Båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor hjertedørene og banket, hadde skapt uro hos mange i menigheten. Pastor Bjørnås var redd for å støte de unge – og grosserer Mobekk som var en økonomisk støtte. Nå hadde Bjørnås store forventninger til at pastor Ling skulle komme. Alle måtte aktiviseres i forberedelsene.Red.
Anstein Mobekk var i krigshumør da han kom hjem fra menighetsmøtet mandag kveld.
– Denne båtbyggeren! buldret han da han var vel innenfor døren. Han gjør meg snart gråhåret. Han skulle – –
Bulderet døde plutselig hen da han fikk tak i sin hustrus ansikt. Nå så han også at gamlemor og Emly var nokså nedfor. Hans munn ble stående halvåpen, mens han glodde uforstående fra den ene til den andre.
– Det er best du lar båtbyggeren være en stund, sa fru Lina gråtkvalt.
– Hva – hva er det? stammet han.
– Helge er kommet hjem fra hytteturen syk. Han har gått til sengs og har feber.
Mobekks løvemot og krigshumør var med ett vekk.
– Har du sendt bud etter doktoren? – Jo, han er ventendes.
Mobekk var som et lam, eller et hjelpeløst barn. Han var skjelvende i røsten og nær gråten. Og plutselig følte han at han hadde bruk for Gud. Følelsen gjorde ham varm og rørt.
– Det er godt Gud vet om oss, sukket han med fuktige øyne.
Dette var noe nytt for Mobekk. Han var mann for å greie brasene i forretningen. Men dette her var ikke hans område. En sykdom kunne ikke stanses med forretningsklokskap eller noen forstandige pennestrøk. Han var med ett blitt så liten og ydmyk. Det var leit at han hadde hatt så bitre tanker mot Lyngeid. Han var jo i grunnen en bra kar som bare ville det som rett var. Ved en leilighet fikk han vel vise ham litt vennlighet. Bare nå Gud ville la det gå godt med Helge! — –
Gamle fru Mobekk tilbød seg å være inne hos Helge om natten. Så gikk de til ro. Mobekk og hans hustru ga seg god tid med andakten før de la seg. Han ble liggende våken en stund etter at hustruen hadde sovnet. Han følte seg så underlig til mote. Det var liksom så beroligende med denne ømheten som var kommet over ham. Han var så nær Gud, liksom. Å jo, han var mottagelig for påvirkning her ovenfra. Det kunne nok bare bety at Jesus var innenfor hos ham.Med denne sikre forvissningen sovnet han. — –
Etter middag kom legen.
– Det er tegn til lungebetennelse, sa han alvorlig. Vi skal imidlertid se på det til i kveld. Da kommer jeg igjen. — –
Det var i ettermiddagskontortiden at Stian Røst sto ukallet inne på sjefens kontor. En stor beslutning lyste, liten og redd, ut av øynene hans. Holdningen var ærbødig, enda før Mobekk så opp. Men da han gjorde det, stusset Røst, så han nær hadde rettet ryggen. Sjefen så så mild og god ut.
– Nå, min kjære Røst.
Stian stusset enda mer. Han var visst kommet i et lykkelig øyeblikk.
–Jo, det var – hm – om sjefen kunne tenke seg muligheten av – hm – ja, rent ut sagt, om jeg kunne få et beskjedent lønnstillegg.
Mobekk trommet tankefullt på skrivebordet.
– Lønnstillegg, Røst far?
– Ja, om sjefen ikke tar det fornærmelig opp.
– Slett ikke, slett ikke. Lønnstillegg! Ikke så ganske umulig, det nei. De har vært hos meg lenge nå, Røst? – Ja, omkring tolv år.
– Hm, ja. De har vært en tro arbeider. Det kan jeg rose Dem for. Røst trippet av glede. Dette her var for godt til å være sant.
– Ja, ja, Røst. Sånn på stående fot kan jeg jo ikke avgjøre det. Om et par dager kanskje. Ja, la oss si det. De hører innom her i anledningen om et par dager. Ville gjerne se litt på årsoppgjøret først. — –
Mobekk fordypet seg mye i Bibelen i kveldens løp. Det var nå engang trøstekilden. Moren skottet litt ironisk og bedrøvet på ham av og til. Nå da han ikke var fullt så redd for Helge, fikk han liksom litt mer tid til å ergre seg over sin mor. Ikke for det. Mor gjorde ikke en katt fortred. Men det at hun hadde øynene med ham, støtt og stadig, når han leste og hørte på andakt – ja, hva mente hun egentlig med det?
