Fra tid til annen oppstår det debatt om sykdom og helbredelse. Enkelte hevder sterkt at sykdom og lidelse ikke hører naturlig med til en kristens liv, men at en kristen skal forvente helbredelse og god helse. Man sier med sterke ord at Gud ikke vil at vi skal være syke, men at vi skal bli helbredet. Men finnes det dekning for dette i Guds ord?
Underlagt forgjengelighet
Apostelen Paulus taler om den kristnes barnekår i Romerbrevet, kapittel 8. Den troende har fått Den Hellige Ånd og er oppreist til et nytt liv i kraft av Ånden. Slik Jesu døde legeme ble oppreist fra graven, slik skal også den troendes legeme levendegjøres til et nytt liv i Ånden. Den troendes lemmer skal ikke lenger høre synden og døden til, men tas i bruk av Guds Ånd til liv og tjeneste for Gud.
Dette nye livet i Åndens helliggjørelse kalles en «førstegrøde», det vil si at det er en forsmak på selve høsten. Den troende får her i tiden smake «den kommende verdens krefter», som et pant og segl på barnekåret i den kommende herlighet. Andre steder taler apostelen om dette som en fornyelse av vårt indre dag for dag, parallelt med at vårt ytre menneske går til grunne (2Kor 4:16). Det er altså tale om en åndelig, ikke fysisk levendegjørelse av vårt dødelige legeme.
Og så fortsetter apostelen (Rom 8) å tale om at «også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning» (Rom 8:23). Slik hele skapningen sukker etter Guds barns forløsning, til frigjørelse fra lidelse og forgjengelighet, sykdom og død, slik sukker også et Guds barn selv! For fra syndefallet av har hele skapningen blitt lagt under forgjengelighet av Gud, inntil Gud selv i sin tid skal la skapningen nå fram til Guds barns frihet i herligheten. Forgjengelighet, sykdom og død, er altså noe hele skapningen, Guds barn inkludert, ennå er underlagt.
Fremtidig forløsning
Legemets forløsning fra sykdom, lidelse, smerte og død er altså ikke noe vi skal forvente å oppleve her og nå, men det er noe som hører den fullkomne frelse til, noe vi får oppleve på den nye himmel og nye jord. Det fullendte barnekåret innebærer også vårt legemes forløsning. Men det venter vi på og lengter etter, og vi har ikke noe løfte om å få oppleve det her i tiden.
«For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp – hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser? Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet» (Rom 8:24-25).
Det er derfor i åpenbar strid med Guds ord når det hevdes at vi skal forvente allmenn helbredelse fra sykdom i blant oss som er Guds barn. Gud har ikke gitt oss noe løfte om en forløsning av våre legemer her i tiden, men det er gitt oss i håpet og troen – som noe vi ikke skal se og oppleve nå, men lengte etter! For én dag skal vi oppleve det, når tro og håp forgår, og vi får se!
De som likevel lærer at de kristne skal være fri fra sykdom og nød, kommer fram til det på en av to måter:
Enten omtolkes løftene om en åndelig forløsning og levendegjørelse til også å gjelde en fysisk forløsning og levendegjørelse av legemet her i tiden, stikk i strid med Rom 8.
Eller en omtolker løftene om hva et Guds barn skal oppleve på den nye himmel og nye jord og lærer at dette skal skje her og nå.
Begge deler kan gjerne karakteriseres som å ville ta «himmelen på forskudd».
Tegn og under
Hva så med Jesu ord om de tegn som skal følge dem som tror? «Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med nye tungemål. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet» (Mar 16:17-18).
Leser vi Apostlenes gjerninger, ser vi at disse tegn fulgte dem som trodde. Der evangeliet gikk fram og brøt nytt land, om det var i Samaria (Apg 8:5-7) eller på Malta (Apg 28:1-10), der var Gud med og stadfestet frelsen med tegn og under.
La oss først minnes betydningen av ordet «tegn». Det er altså bilde på noe annet, det peker hen til noe annet enn seg selv.
Helbredelse og andre tegn og under er som billedbøker for åndelige umyndige og småbarn. Det er anskuelige tegn på at frelsen i Jesus innebærer forløsning fra både synden og syndens følger. Gud lar de åndelige småbarn og umodne få se og oppleve noe av hva frelsen innebærer, som et tegn. Men der tegnene har ført til tro på Jesus Kristus og frelsen i ham, der mister de sin betydning. For det modnere stadium er ikke å tro gjennom å se, men uten å se. «Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh 20:29). Derfor lar Gud tegnene falle bort når de har utført sin hensikt, nemlig å føre mennesker til tro på Jesus og frelsen i ham. Da vil Gud at den troende skal holde seg til Ordet, uten noe «troens bevis», men vandre i tro til Guds løfter også når en ikke ser og opplever.
For dem som ikke vil tro, hjelper det ikke med tegn og under, og de skal heller ikke få noe tegn, sier Jesus (Mat 12:39). De har Guds ord, Moses og profetene, og det hjelper dem ikke engang om noen står opp fra de døde (Luk 16:31).
Og der tegnene har ført til tro på Guds ord og løfter, der har tegnene oppfylt sitt mål, og den troende kan nå vandre i tro uten å se (2Kor 5:7). Han eier likevel hele frelsen i håpet og troen! Det gjorde også den fattige Lasarus, der han lå full av verkende sår! (Luk 16:20-22).
Jesus vet best
I stedet for å tale om helbredelse og frihet fra sykdom og lidelse, taler Skriften mye om at den som hører Jesus til skal forvente å lide med Jesus. Slik Jesus seiret gjennom lidelse og død, skal den troende seire gjennom lidelse og død, om enn i en annen betydning. Der den troende mister sitt liv i denne verden, og hans ytre legeme går til grunne, fornyes hans indre menneske og Jesu liv er virksomt der, til velsignelse for dem han lever i blant (2Kor 4-5).
Dette betyr ikke at en kristen ikke kan be om helbredelse og søke legehjelp. Som barn skal vi få be vår himmelske Far om det som vi tror er til vårt beste og Guds ære. Men vi får overlate til Gud å avgjøre hva som er best, for hans veier og tanker er så langt høyere enn våre. Og vi kan hvile i at alt Gud lar en kristen møte i livet, om det er medgang eller motgang, helse eller sykdom, rikdom eller fattigdom, ære eller vanære, liv eller død, det må samvirke til det gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt (Rom 8:28).