«Men en av dem, Kaifas, som var yppersteprest dette året, sa til dem: Dere forstår ingenting! Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne.» Joh 11:49-50
Skal vi mestre en ting er det viktig at vi forstår hva vi holder på med. Når det gjelder en bruksanvisning, er det nødvendig at vi skjønner den. I arbeidslivet er det av stor betydning at vi har kunnskap. Men i forhold til Gud, og på det åndelige område, strekker ikke vår forstand til.
Her i Ordet sier Kaifas med rette: «Dere forstår ingenting!» Helt siden syndefallet har det ligget en mørk skygge over menneskets forstand. Mennesket prøver å bli lik Gud, og tenker at det kan nå opp til Gud og bli som ham.
Jesus sa til Peter: «Du har ikke sans for det som hører Gud til». Peters tanke var så jordvendt. Men skal vi forsøke å forstå Gud med vår egen innsikt, kommer vi ingen vei. Vår forstand er så kortsiktig og egoistisk.
David sier det slik: «Å forstå dette er for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter det ikke» (Sal 139:6). Men det er vanskelig for et menneske å innrømme at det er slik. Vi vil så gjerne skjønne alt. Og det vi ikke forstår, skyver vi bare ifra oss.
Guds tanker er høyere enn våre tanker, sier Bibelen. «Men som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham» (1Kor 2:9). Vi kan ikke begripe Guds hemmeligheter. Det er bare Guds ånd som kan åpenbare det for oss gjennom sitt Ord. Menneskets forstand kommer til kort når det gjelder Guds frelse. Religiøsitet er menneskets vei til Gud, og den veien fører ikke fram. På det åndelige område forstår vi ikke hva som er til gagn for oss. Vi tenker så bakvendt og jordisk.
Menneskets «attrå» er fiendskap mot Gud (Rom 8:7). Hadde ikke Gud grepet inn med sin frelsesplan, hadde det ikke vært noe håp for oss. Hva er til det beste for et menneske? Er det bare det å få spise seg mett? Jesus sier at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut fra Guds munn (Mat 4:4). – Arbeid ikke for den mat som forgår, men den som varer ved til evig liv (Joh 6:27). Blir magen det viktigste, og hensikten med livet bare dette å «fylle seg», da er vi uten håp.
En er død for alle
Tanken om at ett menneske måtte dø for folket, virker i første omgang absurd og meningsløst for vår tanke. Mennesket spør: «Går det virkelig an?» Men Bibelen sier det slik: «For med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange». Det var ingen her på jorden som kunne gjenopprette fallet. Gud måtte gjøre det, og han gjorde det på sin måte ved at han sendte sin Sønn. Han var syndfri og trengte derfor ikke å sone sin egen synd. Og det ble til gagn for oss at den ene døde. Han tok all verdens synd på seg. Når mennesket betrakter han som henger der på korset, blodig og døende, trekker det bare på skuldrene og forstår ingenting. Det ser ikke noe i det, og de fleste oppfatter det hele bare som et grotesk skuespill. Er dette Guds vei til oss? vil mange spørre.
Dette er Guds prinsipp: Én er død for alle! Han døde for deg! Han åpnet veien like inn til Guds trone. Når vi står overfor dette mysterium – hvor langt rekker vår tanke da? Men menneskets tanke kan ikke frelse. Hvor mange filosofer i denne verden har kommet med frelse? Mennesket har et syndig og urent hjerte. Bibelen sier: «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang» (1Mos 6:5). «Det er ikke én som erforstandig, det er ikke én som søker Gud» (Rom 3:11). Bare én er god. Det er Gud. Gjennom hans frelse skal vi få smake at Gud er god.
Mennesket var i det dypeste mørke. Men Guds nådes lys når ned til den dypest falne. Og selv om vi ikke forstår det, er budskapet om at én døde for alle, vårt eneste håp i dette livet og for evigheten.
Paulus taler om «forkynnelsens dårskap». «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt» (1Kor 2:18). «For jøder et anstøt og for hedninger en dårskap» (2:23). Når vi forkynner Guds vei til mennesket, vil det ikke forstå det. En blir ikke frelst ved å forstå, men ved å høre, slik at troen vokser fram.
«Hør! Så skal deres sjel leve», sier profeten (Jes 55:3). Er vi villige til å høre forkynnelsens dårskap, høre det om igjen og om igjen, helt til det går opp for oss – at det var for meg han døde? Så er vi alle døde i Kristus, vi dør bort fra våre synder og blir gjort levende ved Jesu oppstandelse. Så er det håp for meg. Ved troen eier jeg det evige liv. Vi skal ikke gå til grunne. Døden er ikke det siste. Om vi møter mange «hvorfor» i livet, er det noe som står fast: Én døde for alle. Selv om det blir mørkt, vil hans lys trenge igjennom.
Tåken vil forsvinne, og vi kan se det klart – ennå som i et speil, som en gåte. For han kommer for å gjøre alle ting nye. Han er den ene rettferdige, som bar all verdens synd, han som var død, men se han lever!