«Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. De svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri? Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Jeg vet at dere er av Abrahams ætt. Men dere søker å drepe meg, fordi mitt ord ikke får rom hos dere.» Joh 8:31-37
Det var under løvhyttefesten (Joh 7:2f) at Jesus sa dette.
Løvhyttefesten
er en stor familiehøytid i Israel. Den holdes i september/oktober. Da bygger de løvhytter på takene, i hagene eller på balkongene, til minne om utgangen fra Egypt. Det er også en takkefest til Gud for hans velsignelse og for grøden som de har høstet inn.
Midt under denne festen (7:14) gikk Jesus opp i templet for å lære folket og de eldste. Han fortalte at han var sendt fra Gud: «for fra ham er jeg» (7:29), og han forsvarte seg, ut fra Moseloven, mot beskyldningene om å ha brutt sabbaten.
På den siste, store dag i høytiden gikk de i prosesjon fra templet til Mariakilden (kilden som gir vann til Siloadammen), hvor det ble lest fra Jes12:3: «Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder». Jesus ropte da ut slik at alle skulle høre det: «Om noen tørster, han komme til meg å drikke!» (7:37). Ordene minner om Jes 55:1: «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene!» Jesus fortsatte: «Av hans liv skal det renne strømmer av levende vann» (7:38).
Gjentatte ganger fortalte Jesus dem hvem han var: «Jeg er klippen», «Jeg er livets vann» og «Jeg er verdens lys» (8:12). Tidligere hadde han sagt dem at han var «livets brød» (6:48). Alle hans gjerninger bevitnet det samme. Men dette bare forarget mange av fariseerne og de skriftlærde, som hadde bestemt seg for at Jesus ikke svarte til deres Messiasforventninger.
Det ble splittelse i flokken. Noen trodde at Jesus var Messias, mens andre ble opprørte og harme. De ville ikke høre sannheten og tro at Jesus var Guds Sønn, kommet fra himmelen.
Guds Sønn
Jesus viser til at han er kommet for å ære Faderen, og at han gjør hans vilje som har sendt ham. Og han føyer til at «den som tror på meg» og vil «gjøre Faderens vilje», skal «kjenne om læren er av Gud».
Fariseerne og de skriftlærde var nettopp opptatt av å gjøre Guds vilje. De mente om seg selv at de var sanne etterkommere av Abraham. Jesus avslørte dem og kalte dem treller. Bare den som er fri og kjenner Jesus som Guds Sønn og tror på ham, er ekte barn av Abraham. Derfor sa Jesus til dem: «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler» (8:31). Og han fortsatte: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (8:36). Videre fikk de høre at hadde de kjent ham, hadde de ikke søkt å drepe ham. Dette skapte sterke reaksjoner, og de ville steine Jesus (8:59). De kunne ikke gå med på at Jesus hadde rett og at de var treller.
Guds vilje og hjerteforholdet
Å «gjøre Guds vilje» vil her si det samme som å tro på Jesus og la hans vilje bli bestemmende for livet. Jesus sier: «Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men som Kristi tjenere, så dere gjør Guds vilje av hjertet» (Ef 6:6). Fariseerne var opptatt av å tekkes Gud og gjøre hans vilje. Men det var selve hjerteforholdet til Jesus det var noe galt med. De tok det svært nøye med lovens bokstav, ja de ville ære Gud ved å være gode eksempler for folket, men de levde ikke i nådens og syndsforlatelsens rike. Evangeliets lys hadde ikke gått opp for dem. De var lovtreller som sto Jesus imot. Bare den som lever i troen, lever i overensstemmelse med Ordet. Det «nye hjerte» bøyer seg for alt Guds Ord, lever av det og for det. Men fariseeren har ikke erfart gjenfødelsens under.
Han har ikke «mistet seg selv!» og gått konkurs på alt sitt eget. Alle hans gjerninger er bestemt av hans egen vilje.
Kjennetegn på en lovtrell
Lovtrellen søker sin egen ære og taler av seg selv (Joh 7:18), sier Jesus. Han takker Gud for at han ikke er som andre mennesker: «To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Men tolleren sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!» (Luk 18:10-13).
• Fariseeren strever med å holde loven og gjøre så godt han kan.
• Han gleder seg ikke over nåden og trenger ikke syndenes forlatelse.
• Han tåler ikke at syndere blir frelst av bare nåde (den hjemmeværende sønn, Luk 15).
• Han tar ikke Guds ord til hjertet for å bøye seg for det og leve etter det.
• Han ser ikke sin fortapte stilling.
• Han har ikke sin glede i Jesus alene.
Gal 4:22-29 forteller oss grunnen til at trellen har det slik. Han er født på fjellet Sinai. Arvingen derimot fødes på grunn av løftet.
«Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, én med trellkvinnen og én med den frie kvinne. Trellkvinnens sønn ble født etter kjødet, men den frie kvinnes sønn ble født på grunn av løftet. I dette ligger en dypere mening. For disse kvinner er to pakter. Den ene er fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom. Dette er Hagar. Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nå er, for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor. For det står skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har fødselsveer! For den enslige kvinne har mange flere barn enn hun som har mannen. Men vi, brødre, er løftets barn, likesom Isak. Men han som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden. Og slik er det nå også».
