«Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, vokter vekteren forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir han sin venn mens han sover.» Salme 127:1-2
«Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere. For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag.» Fil 2:12-13
Det er to tilsynelatende uforlikelige ord vi har her. På den ene siden hører vi at det er forgjeves å arbeide, på den andre siden formanes vi til å arbeide, til og med står det om å arbeide på vår frelse. Hvordan kan det være i samsvar med ordet om den frie nåde? Og hvordan kan det vi leste i Salme 127 være å forstå når det gjelder vårt daglige liv? Skal vi bare sitte med hendene i fanget og vente på at Gud skal sørge for oss?
Leser vi Predikantens bok ser vi hvordan det går igjen at alt det et menneske steller med under himmelen, alt hva det strever med og søker, det er jag etter vind. Slik taler visdommen, den visdom som er av Gud.
Om det er tale om timelig eller åndelig arbeid, så er det tomhet og jag etter vind. Det er vel ikke noe som er mer meningsløst enn å jage etter vinden? Slik beskriver Skriften det menneskelige strev, den menneskelige søken, som noe som er aldeles nytteløst. Det samme var det vi leste i Salme 127. Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød.
Og dette gjelder alle livets forhold, både menneskets frelse, vår åndelige tjeneste og vårt daglige liv og arbeid for det daglige brød. Med alt vårt strev kan vi ikke legge en alen til vår livslengde. Det er Guds velsignelse som gjør rik, sier Ordspråkene, og eget strev legger ikke noe til. Tenk det, ikke noe! Og Jesus formaner oss til å se på liljene på marken og fuglene under himmelen og lære av dem. Ikke strever de og ikke spinner de, ikke sår de og ikke høster de, men deres himmelske Far sørger for dem likevel.
Og når apostelen Paulus skal oppsummere hva det innebærer å være en kristen i 2Kor 5, at det er å være en ny skapning i Kristus Jesus, så konkluderer han det hele med: Men alt dette er av Gud!
På den annen side sier Skriften at den som ikke vil arbeide, han skal heller ikke ete. Og vi leser i Ordspråkene om den gode hustru at hun nettopp kjennes på sitt uavlatelige arbeid, hun står nettopp tidlig opp og setter seg sent ned. Og Skriften formaner oss til å stride for å komme inn gjennom den trange port. Vi skal kjempe, vi skal ikle oss Guds fulle rustning, ja arbeide på vår frelse.
Og igjen leser vi: Herren skal stride for dere og dere skal være stille. Og det står: «Så står det ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud som gjør miskunnhet».
Hvordan er dette å forstå? Jo, her er det to ting vi skal holde fast på:
Vi skal så visst arbeide, med troskap og flid skal vi arbeide både på vårt timelige og evige vel. Vi skal være trofaste i vårt jordiske kall og skjøtte det med flid. Og når det gjelder vår frelsessak, så skal vi kjempe mot synden og det gamle menneske, verden og den onde, og vi skal aldri gå trett i den kampen. Vi skal lese og be og søke samfunnet med de andre troende, granske Guds lov dag og natt, bli i ordet om Jesus og søke Guds rike og hans rettferdighet.
Men samtidig skal vi ikke sette vår lit til vårt arbeid. Det er ikke som lønn for strevet at vi får mat på bordet, at vi blir frelst og bevart gjennom denne verden. Det er virkelig slik at det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til.
Likevel skal vi arbeide, kjempe og stride. Men vi skal ikke holde kjød for vår arm, sier Skriften. Vi skal ikke regne med vår innsats, men i alt vårt arbeid og all vår kamp, skal vi sette vår lit til Herren.
Når det gjelder min frelsessak: Jeg skal lese og be, søke samfunn med de andre troende. Men jeg blir ikke frelst som lønn for dette, det settes ikke karakterer i himmelen for mitt mer eller mindre gode kristenliv. Men Gud arbeider gjennom det Ordet jeg leser og hører. Ved sitt Ord og sin Ånd skaper han tro på Jesus og tillit til ham. Derfor trenger jeg å lese og be, for at mitt hjerte kan bli rettet på Jesus. Og så er det Gud som ved sin makt holder meg oppe, som ved sitt Ord bevarer meg i Kristus Jesus og fører meg frelst helt hjem – av nåde. Ja, skulle det stå til min bibellesning og bønn, så var det ikke mye å regne med. Men likevel er det slik, at der hvor bibel og bønn forsømmes, der hvor samfunnet med de hellige uteblir, der glir en snart bort fra Jesus og inn i åndelig hovmod eller mismot, fordi hjertet ikke lenger rettes på Jesus.
Og når det gjelder tjenesten i Guds rike, er det på samme måte. Det er ikke min innsats, mitt offer og mitt arbeid det kommer an på. Likevel skal jeg arbeide med troskap og flid, be og arbeide, og i mitt arbeid sette min lit til hva Herren gjør.
Da blir det hvile i arbeidet, det blir ikke strev og bekymring og slit, men fortrøstning til Herren. Derfor kunne også apostelen Paulus si: «Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» Midt i hans arbeid, var det Gud som arbeidet ved sin nåde.
Alt annet arbeid er forgjeves. Det arbeid som ikke er gjort i Herren, det er unyttig, det er jag etter vind. Å ligge hele natten og be, å lese i timevis i Skriften, å vitne og evangelisere og ha kampanje etter kampanje, det er forgjeves, så lenge en regner med vår innsats. Visst skal vi be, visst skal vi lese og ha møter og vitne for vår ufrelste nabo, men i fortrøstning til Herren, som Jonatan skal vi få si: Kanskje Herren ville gjøre noe.
«Regn med din frelser, så regner du rett, gi ham din byrde så vandrer du lett! Regn med deg selv og du kommer i fall, regn med din frelser og seire du skal!» (Sb 370:1).