Flere i menigheten mislikte båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor og banket, og syntes han var for gammeldags. Blant dem var Pastor Bjørnås. Ling ble invitert til å ha vekkelsesmøter. Mange tok en bekjennelse. Men flere unge erfarte at en håndsopprekning ikke var nok. I sin sjelenød kom de til båtbyggeriet og Lyngeid for å søke hjelp. Ling bodde godt hos Lyngeid, men nå var han begynt å tvile på sin egen forkynnelse. Red.
Ling gikk som i en døs. Den søvnløse natten og hans sjelekamp hadde tatt sterkt på ham.
– Er De ikke frisk? spurte fru Lyngeid deltagende, da han til vanlig tid satt ved frokostbordet.
– Jeg har hatt en dårlig natt, sa han liketil. Eller kanskje en god en, føyde han gåtefullt til. Iallfall har jeg ikke sovet. Hun spurte bekymret om han lå vondt på den divanen, eller om han frøs. Han måtte så gjerne få mer tøy.
– Jeg har det aldeles utmerket sånn, skyndte han seg å berolige. Det er bare noe som –
Det ble ikke til mer.
Om formiddagen prøvde han å studere kveldens tekst. Det var som å tygge småstein. En times tid strevde han. Så spyttet han det hele ut og gikk seg en tur. Det var ikke noe godt med det heller, enda det var strålende solskinn over de nesten bare gatene. Han var for trett.
Ved middagsbordet var han fåmælt. Han forsøkte å småprate med Tordis som var blitt kjæledeggen hans. Men det ble ikke noe liv i det. Øynene hans hang ofte ved Dordi som vartet opp, stille og lykkelig. Lyngeid gjorde ingen kunster for å være underholdende. Bemerkningene falt vennlige og hverdagslige – og undertiden muntre. Han spøkte litt med at hustruen ble yngre ettersom hun ble eldre. Hun blusset og lo.
– Ikke sant Tordis? Er det ikke grei mamma vi har?
– I alle fall den beste jeg har hatt, sa den lille skøyeren, og skulle se likegyldig ut.
– De stusset. Hvor i all verden hadde det lille nøstet fått fatt i et slikt uttrykk? Men så sprutet de i å le alle sammen unntatt Tordis. Hun holdt seg i rollen.
– Det var du som sa det om sparken din en dag, Per, sa hun med et fiffig glimt i øynene.
– Per, Per! lo Lyngeid. Du er vel en skøyer! Du har jo aldri hatt noen annen spark
– Nei, sa Per og blunket til Ling. Da er det sikkert den beste jeg har hatt.
Ling tenkte på den gode ånd som var i Lyngeids hjem. Det var rent som en hemmelighet for ham. Han ante den, men kunne ikke få riktig grep på den. Han sukket for seg selv.
Da Lyngeid gikk etter middag, kom Ling ut etter ham.
– Du, Lyngeid! Lyngeid snudde seg og så spørrende
på ham. Men mens han så på ham, fløy et smil med en smule angst i, over ansiktet hans. Lyngeid hadde som en sjette sans, eller rettere en åndelig sans overfor menneskenes sjelevanskeligheter.
– Var det noe, Ling? spurte han vennlig.
– Jeg ville gjerne samtale litt med deg på tomannshånd, når du kommer fra arbeidet i kveld.
– Før møtet. De to menn sto overfor hverandre, begge sterke på sitt område. Men Lyngeid merket at den andre var i ferd med å brekke sammen.
– Jeg skal komme litt tidligere hjem, sa Lyngeid.
– Nei, nei, ba Ling, ikke avbryt arbeidet for min skyld.
– Å, det klarer seg nok, mente Lyngeid. Han smilte glad, og gikk fort nedover bakken til båtbyggeriet. Ling hørte at hamrene alt var i gang der nede. Og plutselig syntes han det var god ånd i dem også.
