«Det gjorde Gud.» Rom 8:3
Det er to ord som jeg aldri kan lære, tro eller minnes rett. Det er ordene fortapt og fullbrakt.
Et menneske med de kristnes vanlige trang etter å finne noe hos seg selv som kunne være til trøst ved siden av troen på Jesus, gikk lenge dypt nedslått og sukket: Jeg er så uverdig og syndig. Jeg er så kald og død. Jeg er så kraftløs. Det er ingen bønnhørelse for meg, slik at Gud forløser meg fra min synd. Jeg har ingen rett sorg, og intet rett alvor. Hvor forferdelig det er!
Til slutt talte Herren til vedkommende på en spesiell måte i en drøm. Han drømte at han skulle synge noe, sammen med noen venner. Sangboken var gammel, ja, gul av elde, og da den ble åpnet, var versene satt i to spalter på siden. Sangen var svært lang, og i en gammelmodig stil. Men da han skulle til å synge, og så på ordene, bestod den lange sangen av bare ett ord, som stadig ble gjentatt: Fullbrakt! Fullbrakt! Fullbrakt!
Og da han skulle vende bladet stod det også på den andre siden med samme, vakre bokstaver: Fullbrakt! Fullbrakt! Fullbrakt!
Da våknet han av drømmen. Men ordet fullbrakt, med det innhold som det evige himmelkor skal lovsynge, stod levende for hans sjel. Og Den Hellige Ånd forklarte det slik: Alt, alt det som du burde gjøre og være, er fullbrakt av Jesus. Det ble fullbrakt for deg. Alt, ja nettopp det som var umulig for loven, det gjorde Gud. Han kom for å frelse det som var fortapt. Alt (i oss) er fortapt, men alt (i Kristus) er fullbrakt.
Den lille husandaktsboken, Lunde & Co’s forlag