Våre ord avslører hvem vi er. De sier noe om den personen som uttaler dem. Jesus er Ordet som forteller hvem Gud er. Han åpenbarer Guds vesen og hjertelag. Han formidler Guds tale og hans innerste tanker til oss mennesker.
Han er Ordet i bestemt form. Det betyr at han er den eneste korrekte åpenbaring av Gud. Gjennom dette Ordet møter vi Guds fullkomne, eneste og absolutte selvåpenbaring.
Det finnes ikke andre veier til Gud, og det gis heller ikke andre sanne beskrivelser av Gud enn denne ene, gitt ved Sønnen. «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apg 4:12). Bibelen er Guds åpenbaringsord om den enbårne Guds Sønn som ble verdens frelser. Apostlene vitner at han er «livets ord»: «Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord – og livet ble åpenbaret, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss» (1Joh 1:1-2). Dette Ordet er Jesus. Han er lyset som skinner i mørket (Joh 1:5) og som også kan lyse opp i ditt liv slik at du får se ham som din personlige frelser.
La oss se nærmere på hva Skriften selv sier om ham, ut fra «prologen» og starten av Johannesevangeliet (1:1-7):
I begynnelsen var Ordet
I begynnelsen – Med denne åpningen knytter apostelen Johannes sitt evangelium til innledningsordene i første Mosebok: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys» (1Mos 1:1-3). Gud sa noe, han uttalte et ord. Gud skapte verden ved sitt Ord. Johannes vil vise oss at dette Ordet, som var fra evighet, er det samme som ble kjød og tok bolig iblant oss (Joh 1:14). Gjennom han som er fra begynnelsen, skapte Gud verden, og ved det samme Ord og den samme person, ville han frelse den. Det er ham det tales om her i Johannes-evangeliet.
Skapelsen skjedde i begynnelsen. Uttrykket i begynnelsen kan bety ved begynnelsen eller gjennom begynnelsen. Bibelen beskriver dette slik: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham» (Kol 1:16-17). Han heter Alfa og Omega, begynnelsen og enden (Åp 1:8 og 18). Skapelsen skjedde gjennom eller ved dette Ordet, han som er Begynnelsen.
Og Ordet var hos Gud
Uttrykket «var hos Gud» viser at det dreier seg om samfunn. Hos Gud kan oversettes: i forhold til Gud, som igjen betyr at han var i livssamfunn med Gud. Gud er én Gud, ett vesen: «Herren er vår Gud, Herren er én» (5Mos 6:4). «Jeg og Faderen er ett», sa Jesus (Joh 10:30). Han er tre personer (Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd) og sier oss: «Da sa Gud, la oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse» (1Mos 1:26). Da Jesus gav misjonsbefalingen, sa han: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» (Mat 28:18-19).
Martin Luther sier i forklaringen til den andre trosartikkel at Jesus er: «Sann Gud, født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av jomfru Maria».
Og Ordet var Gud
Ordet er en selvstendig person i guddommen. Her understrekes det at denne person er Gud. Egentlig er rekkefølgen på ordene slik: Gud var Ordet. Bibelen nøyer seg ikke bare med å si at Ordet hadde et personlig forhold til Gud, men sier rett ut at han var Gud. Det er ikke lett for tanken å forstå dette. For det første sier dette oss at Ordet (Sønnen) var i begynnelsen. Sønnen har ingen begynnelse og ende. For det andre forteller det at denne Sønnen tillegges en hel og full guddommelighet. Han er Gud i vesen og egenskap. Han er identisk med Gud, men forskjellig fra Faderen og Ånden. Bibelen lærer at Faderen og Sønnen er likestilt. Det er snakk om en fullkommen sideordning. «Hver den som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen» (1Joh 2:23). Den ene kan ikke være uten den andre, og de er like i ære, verdighet og rang: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså» (Joh 5:19).
Det samme gjelder forholdet mellom Sønnen og Den Hellige Ånd. I forbindelse med at Jesus lover disiplene Den Hellige Ånd, sier han til dem: «Og jeg vil be Faderen at han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere» (Joh 14:16-18). Og han fortsetter: «Alt det som Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg også at han (Den Hellige Ånd) tar av mitt og forkynner for dere» (16:14- 15). Av dette lærer vi at som Faderen er Gud, og Sønnen (Ordet) er Gud, slik er også Ånden Gud.
Når det står at Jesus var Gud, betyr det ikke at han nå opphører å være Gud i og med sitt komme til jorden. Han forsetter å være Gud. Han er fra evighet sann Gud. Derfor gir han seg selv navnet «Jeg er den jeg er» (2Mos 3:14). Og han fortsetter å være Gud i evighet, selv om han nå kom for å ta bolig hos oss (Joh 1:14). Slik vedblir han å være sann Gud, enda han kom for å bli kjød (sant menneske).
Han var i begynnelsen hos Gud
Med denne korte og konsise setningen oppsummeres det som er sagt foran, og oppmerksomheten samles nå om ham som var i begynnelsen, som var virksom i skapelsen og som nå er kommet for å gi menneskene evig liv ved sitt frelsesverk.
Alt er blitt til ved ham
Alt synlig og usynlig er blitt til ved ham, både det som er i himmelen og på jorden. Ingen ting er blitt til uten Ordets virkning, verken når det gjelder skapningen her på jorden, eller det dreier seg om englene og de himmelske vesener. Absolutt alt, uten unntak, ble
skapt ved Sønnen, ved Ordet. «Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns åndepust» (Sal 33:6). «For han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der» (33:9). Jesus var kunstneren og verksmesteren for det hele (Ordspr 8:30).