Bøyd og bedrøvet gikk han inn på rommet sitt. Å, så trett han var! Det verket i pannen. Han kastet seg over ende for å sove. Så måtte han opp igjen. Han prøvde å arbeide, men fikk ingen ro. En tanke hadde i hele natt gjæret i ham. I dagens løp formet den seg til en drastisk beslutning. Han gikk fram og
tilbake på golvet. Nå stoppet han og tellet på fingrene. Hvor mange dager hadde han vært her? Seksten. Nei, han greide nok ikke en måned.
Ettermiddagen snek seg hen. Solen gikk ned rød og strålende. Den kastet et skimmer av gull over fjorden og holmene som han kunne se fra stuevinduene. Skumringen sank sakte. Da hørte han at Lyngeid var kommet. — – Så gikk de to mennene inn i stua og lukket døren etter seg. Bare en pyntelampe brant svakt i et hjørne. De satte seg, en på hver side av kakkelovnen som murret velbehagelig. Noen øyeblikk stirret de to hen for seg. Så brøt det heftig ut av Ling: – Du skal si meg hva det er i veien med min forkynnelse. Lyngeid var forberedt og tok rolig imot, enda ansiktet hans var svært energisk å se til.
– Er det noe i veien da? spurte han. Det vil si: Synes du det selv?
– Ja. Men jeg vet ikke riktig hva det er.
– Når jeg svarer, vil du så huske at du har spurt?
– Ja. Lyngeid så på den annen med noen underlige øyne. De var harde som stål, men stål som var nær ved å ta hete av kjærlighetens varme.
– Du driver religiøs fabrikkvirksomhet. Ordene falt sterke og nådeløse, og Lings energiske ansikt ble stramt.
– Og hva fabrikkerer jeg? spurte han kvast. Svaret kom øyeblikkelig:
– Dårlige jomfruer. Lings øyne lynte. Stemmen dirret da han sa:
– Ve meg, hvis det er sant.
– Ja, ve deg, hvis det er sant.
De målte hverandre, de to kjemper.
– Vet du hva du sier, Lyngeid?
– Ja.
– Du skal stå overfor Gud med det. Et lite øyeblikk nølte Lyngeid med svaret. Så sa han tungt:
– Jeg våger det.
– Så skal du gjøre det klart for meg.
– Ja, hvis jeg kan.
– Du skal. Du har påtatt deg et for stort ansvar til å unndra deg. Dine ord og ditt vesen mens jeg har vært her hos deg, har gjort meg urolig, ja, ulykkelig. Lyngeids lepper beveget seg, uten en lyd. Han ba stille.
– Det som karakteriserer dårlige jomfruer, sa han så, er at de har bekjennelse uten liv. Bekjennelse kan folk lage selv. Liv kan bare Gud skape. Din forkynnelse skaper bekjennere, men gjør ingen levende.
– Hvorfor ikke? I sin iver og skrekk lutet Ling seg bort imot den andre. Lyngeid nølte igjen et kort øyeblikk, så sa han sindig:
– Det er intet evangelium i den. Ling sprang opp av stolen og gikk fort fram og tilbake på golvet.
– Blir du vond? spurte Lyngeid.
– Nei, svarte Ling opprørt. Men det er så vanskelig å sitte stille mens du dreper meg. Lyngeid liknet ikke en morder der han satt med øynene fulle av tårer. Han lot den annen trave til han var ferdig.
Ling satte seg omsider og sa hardt:
– Jeg forkynner altså ikke evangeliet?
– Nei, for ditt utgangspunkt er galt.
– Hva går jeg ut fra da?
– At menneskene ikke er fortapt. Ling blåste pusten ut så det liknet et fløyt.
– Åh
– Jeg driver for lite med denne nedrakkingen av et menneskes karakter og vilje.
– Åh ja-a. Du regner med at et menneske ikke er så verst. Bare Gud får ta i bruk og foredle det gode i dem så – –
– Det gjelder å stimulere et menneskes svake vilje, avbrøt Ling hissig. Lyngeid satte plutselig kniven på strupen hos sin motstander.