Han kunne just hatt det så godt og fredelig nå, hadde det ikke vært for det. Nei, gamle folk var ikke gode å bli klok på! — –
Tre, fire dager etter var spenningen over. Helge kom seg. Emly begynte så smått med musikken igjen. Mobekk koste seg med en sigar foran radioen – om kvelden. Huset fikk litt etter hvert sitt gamle preg. Det eneste som var annerledes, var at bestemor var tausere enn før, og at hun holdt seg mye inne hos seg selv. Emly hadde forskrekket fortalt sin mor at hun hadde hørt bestemor gråte der inne en dag hun gikk forbi døren.
– Jeg er redd bestemor blir gammel, sa mor bare. — –
Så en ettermiddag banket Røst på døren til Mobekks privatkontor.
– Kom inn! Stemmen var lav og kort. Røst la straks merke til det og ønsket seg til sjøs. Men det var jo ikke annet å gjøre enn å gå på. Det varte lenge før Mobekk så opp.
– Nå? Spurte han skarpt.
– Ja, unnskyld, men det var det lønnstillegget vi snakket om.
– Fælt så De maser om det.
– De sa jeg skulle nevne det igjen.
– Ja, ja da. Jeg har også tenkt over saken. De får – –
Mobekk nyste i det samme, og ga seg tid med å pusse nesen. Røst lysnet. Han syntes det hørtes håpefullt ut med den avbrutte bemerkningen: De får – –
– De får nøye Dem med det De har, fortsatte Mobekk. Røst glippet hjelpeløst med øynene og fuktet leppene for å få sagt noe. Men Mobekk kom ham i forkjøpet.
– Årsoppgjøret stiller seg ikke så gunstig som jeg hadde tenkt. Audiensen var forbi.
I bussen som gikk utover Fjordgata satt Bjørnås og Ling. Bjørnås hadde lirket sin kollega og hans kofferter lengst mulig bakover i vognen for å være unna sjåføren. De hadde en dempet samtale der bak.
De var nokså ulike de to. Bjørnås slank og nett og vel påkledd. Knærne som stakk fram fra den åpne frakken, hadde skarp press. Under det glattbarberte, fine ansiktet satt et pent knyttet slips om den skinnende snippen.
Ling var mer firskåren og kraftig, uten å være egentlig stor. Han hadde et karakteristisk ansikt. Det var regelmessig og sterkt med en bred hake. Et viljeansikt. I de brune øynene var det et fryktløst og granskende blikk.
Begge var vel førti år.
– Jeg ville bare orientere deg litt før du kommer i hus, sa Bjørnås dempet.
– Jeg er vant til å orientere meg selv, sa Ling en smule avvisende. Men la gå.
– Jo, ser du. Vi hadde tenkt å få plassert deg hos grosserer Mobekk. Men så har de hatt sykdom der. Nå ja. Du skal altså til Lyngeid, en båtbygger.
– Småkårsfolk?
– Nei, ikke egentlig det heller. De har et prektig hjem. Ikke stort just, men rent som gull. Det er mannen som – –
– Nå da?
– Han er noe for seg selv.
– Gretten?
– Nei. Er du gal? Han er litt av en svermer eller fanatiker. Bjørnås lo unnskyldende og beroligende.
– Sjåfør! Vil De stoppe her. Jeg glemte meg ganske vekk. Vi har kjørt et par hus forbi. Bremsene skurret, og bussen sto med et rykk.
De gikk av og satte koffertene på den hardfrosne brøytekanten, mens Bjørnås betalte.
Bussen gikk videre.
– Vi må skynde oss, Ling. Det skal være møte klokka åtte.
De to pastorene ringte på hos Lyngeid. Det var fruen som lukket opp. Bjørnås presenterte:
– Pastor Ling – fru Lyngeid, din vertinne for en måned.
– Velkommen, sa hun enkelt.
Det var varmt og lyst i stuene. Lyngeid kom inn fra kjøkkenet med Tordis ved hånden. Åpen og hjertelig kom han Ling i møte.
– Vi har ikke tid til noen dikkedarer. Kom, så setter vi oss til bords.
