Fortelling av Mia Hallesby
I et skomakerverksted satt far og sønn og arbeidet. Faren var en troende, og hans høyeste ønske var at gutten skulle komme inn på samme vei. Ofte hadde han snakket med ham om dette, men sønnen mente at det hastet ikke. Slikt fikk en vente med til en ble gammel og skulle dø.
En dag satt sønnen alene og arbeidet. Faren var plutselig død. Det var så tomt og stille etter far. Den eneste lyden som hørtes når han stanset litt i arbeidet, var den store klokken som tikket i vei og minnet om livets gang mot evigheten.
Fars stemme lød ikke mer, men i stillheten var det som klokken talte til ham. Det var som den med sitt stadige tikk – tikk – sa:
«For evig – hvor? For evig – hvor?»
Far var hos Gud. Hvor ville han selv komme? Og igjen lød det med mørk, truende klang:
«For evig – hvor? For evig – hvor?»
Jo, han visste hvor han ville komme dersom han døde nå.Det ble for mye for ham. Han sank ned på kne ved krakken og ropte til Gud om frelse. Han kjente veien, den hadde far så mange ganger vist ham, men han hadde ikke villet gå den. Nå ropte han av hele sin sjel til Gud og bad om forlatelse. Og den nådige Gud som ikke støter noen bort som roper til ham, tok imot ham som sitt barn.
Da han igjen reiste seg og satte seg på krakken, var han et nytt menneske.
Klokken tikket fremdeles. Men hør! Var det ikke som den hadde en annen lys og vennlig klang? Hva sa den? Jo, nå hørte han det. Nå sa den:
«For evig – hjem. For evig – hjem. For evig – hjem.
Fra «300 fortellinger», Indremisjonsforlaget 1946