– Er du født på ny selv, Ling? Ling ble blek.
– Ja-a. Det håper jeg da.
– Hvordan ble du det? Ved en viljeanspennelse eller ved et verk av Gud? Født av manns vilje, sa Lyngeid tungt.
– En dårlig jomfru kanskje? spurte Ling, idet hans hender skalv.
– Sannsynligvis. Jeg skjønner iallfall nå bedre enn før hvordan fabrikasjonen foregår.
– Fabrikasjon! nesten snerret Ling. Du ser jo at det skjer noe med folk. De blir født – –
– En trell blir også født.
– Hva?
– En trell blir også født. Abraham mobiliserte de siste krefter av sin mannskraft og slo den sammen med en ung kvinne som hadde menneskelige betingelser. Resultatet ble en trell.
– Men jeg forstår ikke – –
– Nei, det er feilen med deg. Du skraper sammen restene av det menneskelige jeg. Så blåser du hypnotismens eller suggesjonens ånde inn i skraphaugen. Så blir det religiøst liv i det gamle menneske. En trell blir født.
– Forferdelig, stønnet Ling. Og slik skulle det altså ha foregått med alle som har bøyd seg på disse møtene.
– Det vet jeg ikke, sa Lyngeid rolig. Antagelig blir noen frelst på tross av din forkynnelse, idet de kommer inn under Guds Ånds veiledning. Ling tok seg igjen en marsj på golvet, med hendene på ryggen og bøyd hode. Om litt stoppet han ved vinduet og stirret ut i mørket. Han trakk opp lommetørkleet og pusset nesen. Men Lyngeid så at det var noe om å gjøre høyere oppe også. Da smilte han og beveget leppene i bønn én gang til. Det varte lenge før Ling snudde seg. Han kom og satte seg igjen. Så sa han med brutt røst:
– Forklar meg så hvordan den nye fødsel skjer. Lyngeids stemme fikk sin milde klang da han skulle til å utlegge livets vei for denne Nikodemus.
– Jo, ser du, Ling. Du snakker om å stimulere og stålsette et menneskes vilje. Men Gud vil lamme den.
– Hva sier du?
– Jo, Gud vil lamme den. For menneskets egen vilje er ond, den er fortapt. Det er først når mennesket, under press av Guds Ånd, blir viljeløst, ja drept, at Gud kan komme til med sin gjenfødende kraft. For Gud blander aldri sin kraft med menneskets. Gud skaper et nytt menneske. Ser du hvordan Gud tok
det med Nikodemus. Han plukket ham sønder, bit for bit. Og når Nikodemus var ribbet, forteller Jesus ham om ham som ble opphøyet på korset. Hører du, Ling! Det var ordet om ham som fødte Nikodemus på ny. «Dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord som lever og blir – – og dette er det ord som er forkynt dere ved evangeliet». Å, Ling – du har gitt folket rikelig med impulser – impulser for det gamle menneske, men du har forsømt å gi dem evangeliets ord, som er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.
Ling skjulte ansiktet i hendene og stønnet. Så sa han hulkende:
– Jeg er kastet ut i dypet. Gud hjelpe meg. Og litt etter sa han:
– Det er mitt siste møte her i kveld, Lyngeid. Nå var det Lyngeids tur til å fare opp.
– Hva sier du? ropte han.
– Jo, det har stått for meg siden i natt. Jeg greier ikke mer. Jeg må hjem og komme i klarhet med meg selv.
– Men du skjønner vel at jeg vil få skylden for dette, Ling. Og jeg har nok å bære fra før.
– Jeg vet det, Lyngeid. Men jeg kan ikke annet. Du har også stort ansvar. Som voksen mann må du ta konsekvensen av din lære. Meg har du brakt i nød. Nå må jeg ha lys og – frelse.
Lyngeid bøyde sitt hode og tidde, men store tårer trillet nedover kinnene hans.
Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993.
Forts. i neste nr.