Han gikk foran ut i kjøkkenet, men lot de andre sette seg først etter at Ling hadde hilst på Dordi og Per. Ingen gjorde unnskyldning for at de satte gjestene på kjøkkenet. Det var heller ikke noe å gjøre unnskyldning for. Kjøkkenet var stort og lyst og luftig. Pene, blå gardiner hang for vinduene. Innenfor skapenes glassdører sto tingene i orden på de hvitkledde hyllene. Kveldsmaten var ikke overdådig, men passende for sunne mennesker. Og det var nok av den.
Ling la merke til at Lyngeid ikke reklamerte med å la den fremmede høre hvor flinke barna var til å lese for maten. Han henvendte selv et par hverdagslige ord til Gud om velsignelse over maten og gjesten. Ling vekslet et blikk med Bjørnås.
– Dette var lite svermerisk, sa det.
– Bare vent, sa det Bjørnås svarte med. — –
Alt fra første stund var stemningen slik i kirken at det måtte hende noe. Ryktet var gått foran Ling, og huset var fullt fra golv til galleri. Musikkoret var på plass og parat. Instrumentene lå ferdig stemt på bordet i rad og rekke. De unge på plattformen skuet forventningsfulle og nervøse ut over den tettpakkede forsamlingen. Nede ved døren dannet det seg en kø. Det var ikke flere sitteplasser. Da ble dørene til lillesalen slått opp. Bønnemøtet var ferdig. Det hadde ikke vært svært mange der inne. Det så glissent ut. Men salen ble øyeblikkelig full da dørene kom opp.
Og nå kom pastorene. Bjørnås nikket opprømt til høyre og venstre. Ling gikk rett på og rett fram. Skrittene var hurtige og energiske. Han hengte frakk og hatt fra seg og gikk opp på plattformen. Fra det øyeblikk av var kirken og forsamlingen, ja alt, under hans hender. Det hele var blitt én organisme under én dominerende vilje.
Mannen der oppe viste ingen overdreven vennlighet, hilste ikke på noen. Han bare lot øynene gå rundt på sangerne og tok liksom et mål av dem. De fleste følte som en slags frysning ned over ryggen, idet de underkastet seg den sterke makt som lyste ut av øynene.
– Stem i, sa han kort. Det klang, og de sang, taktfullt og kraftig.
– En til, venner! En til! Under sangen hadde Ling stillet seg på talerstolen. Han var dirigent. Han dirigerte med sin åndsmakt. Sangerne følte det, og forsamlingen følte det. De var som bløt leire i hans hender.
Sangen holdt opp. Da nevnte han en enkel, kjent sang med kor. Orgelet satte i. Forsamlingen sang. Ved slutningen av første vers rakte han hånden i været.
– Kraftigere, venner! Kraftigere! Syng med alle. Organisten spiller svakere. Og de sang. De så på hverandre og smilte. Men de sang. Et vell av lyd. Som vannenes brus. Orgeltonene druknet.
– Koret om igjen!
De sang om igjen en gang. Et øyeblikk så det ut som de var ferdige. Men så stemte de i enda en gang, uten oppfordring. Da smilte Ling. Han hadde fått dem med. Men nå kastet han inn:
– Vi reiser oss og ber.
En sterk susing gikk gjennom kirken da den store skaren reiste seg.
– Bjørnås, Bakke og Lyngeid leder oss
i bønn. Han nevnte navnene på de tre han kjente navnene på.
Bjørnås ba, henført og salvet. Bakke fortsatte, rolig og dagligdags. Pause.
– Lyngeid! Stillhet.
Lyngeid sto langt nede. Hans øyne brant og glødet, mens de stirret opp på prekestolen. Øynene ba for seg, samtidig som en rolig stolthet lyste ut av det varme ansiktet. Det var et forferdelig øyeblikk. Ling holdt på å miste grepet på forsamlingen. Det viste seg tegn til uro. Da reddet han situasjonen. Han ba selv.
Det ble en underlig bønn. Ordene var korte og kraftige, lett dirrende av en voldsom bevegelse som sprengte på innenfra. Men selv følelsen syntes å være under kontroll av hans vilje. I slutningen av bønnen nevnte han motstandsånden, og ba Gud slå den ned.
Lydelige sukk rundt om ga til kjenne at forsamlingen var enig med ham. Lyngeid led kvaler i sin sjel. Dette var tredje gang han ble sunget ned. Han var igjen på en måte satt utenfor. Musikkoret sang en sang. Og så kom talen. For en tale det var! Det var et under av logikk, framført med overbevisende kraft, i lettfattelige, rammende uttrykk. Folk kunne se tingene for seg.
— – At det ble ettermøte, var noe folk
regnet med.
Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993.