I et hjem hadde de et ualminnelig godt speil. Alle roste det. Når folk så seg i speilet, hendte det at de smilte til seg selv. Men så ble speilet flyttet. Det hang før inne i en mørk krok under en pen lampe. Nå kom det midt mellom to vinduer. Men nå var det liksom ikke samme speilet. Det var blitt så klart og skarpt. Allikevel var jo speilet akkurat det samme som før. Speilet var ikke annerledes, men lyset var annerledes. Istedenfor en dempet behagelig lampe, så man seg nå i dagens fulle lys.
Vi har alle fått et speil av Gud. Gud vil at vi skal se oss selv. Og han vil at vi skal se et sant bilde av oss selv. I samvittighetens speil får vi alltid se vårt sanne ansikt. Det er ikke alltid behagelig for oss, for det bildet kan være ubarmhjertig stygt og ondt. Når derfor samvittighetens speil blir altfor avslørende, prøver mange å avdempe det med et behageligere lys. Ved å belyse alle samvittighetens anklager med andre menneskers feil og synder, kan en selv komme i et riktig godt lys. «Sume tror å verta stor ved at dei gjerer andre små.»
På denne måten kan vi komme til å bedra oss selv grundig. Mange har ikke bruk for frelsen fordi de ikke er verre enn andre, heller litt bedre enn de fleste.
Det er vondt å være syk. Men for en som kjenner sin sykdom er det håp. Å være en fortapt synder uten å vite det er en forferdelig stilling. Vi vil sammen gå inn i Ordets lys og finne livet i ham som er lyset. «Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere har lyset, så dere kan bli lysets barn» (Joh 12:35-36).
Ja, Gud være lovet
for dagen som skinner
fra himmelen ned!
Nå sannheten, veien
og livet vi finner
og vandrer med fred.
Lys for oss, o Kriste!
La aldri oss miste
ditt ledende spor,
din nådes det lysende ord!
(Landstad. Sb 228:5)
Fra andaktsboken «I lyset», Lutherstiftelsens forlag, Oslo 1939