korporlig straff eller om også det kan bli nødvendig, bør være av underordnet betydning. For øvrig er foreldrenes og andre foresattes framferd, det eksempel de gir ved sin måte å leve på, av større betydning enn de retningslinjer de taler om.
Husandakt
Det er av en helt avgjørende betydning at det råder en kristen ånd og tone i hjemmet. I et kristent hjem må det holdes husandakt, og det skal bli bedt til Gud morgen og kveld, og maten Gud gir, skal tas imot med takk til ham som er alle gode gavers giver. Apostelen Paulus sier:
La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud. (Kol 3:16).
Om foreldrenes plikt til å lære barna Guds ord blir det talt særlig gripende i 5Mos 6:6:
Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp.
Husandakt er en sak av største betydning for et kristent hjem. Dessverre er denne skikk kommet nesten ut av bruk mange steder, og praktiseres vel nå mest i kretser som fremdeles holder et pietistisk kristendomsideal i ære. Det var godt om det kunne bli et klarere syn på at kristne foreldre har plikt til å holde husandakt. Det finnes mange gode husandakter. Luthers lille katekisme er opprinnelig tenkt som en anvisning om «hvordan en husfar på enkleste måte kan lære sine husfolk de ti bud, trosbekjennelsen osv.». Et stykke av en husandaktsbok, en fri bønn som sluttes med Fadervår, og en sang eller to, er en naturlig måte å ordne husandakten på.
Morgen- og kveldsbønn er det ennå mange som lærer barna sine, også folk som ikke kaller seg personlige kristne gjør heldigvis ofte det. Å be bordbønn er en skikk som må være selvfølgelig i et kristent hjem, og regnes i vårt land fra gammelt som et selvfølgelig uttrykk for vanlig folkeskikk.
Det blir innvendt at barna jo ikke forstår noe av det som blir lest og bedt. En bør derfor ikke ta dem med under husandakten før de får en viss forståelse av det som foregår, sier noen. Dette resonnement er utbredt, men det er meget korttenkt. Bortsett fra at det er svært vanskelig å avgjøre hva små barn i hvert enkelt tilfelle forstår (de oppfatter ofte tingene meget tidligere enn mange voksne er klar over), så er det av den største viktighet at barna får vokse opp i en kristen atmosfære, et hjem som er preget av Guds ord og bønn.
Grunnlaget for livsvaner og livsholdning legges mye tidligere i barneårene enn man ofte tenker seg.
Det barn er lykkelig som ikke kan huske når det første gang hørte Jesus nevne.
«Det kristne livet», Lunde forlag 1977
Carl Fredrik Wisløff