«Så gav mennesket navn til alt feet, til himmelens fugler og de ville dyr. Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans motstykke.» 1Mos 2:20
Den rettferdige Lot plagdes daglig i Sodoma, allikevel ble han preget av den tiden han levde i, mer enn han selv var klar over. Er du sikker på at det samme ikke kan skje hos oss? Likestillingstanken har slått inn som en flodbølge over våre nordiske land. Kvinnen tillates ikke lenger å være kvinne og mannen ikke å være mann. Men hvis vi vil lukke døra, trenger vi nøkkel og et nøkkelhull. To nøkkelhull eller to nøkler fungerer ikke. Gud skapte mennesket til «mann og kvinne» (1Mos 1:27). Kvinnen skulle være mannens medhjelp i det at hun var hans motstykke (ikke hans like som det dessverre er oversatt i våre Bibler). Hva betyr det? Snart vet ikke engang de kristne noen annen forskjell mellom mann og kvinne enn den rent biologiske.
La meg i det følgende sitere Øivind Andersen fra et høyst aktuelt skrift som ble utgitt på Antikkforlaget i 1988 med tittelen: «Kvinnens plass i menigheten. Hva sier Guds ord?»:
«Hvor mange kvinner har profetisk nådegave i dag? Og hvor mange kvinner i dag kan roses for sin velgjørenhet slik vi finner eksempel på i aposteltiden? De finnes nok, og der de finnes har de en avgjørende betydning. Men de representerer ikke det karakteristiske trekk ved menighetslivet slik som vi ser det i aposteltiden. Og hvorfor ikke? Paradoksalt nok fordi vår tid mangler syn for kvinnens innsats. Det syn at kvinnen i alle tilfeller skal likestilles med mannen må få den følge at kvinnens spesielle betydning i Guds rike svekkes» (side 3).
Likeverd
Først av alt, vil jeg nevne at denne forskjell mellom mann og kvinne ikke betyr at en mann har større verdi enn kvinnen. Frelseren selv tok imot både menn og kvinner. «Og det skjedde i tiden som fulgte at han drog omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike. Og de tolv var med ham, og likeså noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria, med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder var faret ut av, Johanna, som var gift med Kusa, embetsmann hos Herodes, Susanna og mange andre, som tjente dem med det de eide» (Luk 8:1-3).
Vi hører også om Maria som salvet Jesus før hans gravferd (Joh 12:7), mens Peter ennå hadde forstått så lite av Jesu gjerning at han til og med mot- sa Jesus da han talte om at han måtte lide mye og dø. Denne Maria hørte til dem som gikk til graven, for hun trodde at han skulle oppstå slik det var sagt i Skriftene.
På pinsedag ble Ånden utgytt over kvinner så vel som menn (Apg 2:17). Det er altså ingen forskjell på mann og kvinne når det gjelder å motta og eie Guds Ånd og de åndelige gaver. For eksempel leser vi om Filip i Apg 21:9, som hadde fire døtre med profetisk gave, og vi hører i 1Kor 11:5 om det samme. I Apg 18:26 fortelles det om Priskilla som sammen med Akvilas, hennes mann, la Guds vei nøyere ut for Apollos. I Apg 9:36 møter vi Tabita, som «var rik på gode gjerninger, og hun gav mange almisser.» Kvinnene har altså hatt en stor betydning i Guds rikes arbeid. Og i 1Kor 11:11-12 leser vi: «I Herren er verken kvinnen noe uten mannen, eller mannen noe uten kvinnen. For likesom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen. Men alt er av Gud». Og Gal 3:28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.»
Ulike tjenester
I Kristus er det ingen forskjell mellom mann og kvinne. Men når kvinnen er likt vurdert med mannen, betyr det da at det er likestilling i menighetens funksjoner?
La meg igjen sitere Øivind Andersen: «Vi møter kvinner i disippelflokken, (det viser oss at de er regnet som disipler), Apg 1:14. Derimot kan vi ikke av det slutte at de også har værtaktive med i valg av nye apostler. Det blir bare en gjetning, selv om det med sikkerhet kan sies at kvinnene har vært til stede og deltatt med sine bønner. På liknende måte er det i kap. 15 under apostelmøtet. Kvinnene er til stede, men det er apostlene og eldstebrødrene som fører forhandlingene og gjør vedtak på menighetens vegne (Apg 15:6- 22). (‘På vegne av’ uttrykkes på gresk med: ‘sammen med’, jfr. Apg 2:14, hvor det er uttrykk for at Peter taler på egne og de elleve andres vegne.)» (side 8).
