«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Rom 8:1-4
I de tre følgende versene (2-4) gis det en videre forklaring på hvordan den er som vandrer etter Ånden, og som ikke lenger vandrer i kjødet.
V 2: «For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov».
Tekstavsnittet foran (7:7-25) viser klart at kampen mellom de to naturer ikke er borte når du er kommet til tro på Jesus. Du er ikke frigjort på den måten at du kan legge ned våpnene. Det er nå kampen begynner. Men det nye er at du som før «elsket» synden, nå «hater» den. Synden er blitt din «daglige plage» (Rosenius).
Et Guds barn er «frigjort» fra loven, men ikke ferdig med den, slik at en ikke lenger trenger å høre den eller bry seg om den. Men loven kan ikke lenger fordømme deg, du som
tror på Jesus. Samvittigheten er fri.
Kjødet, derimot, trenger stadig å høre loven forkynt. Før du ble en kristen, hatet du loven. Du ville være i fred og leve ditt eget liv. Guds bud var tunge, og du ville helst ikke høre loven. Da du ble en kristen, ble alt nytt. Fortsatt står «kjødet» – den gamle syndenaturen – imot, men nå er du likevel på parti med loven, slik også Paulus vitner (7:22): «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov». Paulus kjente samtidig på kampen mellom det nye livet og den gamle syndenaturen: «Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer» (7:23). Midt i denne situasjonen måtte han prise Jesus. Han var satt fri i sin
samvittighet, og ikke bare det:
«For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov», det vil si lovmessighet. Syndens makt og herredømme var brutt. Nå tilhørte han Jesus og tjente i Åndens nye vesen. Bibelen kaller dette å være avdød fra synden for å leve for Gud. Det gamle menneske var blitt korsfestet med Kristus. Nå var han ikke en slave under synden lenger (6:6). «Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham» (6:8).
Før sin omvendelse er mennesket underlagt syndens og dødens lovmessighet. Hos det gjenfødte menneske er alt blitt nytt og vi er underlagt livets Ånds lovmessighet. Nå er vi frigjort fra den første tilstand – vi hører Jesus til, og er ikke lenger djevelens barn og slaver under synden.
V 3: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet».
Det var altså umulig for loven å gjøre oss rettferdige for Gud. Det var ikke stoff i oss til det, for kjødet er skrøpelig. Loven kan ikke hjelpe oss til å bli kristne. Kjødet er heller ikke blitt bedre etter at vi ble kristne. Vi er fortsatt 100 % syndere. Loven felte dommen over oss, og den har fortsatt rett til å felle dommen over oss, også etter at vi kom til troen, men den kan ikke fordømme oss. For som Guds barn er vi noe mer: vi er 100 % rettferdige i Jesus. Og nå står det her i dette verset at Jesus «fordømte synden i kjødet».
Carl Olof Rosenius har sagt om dette: «I hvilket kjød domfelte Gud synden? Unektelig i sin Sønns kjød. Apostelens dype åndelige blikk så her forsoningens hemmelighet».
Øivind Andersen stiller det samme spørsmålet i sin Romerbrevskommentar: «Hva betyr», sier han: «fordømte synden i kjødet?». Og han svarer: «Mange bibelfortolkere tar det om forsoningen, og i og for seg hører forsoningen naturligvis med i dette. Men det ordet egentlig sier, er at fordømmelsen av den synd som hersker over vårt kjød, skjedde i og med at Guds Sønn ble et menneske som en av oss, dog uten synd. Her tenkes på hele Jesu liv, alt hva han var og gjorde inntil det hele fullbyrdes i hans død på korset».
Han konkluderer da med: Når Ordet understreker dette så sterkt her, at det var som et syndfritt menneske Jesus fordømte synden i kjødet, uten at Jesu død nevnes særskilt, må det være for å vise at Jesus har brutt syndens makt over oss.
Dette er spesielt trøsterike ord for et Guds barn. Da har vi seieren over vår synd i Jesus. Hvordan får vi da seier over vårt gamle menneske i kampen mot synden? Ikke ved loven, men vi har denne seieren allerede – i Jesus.
Rosenius og Andersen holder fram den samme bibelske sannhet – under to forskjellige synsvinkler. Sammen utgjør det de sier det herligste evangelium. Gud har ordnet med alt. Han handlet i Sønnen, fremhever Rosenius. Den skyld som lå på oss alle, lot Gud ramme Jesus. Og han fortsetter: «Men hvis vår synd er blitt avstraffet på den uskyldige og rene, da er dermed også dens makt til å fordømme oss som er i ham, blitt tatt bort – så sant Gud ikke krever oppgjør to ganger for samme skyld! Det er Stedfortrederen, Jesus som har gjort dette».
Og Andersen fortsetter: «Jesus har ikke bare fordømt syndens skyld, han har også fordømt syndens makt og brutt denne makt. Vi har en stedfortreder som i vårt sted og på våre vegne har seiret over den synd som hersker i vårt kjød. Og det er den siden av saken Ordet legger vekt på her. Gud vil ha oss til å regne med at i Jesushar vi ikke alene en fullkommen soning for vår synd og en fullkommen rettferdighet overfor Gud, men vi har også seieren over vår synd i ham. Det er ikke ved loven, men ved Jesus vi som kristne får seier over vårt gamle menneske. Det ser vi også klart i vers 4. Hensikten med at Gud sendte sin Sønn og fordømte synden i kjødet, er at lovens krav skulle bli oppfylt i oss».
Øivind Andersen legger altså vekten på at dette gjorde Jesus, ikke bare for sin egen skyld, men det skjedde for oss. Det er Stedfortrederen – Jesus – som har oppfylt lovens krav for oss. Og når vi er i ham, er vi fullstendig ett (forenet) med ham og delaktig i hans verk for oss.