Dette er tredje artikkel fra Jeremias bok. I de to første fikk vi høre om profeten og hans samtid. I denne artikkelen rettes søkelyset på oss som går i kirke og bedehus i dag. Er ikke dette et ord til oss?
Red.
«Still deg i porten til Herrens hus og si: Hør Herrens ord, hele Juda, dere som går inn gjennom disse portene for å tilbe Herren.»Jer 7:2
Tempelet
Her har Herrens ord adresse til dem som gikk inn i Herrens tempel for å tilbe ham. Det var ikke talt til de som viste forakt for Guds hus, men til dem som søkte til tempelet. Det er altså til kirke- og bedehusfolket hans ord er talt. Til dem som har funnet sin plass i kirken og de kristnes forsamling, som er aktivt med i bønn og tilbedelse til Herren.
Det gjelder disse som kom til tempelet og som festet lit til løgnaktige ord. For de satte sin lit til tempelet. De hadde tempelet og sluttet opp om det, så var de sikre på at da var alt i den skjønneste orden med Gud. De mente at deres forhold til tempelet gjorde at deres livsførsel var uten betydning. Det var uinteressant, hadde ingen ting med gudsforholdet å gjøre. – Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel (v.4). De hadde gudstjenesten, ofringene, tilbedelsen. Det var nok. Hvordan de levde hadde ingen ting med saken å gjøre.
Det samme skjer i vår tid. Kristenlivet er det som skjer på bedehuset, i menigheten, i møtene og aktivitetene: bønn, forkynnelse, vitnesbyrd og so-
siale samvær. Vi deltar der, har vårt faste tilholdssted der. Våre venner og omgangskrets har vi der. Vi er positive og trofaste, følger vår forsamling i tykt og tynt. Kristendom blir en livsstil. Skulle da ikke alt være i orden med vårt kristenliv og gudsforholdet vårt?
Bedre deres veier
Nei, det var ikke rett i Jerusalem. «Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud», ja alle kristnes Gud, «bedre deres veier» (v.3). Det var uoppgjorte synder i deres liv, tornene fikk vokse i fred. De omvendte seg ikke fra sine synder, men de omfavnet dem. Det er dette som betyr noe for Gud. Når vi kommer til ham, kommer vi for å bekjenne og legge våre synder ned for hans føtter i omvendelse og bot? Eller tillater vi oss å leve i synd? Har vi gitt oss selv syndenes tillatelse? Er det forhold i livet vårt som vi tillater, men som Gud fordømmer?
Det var flere områder i livet deres hvor de måtte bedre sine veier. Detførste som nevnes er: «Dersom dere skifter rett mellom mann og mann» (v.5). Det betyr å behandle alle rettferdig og ikke gi enkelte fordeler på andres bekostning. Heller ikke la sympati eller antipati, stand og stilling påvirke hvordan medmennesker blir behandlet. Dette er til alle tider særlig aktuelt når det gjelder å dømme den uskyldige skyldig, og den skyldige uskyldig. Kristne havner dessverre så lett i stolt skråsikkerhet i stedet for ydmyk skriftavhengighet og upartiskhet. Dette får følger når de skal ta stilling i spørsmål som angår medkristne eller andre medmennesker. Det gjelder i spørsmål om hva som er synd og ukristelig. Den som rett mistror seg selv, må igjen og igjen tilbake til Ordet for å lete, se etter og få lys derfra. Det er nødvendig med en stadig revurdering og korrigering i lys av Ordet. «Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!» (Ord 3:7).
Det andre Herren taler om er: «ikke undertrykker den fremmede, den farløse og enken og ikke utøser uskyldig blod på dette sted» (v.6). Dette har to betydninger. Den bokstavelige, som gjaldt og gjelder hvordan vi behandler svake og særlig sårbare mennesker i alminnelighet. Men også Guds barn kalles i Bibelen for fremmede og utlendinger. De er farløse, fordi de har sin Far i himmelen. Og de er som enken, for de er Kristi brud og har sin ektemann i himmelen. Det er de sanne Guds barn det tales om. Det var noen slike den gang, de ble overkjørt av de sterke og rike. Også i dag finnes slike, Jesu minste brødre. De henger fast vedJesus og hans ord. De er svake i seg selv, og er bundet og avhengige av Guds ord, i liv og lære, i tro og fortrøstning. De kan ikke være med på alt som skjer i kristendommens navn i dag. Derfor blir de overkjørt, utstøtt og mishandlet av de sterke i mange sammenhenger i vår tid. De sterke er selvsikre, og for dem er det ikke så nøye med Guds ord. De trenger ikke stanse opp og spørre: er dette rett etter Guds ord? Det gjelder forkynnelse og lære, møteform og musikk. Det som samler mennesker er bra.