Jesus gav noen kvinner oppdraget med å meddele apostlene hans oppstandelse og fortelle dem hva de nå skulle gjøre (Mat 28:1-8). Men av det kan vi ikke dra den slutningen at kvinner har vært forkynnere på lik linje med mennene. Det er forskjell på personlig samtale og offentlig forkynnelse. Vi hører ikke om at det var kvinner med da Jesus sendte disiplene ut for å forkynne. Og bare de elleve var til stede da Jesus gav misjonsbefalingen. Det betyr ikke at Guds rikes arbeid ikke er alle kristnes sak, men at ansvaret og forkynnelsen ligger på mennene. Det ansvaret skal kvinnen få slippe! Etter at Ånden var utgytt på pinsedag og de alle talte i tunger (Apg 2:4), står det at det var Peter som forkynte. «Da stod Peter fram sammen med de elleve» (Apg 2:14). Vi møter ikke noe sted i «Apostlenes gjerninger» at en kvinne forkynner eller administrerer menigheten. At Filips døtre hadde nådegave til å tale profetisk, er ikke det samme som at de talte offentlig.
Videre nevner Øivind Andersen at da «Priskilla og Akvilas tok Apollos for seg og førte ham nøyere inn i Guds ord, da sier grunntekstens uttrykksmåte at dette skjedde rent privat. Det dreier seg ikke om noen offentlig belæring (Apg 18:26). Alt i alt ser vi at etter evangelieskriftene og Apostlenes gjerninger er det ikke likestilling mellom mann og kvinne i menighetslivets funksjoner. Alt som går inn under offentlig forkynnelse, og alt som har med ansvar for menighetsledelsen å gjøre, er tillagt mannen alene» (side 14).
Herrens bud til alle tider
I brevene finner vi denne saken læremessig formulert. De lærer oss hvordan vi rett skal se på Jesu forkynnelse og gjerning og den første kristenhets forkynnelse og praksis. Dersom vi tolker praksisen i strid med læren, er vi kommet galt av sted, for Bibelen er Guds ufeilbare ord. Og nettopp i forbindelse med kvinnens stilling i menigheten skriver Ånden gjennom Paulus: «Hvis noen mener at han er en profet eller en åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud» (1Kor 14:37). Og hva har han så talt om? La oss lese (1Kor 14:34): «Som i alle de helliges menigheter, skal kvinnene tie i menighetssamlingene. For det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier». Her er det ikke snakk om å sitte og hviske i benkene, det viser tilføyelsen: «Men er det noe de vil ha rede på, da skal de spørre sine egne menn hjemme, for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighetssamling» (1Kor 14:35). Øivind Andersen skriver: «Betyr dette et taleforbud for kvinner i enhver forsamling av kristne? Nei, det ser vi av 1Kor 11:5. Det eneste apostelen der bebreider kvinnene i Korint for, er at de ikke vil ha på seg sitt «undergivenhetstegn» når de ber og profeterer. Han bebreider dem ikke for at de ber og taler profetisk. Men her taler han ikke om det som kalles «menighetssamlingene». (Talen om dem begynner først i kapittel 11:18). Hvor de kristne kommer sammen utenom menighetssamlingene, der skal det være fritt for kvinnen å be og tale under Den Hellige Ånds ledelse. Det er klart at menighetssamlingene sikter til noe ganske bestemt og ikke kan brukes om alle kristne samvær. ‘Menighetssamling’ svarer til det vi i vår tid kaller ‘gudstjeneste’ eller tilsvarende offentlige møter» (side 17-18).
Et legeme, mange lemmer
«For Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud» (1Kor 14:33). Hvis en redningsaksjon skal fungere godt, trengs det orden. Hvis alle er dykkere, hvor blir det da av den som gir dykkeren luft, eller den som styrer båten? Og både her og i 1Tim 2:12-15 henvises det til Guds gode orden. «Jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva. Og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse. Men hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel, så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet».
