En premie ble utlovt til den som kunne male et bilde som framstilte «fred». To kunstnere innleverte hvert sitt bilde.
Den ene hadde malt et stille fjellvann. Uten krusning lå vannflaten, og busker og kratt speilte seg i vannet. Det hele åndet av fred og hvile. Det var ingen ting som forstyrret harmonien.
Det andre maleriet framstilte en veldig foss. Utover den stupbratte klippe veltet de svære vannmasser seg og ble lenger nede til en eneste hvit skumrøyk som fylte luften. Alt var et eneste opprør. Det var ingen ting som øyet i første øyeblikk kunne hvile på. Var dette fred?
Jo, se! – Øverst oppe, der hvor fossen kastet seg utfor, vokste et tre. En liten gren våget seg til og med fram mot fossen. Og her – på grenen satt en liten fugl med hodet under vingen og sov, trygt og godt.
Dette maleriet vant konkurransen.
– – –
I gode og lyse dager, når alt går med, er det lett å bevare freden. Måtte vi også kunne bevare den i tunge og vanskelige tider.
Fra «300 fortellinger»,Indremisjonsforlaget 1946