For å få fram rekkevidden av dette, gjentas det samme negativt:
Og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til
Da er det ikke lenger noen tvil. Gud iverksatte alle ting, og skapte det alene ved sitt Ord. Og han hadde en bestemt plan og hensikt med det. Han som har skapt alle ting, fortsetter nå med å fortelle oss at han er alt livs kilde, og at han er den eneste som kan gi mennesket virkelig liv.
I ham var liv
«Ham» viser at han er en person. Bare i ham, utelukkende i ham, var liv. «Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1Joh 5:11-12).
Hans vesen er slik at han bringer liv med seg. Det står ikke at i ham var livet, i bestemt form. Det er han også, og det vil han så visst være for oss. Men her skal det understrekes at han er den som skaper og opprettholder alt liv, både i himmelen og på jorden. Han er livets kilde og opphav. «For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv» (Joh 5:26). I motsetning til mennesket som er underlagt døden, er Sønnen selve livet, han som kommer med liv. For ham må døden vike.
Og livet var menneskenes lys
Gud er lys. Å leve med ham, er å vandre i lyset som lysets barn. Tar du imot Jesus, får du del i både livet og lyset. Tar du imot lyset, eier du livet. Og eier du livet, har du lyset. Jesus sier: «Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8:12). Det er ikke bare slik at han viser oss veien til lyset, men han bringer det med seg når han kommer, slik Nils Peter Madsen synger: «Du kommer, Jesus, til meg inn, og så er solen tent». Her er det ikke tale om en opplysning bare, eller å få et indre lys, eller at dette lyset bringer eller gir menneskene en oppskrift på hvordan de skal få del i lyset. Men det sies kort og godt at livet var menneskenes lys. Tenk, dette Ordet har vært selve livet, det sanne lys fra evighet av! Og det har ikke forandret seg. Det er fortsatt slik. Derfor fortsetter neste vers i presens:
Og lyset skinner i mørket
Dette lyset skinner alltid. Fysiske lover tilsier at lyset må vike for mørket, og at mørket må gi tapt for lyset. Det blir et enten eller. Når det ene minker og avtar, vil det andre øke og tilta i styrke. Men slik er det ikke med dette lyset. Her er det tale om Jesus som lyser for verden. Han kan ikke forandre seg, selv om mørket ikke vil ta imot ham. Mørket betyr her «verden», eller menneskeheten, som ligger i det onde. Mørket kan aldri bli så mørkt at ikke dette lyset vil fortsette å lyse. Lyset fra himmelen kan ikke endre karakter. Det slutter aldri å lyse.
Og mørket tok ikke imot det
Den falne menneskeslekt kan verken gripe eller forstå lyset. Menneskene kan ikke, og vil ikke ta imot det. Dets forstand er formørket.
Ordet «gripe», eller «ta imot», kan også bety «få bukt med», eller «overvinne». Da blir betydningen at mørket aldri kan overvinne lyset. Selv om mørket er stort, og ondskapen bare vokser fra dag til dag, så klarer det aldri å overvinne lyset. Guds rike lar seg ikke overvinne av mørkets rike. Én dag skal alt mørke vike for dette lyset, selv om det på mange måter ikke ser slik ut i dag. Gud er på tronen, og Han kommer til å gjennomføre sin vilje selv om menneskene reiser seg mot ham. Mennesket kan selv sette seg utenfor Guds rike. Nådetiden for hvert enkelt menneske kan ta slutt, men Gud forblir den samme. Han er seierherren, lysets opphav, som ikke kan forandre seg.
Martin Luther har sagt om dette: «Hva kan vel solen for det, når den lyser og skinner, at jeg lukker øynene og ikke vil se dens lys, eller skjuler meg for den under jorden».
En mann sto fram, utsendt av Gud, hans navn var Johannes
Døperen Johannes var kalt og utrustet av Gud til å være forløper for Jesus. Han hadde myndighet som Guds utsending. Hans fullmakt var ikke å finne i hans egen person, men han hadde fått den fra Gud. Johannes sto under Guds nåde, og var et utvalgt redskap i Guds hånd. I motsetning til Ordet som var fra begynnelsen, og som blir til evig tid, sto Johannes fram på historiens arena bare den korte tiden han ble tildelt av Gud. Hans oppgave var å rette folkets oppmerksomhet på Jesus.
Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset
Ordet «vitne» er «martyrion» på gresk. Johannes var et vitne med sine ord. Han pekte på Jesus og sa: – Se der Guds Lam som bærer verdens synd! Og han ble et vitne med hele sitt liv, da han under Herodes sin befaling ble halshogd for Jesu navns skyld. Johannes kom ikke for å vitne om seg selv. Hele hans liv gikk ut på å vitne om Jesus.
For at alle skulle komme til tro ved ham
Denne setningen kan forstås slik at folket skulle komme til tro ved (gjennom) Johannes sitt vitnesbyrd. Men det kan også forstås slik at «ved ham» står i tilknytning til lyset. Da er meningen at det er Jesus som skaper troen, for at alle skulle komme til tro «på», «ved» eller «gjennom» ham.
Johannes var et stort vitne, et stort lys, men han kunne ikke måle seg med Jesus. Den ene var av jorden, et syndig menneske, og den andre var både sann Gud og sant menneske, uten synd.
Johannes var en reflektor for «rettferdighetens sol» (Mal 4:2). Slik månen må få sitt lys fra solen, måtte Johannes få sitt lys fra Kristus.
Når det står at «alle» skulle komme til tro, må vi ikke ta det så bokstavelig at alle blir frelst. Hensikten var at alle skulle bli frelst, men fortsettelsen viser klart at ikke alle tok imot.
Har du tatt imot ham? Får Jesus slippe til med sin frelse, blir det soloppgang i hjertet. Måtte det også skje i ditt liv!