Her sier Gud at en kvinne ikke skal være lærer. Å være hyrde, er å lære. Det visste våre lutherske fedre. Forkynnelse i menighetssammenheng er nødvendigvis å bli lært om noe. For troen griper ikke i tomme luften, men bygger på det som er skjedd.
Forbudet mot at kvinnen kan være mannens herre, vil også si at kvinnen ikke skal være leder i menigheten på noen annen måte. Når det står at Adam ikke blev dåret, er det ikke for å unnskylde mannens del i syndefallet, men nettopp for å understreke det som står i 1Mos 3:17: «Til Adam sa han: Fordi du lød din hustru». Adam lød sin hustru istedenfor Guds ord. Av det forstår vi at det er imot Guds rådslutning med mennesket at kvinnen skal være herre over mannen. Hennes oppgave er ikke der, men i det indre livet. Det gjør ikke hennes betydning mindre, men annerledes. «Legemet er jo heller ikke et lem, men mange. Om foten skulle si: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til legemet – så hører den like fullt med til legemet. Om øret skulle si: Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til legemet! – så hører det like fullt med til legemet. Dersom hele legemet var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen? Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som han ville» (1Kor 12:14-18). Er ikke nettopp det å nedvurdere kvinnen, eller å fremheve mannens oppgaver, å være misfornøyd med sin egen stilling? Er ikke det en stor synd?
Man hører ofte at Paulus var preget av samtidens syn på kvinnen, men var han det? Til dette kommenterer Øivind Andersen:
«Hadde Paulus vært bundet av sin samtids forestillinger, kunne han nettopp ikke ha uttalt seg som han gjør om kvinnens stilling i Guds rike. Det særmerkte for jødisk og hellenistisk syn på kvinnen er nettopp ikke noen slik lære om kvinnens stilling som den Paulus gir, men tvert imot undervurderingen og nedvurderingen av kvinnen. Derfor er den innvending at apostelen skulle være bundet av sin samtids syn i dette spørsmål likefrem komisk» (side 26).
Guds gode ordning
Du som vil være bibeltro, er nok enig i sak. Guds ord er klart og ikke uforståelig, men bryter totalt mot vår tids tankegang, ja kanskje til og med mot det som er praksis i dagens kristenhet?
La meg konkludere med å sitere slutten på Øivind Andersens lille hefte (som jeg anbefaler deg å lese), fra side 31-34:
«Men er mann og kvinne forskjellige i skapning og sjelsanlegg, er det da så bakvendt at Gud har skapt dem til forskjellig innsats? Er det, når alt kommer til alt, så merkelig at Det nye testamente, som vurderer kvinnen høyere enn noen, gir forskrifter for mannens og kvinnens forskjellige oppgaver i Guds rike? Ville det ikke, rett betenkt, være underligere om det ikke hadde gjort det? Og hvor har vi egentlig det fra, at når kvinnen skal utøve sine nådegaver og være ‘i stillhet’ (dvs. i menighetens indre liv), da betyr det en reduksjon av kvinnens gjerning? (…) ‘Lærer ikke selve naturen dere, at dersom en mann lar håret vokse langt er det ham til vanære, men dersom en kvinne lar håret vokse langt er det henne til ære?’ (1Kor 11:14-15). Det er ikke håret apostelen tenker på i dette ordet, men det håret symboliserer: At kvinnen er kvinne og mannen er mann. Og det han vil si, lyder slik i vår måte å si det på: Lærer ikke endog naturen dere, at hvis mannen gir seg ut for å være kvinne eller opptrer som kvinne, er det ham til vanære? Men når kvinnen gjør det, er det henne til ære. Og omvendt: Er ikke det en alminnelig erfaring at jo mer kvinnen er kvinne og mannen mann, desto bedre blir forholdet og samarbeidet mellom dem og desto bedre utfyller de hverandre? Skulle da ikke det også gjelde menighetens liv?
Enten får en tro Guds ord eller får en la det være, har en sagt, og det er sant også i denne sak. (…) Vi har ikke noe med å spørre: Hvorfor sier Guds ord slik og slik? Men vi skal spørre: Hva sier Guds ord? Og det skal vi innrette oss etter. Det står fast at Det nye testamente lærer:
Like visst som kvinnen er likt vurdert med mannen som menneske og som kristen, like visst er det at den offentlige læremessige forkynnelse og administrasjon i Guds menighet er mannens sak alene».