Slik utøses uskyldig blod. Det skjer når levende kristne blir offer for vrang lære eller mennesketanker i stedet for Guds levende og livgivende ord. Ikke minst skjer det i dag når kristne utsettes for kjødelighet og demoniske krefter gjennom det sanseberusende i tale og musikk. I alt dette foregår det sjelemord.
Slik er det så mange steder i dag, men gjelder dette oss, gjelder det meg? Vi er vel raske til å svare «nei»? Da må vi spørre, hvordan vet vi det? Er det fra vår selvsikkerhet, er det slik at selvsikkerheten har lagt seg som et søvnens slør over vår selverkjennelse? Denne selvfølgelighet som aldri anfektes og driver oss inn i selvprøvelse for Guds ansikt. Er det meg Herre? Det er grunn til å spørre, for vi lever i søvnens og de sløve sansers tid.
Velsignet eller forbannet?
«Så sier Herren: Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, som vendersitt hjerte fra Herren» (Jer 17:5). Den som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, setter sin lit til seg selv og er selvsikker. De holder egen styrke, egen kunnskap og visdom – eller andre menneskers – som den egentlige grunn å bygge på. De regner det som tilstrekkelig å tenke selv, eller høre på andre i det som har med Guds ords betydning, og Guds rike mellom oss å gjøre.
Gud kaller dette for å holde kjød for sin arm. Men kjød er tomhet. Det brukes her for å vise det skrøpelige, svake og ufullkomne i hvert menneske. Vi leser hva det fører til i vers 6: «Han er som en busk i ødemarken og får ikke se at det kommer noe godt. Men han skal bo på avsvidde steder i ørkenen, i et saltland der ingen bor».
«Velsignet er den mann som stoler på Herren, og lar Herren være sin tillit» (v.7). Den som stoler på Herren er avhengig av Guds ord, Guds lys og Guds åpenbaring. Derfor trenger han mye tid med Guds ord. Han trenger å grunne i Guds ord, tigge og be om hans lys og åpenbaring til å se og høre, forstå og gi akt. Det handler om det vi leser i Jer 23:18: «Men hvem av dem har stått i Herrens fortrolige råd, slik at han så og hørte hans ord? Hvem har gitt akt på mitt ord og hørt det?»
Lever vi der, vil det gå som vi leser i 17:8: «Han skal bli lik et tre som er plantet ved vann og skyter røttene ut ved en bekk. De frykter ikke når heten kommer, alltid har de grønne blad. Det sørger ikke i tørre år og holder ikke opp med å bære frukt». Plantet ved vann.
Dette vannet er kilden med det levende vann, Herren. Det som renner ut fra Jesus, den korsfestede, vårt offerlam. «Og se, det vellet vann fram fra den høyre siden» (Esek 47:2).
«Så sier Herren: Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke skal ikke rose seg av sin styrke, og den rike skal ikke rose seg av sin rikdom! Men den som roser seg, la ham rose seg av at han er forstandig og kjenner meg, at jeg er Herren, som gjør miskunn, rett og rettferdighet på jorden. For i det har jeg velbehag, sier Herren» (Jer 9:23- 24). Den som roser seg, tenker: vi er vise, derfor handler vi etter egen forstand. Vi er sterke, for vi står sammen, derfor greier vi oss med vår styrke. Vi er rike, for vår virksomhet er så velsig- net bra. Vi mottar referater fra møter og samlinger, alltid får vi høre at alt er så rikt og flott og bra – som i Laodikea. Aldri et nødrop om egen fattigdom og uro over spørsmålet: hvor er Herren i all denne rikdommen? «Og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken» (Åp 3:17).
Den som vet dette, må ha noe annet enn seg selv og sitt eget å rose seg av, noe annet til grunnvoll for livet, forstand til å kjenne Herren i hans miskunnhet, hans rett og rettferdighet på jorden, den som er i Kristus Jesus. «Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at – som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!» (1Kor 1:30).