Trellen blir født etter kjødet og er under lovens herredømme. Han blir til på menneskelig vis og lever i trelldom. Den frie kvinnes sønn fødes på grunn av løftet og er fri i evangeliet.
Hva er frihet?
Frihet er å kjenne – ikke bare vite om – sannheten. Han opplever at sannheten frigjør, blir satt fri ved Ordet. – Blir dere værende i mitt ord, sier Jesus, skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere (Joh 8:31- 32). Jesus utdyper dette ved å si: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (8:36). Jesus er sannheten. Ved troen på ham blir du virkelig fri.
Hvordan bli satt i frihet?
Du blir ikke frelst ved egne anstrengelser eller ved å oppleve en følelsesmessig ekstase. Nei, du settes inn i barnekår – en ny stand og stilling. Du fødes på ny ved en inngripen «ovenfra».
«Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord» (Rom 10:17).
Du blir frelst ved å høre. Loven dømmer deg til konkurs på alt ditt eget, og evangeliet åpenbarer Jesus for ditt hjerte. Det skjer ved gjenfødelsens under. Blikket ditt rettes vekk fra deg selv og til Jesus.
Den som har fått høre ordet om Jesus og er blitt fridd ut fra trellelivet, begynner å prise Jesus for syndenes forlatelse. Den største frihet er å ha fred med Gud i en god samvittighet. Vi nevner noen kjennetegn:
• Han gleder seg i Jesus alene, Ordet alene og nåden alene.
• Han søker Guds ære, og ønsker bare å leve til hans behag.
• Synden er hans daglige plage.
• Han søker de helliges samfunn.
• Han må lese og grunne på Ordet, og sørger over at så få vil høre det.
• Han er redd for å bedra seg selv.
• Han må vitne om det han har sett og hørt.
• Han er villig til å tåle lidelse.
Den frelsende tro
Mange av jødene var «kommet til tro» på Jesus (8:31). Likevel sa Jesus til dem at dersom de ble værende i hans ord, skulle de bli hans disipler i sannhet. De var altså ikke sanne disipler, noe manglet.
Det er lett å bedra seg selv og tro at alt er i orden. I samtalen videre ble de avslørt. De mente de hadde det rett fordi de var av Abrahams ætt. Men den sanne tro kan ikke støtte seg på kunnskap eller jordiske slektsbånd.
Frelsende tro er å ha visshet i Jesus og regne med «det usynlige»: «Men tro er full visshet om det som en håper, overbevisning om ting en ikke ser» (Heb 11:1). Den som eier en frelsende tro, har et hjerte som er rettet på Jesus, slik det står i Rom 4:3-8: «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet. Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger. Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd».
For de sanne etterfølgere av Abraham, er troen på egen overgivelse eller beslutning noe som ikke holder mål. Følelsene i hjertet er for ustadige til å gi noen varig trøst. Forsøk på forbedring er feilslått. «Troen på troen» er borte. Gamle opplevelser er ikke nok å stole på. Gjerningene kan ikke hjelpe. Alt er blitt galt med en selv, men nå er Jesus blitt hjertets kjæreste eie. I ham har jeg alt. Dette er å eie Jesus – i Ordet. Frelsen er ordnet av min stedfortreder. Nå vet jeg at han har tatt alle mine syn- der på seg. Guds Ånd vitner med min ånd at jeg er et Guds barn. Det er å eie barnekårets ånd som roper Abba, Far!
Hvem er ekte Abrahams barn?
Jesus svarer selv på det i Luk 19:9. Han sier om tolleren Sakkeus, etter at han har tatt imot Jesus i sitt hus: «I dag er frelse blitt dette hus til del, siden også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt».
Tollere og syndere holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Sakkeus måtte se Jesus, hvem han var. Dette er Abrahams barn, som trenger Jesus og henger fast ved ham. Hva er virkelig frihet? Martin Luther har sagt i heftet «Et kristenmenneskes frihet»:
«Et kristenmenneske er en fri herre over alle ting, og ikke underlagt noen. Et kristenmenneske er en villig tjener i alle ting, og underlagt enhver».
Årsaken til at Luther sammenfatter en kristens frihet slik, er at på den ene side er et Guds barn fri i sin samvittighet, fordi han har en tilregnet rettferdighet i Jesus. «Guds Sønn har gjort meg fri fra satans tyranni». Du er fri fra loven og syndens herredømme og satt over i Jesu nåderike.
Samtidig er en da blitt en Jesu Kristi trell. I sin ferd og gjennom sine handlinger, vil en gjerne være det overfor sin neste som det Kristus har vært overfor ham selv. Kjødet kan ikke gis frihet. «Når det gjelder mitt liv», sa Martin Luther, «da skulle jeg ønske at jeg var den største av alle helgener».
Sann kristen frihet er å leve i Kristus og for sin neste, sier han videre. Dette er virkelig frihet.