Båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor menighetens dør og banket, uroet mange, deriblant pastor Bjørnås og grosserer Mobekk. Bjørnås inviterte Ling til å ha vekkelsesmøter, men han forkynte mer til religiøsitet og forbedring av det gamle menneske enn til syndserkjennelse og frelse i Jesus alene. Vakte ungdommer kom til båtbyggeriet og Lyngeid for å søke hjelp. Nå var Ling reist hjem. Han var i samtale med Lyngeid kommet i tvil om sin egen frelse. Red.
Vekkelsen var slutt da Ling reiste. En flokk nye holdt seg til møtene, men de viste sikre tegn på å sakke akterut. Menneskekraften holdt på å slippe opp for dem. Men Bjørnås var en kløpper til å binde dem til kirken med forskjellige gjøremål.
Det veltet en bølge av uvilje mot Lyngeid. Det var egentlig han som hadde stoppet det velsignede været som hadde blåst over menigheten. Forargerlig også, at Ling skulle havne hos ham! Hvem kunne nå også tenke at den viljesterke vekkelsespredikanten kunne bukke under for påvirkningen så fort!
Lyngeid var ikke den som klynget seg til sin klikk. Hadde han ikke Gud med seg, hjalp klikken ingen ting. Og hadde han ham med, var det nok med det. Han var på sett og vis en ensom mann. Derfor var han så sterk i kampen. For han gikk ikke andres ærender. Derfor var han så svak i nøden. Han hadde ingen til å lette opp under seg.
Han ble kalt inn for styret da åtte dager var gått. Mobekk hadde presset på – at nå fikk det bli slutt på dette muldvarparbeidet som han kalte Lyngeids opposisjon, ellers fikk han se seg om etter en annen menighet, hvor han kunne få leve i fred.
Bjørnås forlangte at Lyngeid skulle gå fra sine standpunkter. Som det nå var, laget han stadig uro og forviklinger, så det var uråd for menigheten å utvikle seg sunt.
Lyngeid svarte bedrøvet at det kunne han ikke. Det var vondt at han voldte uleilighet i menigheten, enda han, som de jo visste, ikke trengte seg fram med sine meninger.
Klas Bakke nikket tankefullt mens Lyngeid forsvarte seg saktmodig.
Bjørnås fant det rimelig at styret kom til å sette ham utenfor menighetssamfunnet inntil han gikk i seg selv.
Lyngeid sukket, men svarte ikke noe til det.
Det var da Bakke ga dem et sjokk.
– Før styret beslutter det, sa han, mens det lynte fra øynene hans, vil jeg stille min plass til disposisjon. Fra nå av er jeg ikke medlem av styret for menigheten her. Mens de så bestyrtet på hverandre, var det en til som sa:
– Jeg betrakter meg også som løst fra mitt verv.
Pastor Bjørnås klødde seg i håret.
– Men brødre, ta det rolig. Vi må da kunne komme til en ordning. En reprimande til Lyngeid kunne vel gjøre det. Lyngeid kunne ikke annet enn smile over pastorens villighet til forhandlinger. Fred framfor alt. Bakke var som en pave.
– Lyngeid skal ingen reprimande ha, sa han kort.
Lyngeid gikk sin vei, enda mer bedrøvet enn han kom. Men han tenkte med en slags sår munterhet på hvilket bry de skulle få med å klappe og dulle for Mobekk, for å få ham til å bli stående i menigheten.
Det første virkelige lysglimt fikk Lyngeid en dag i båtbyggeriet.
De to livbåtene var nesten ferdige. Karene holdt på med innredningen. De lufttette tankene var lagt ned i skottene. Sevrin Li holdt på med lokkene til dem, og Ola lå på huk på bunnen og strevde med banjeren. Den blå buksebaken stakk opp som en såte. Da kom Lyngeid forbi. Det duret av en av maskinene, så Ola merket det ikke. Basen stanset ved båten og inspiserte. Da sa Sevrin:
– Du, Lyngeid. Ola har fått det godt igjen nå. Ola spratt opp som en ball. Ansiktet hans var et eneste stort smil.
– Takk for De puffet meg over ende, sa han strålende. Lyngeid så grunnende på ham, han kunne ikke riktig få tak i hva han mente.
– Puffet deg?
– Ja, De husker vel den kvelden borte ved benken der – da jeg var så sterk. Jeg mener da jeg skulle greie brasene selv.
– Å–å, sa Lyngeid langtrukkent.
– Da tok De fra meg hele kraften min. Jeg falt sammen som en skrukk.
– Og så? spurte basen. Det livnet så godt i det mørke ansiktet hans.
– Jo, nå har han frelst meg, sa Ola. — –
Det var en dag først i april. Sevrin Li sto ved en av høvelbenkene og strøk kantene på bunngangene. Bordene skulle snart i kokerenna. De skulle vrenges på kjølen før kveld, og nå var det langt på ettermiddagen alt.
Da kom Dordi hjemmefra. Sevrin lot høvelen stå midt i et strøk. Den store, staute gutten fikk et skjær av rødme over ansiktet.
Hun kom bort til ham.
– Hvor er pappa, Sevrin?
– Ja, det er vanskelig å si, du, sa Sevrin bedagelig. Han var her for litt siden, men nå kan han gjerne være ute på fjorden for alt det jeg vet. Skal jeg gå og se etter ham?
– Nå ja. Sånn bråhast har det nå ikke heller. Jeg står her og ser på deg litt, så kommer han vel.
Men det ble ikke stort å se på, for det ble ingenting gjort. Ikke for det, de pratet ikke stort heller. Det var bare så moro å være der. De så mest på hverandre – hver sin gang.
– Står du her og stopper arbeidet, Dordi?
Det var Lyngeid. Merkelig at de ikke hadde sett eller hørt ham komme. Lyngeid skulle liksom være morsk, men øynene lo.
– Stå stille, pappa, ropte Dordi ivrig.
Han var rent forskrekket.
– Sånn ja. Å, du så rart! Det er gjenskinn av fjorden i øynene dine. De glitrer og lever. Det renner som en strøm av ild gjennom dem.
– Du, da! sa Lyngeid og lo. Kom du her ned for å se på øynene mine?
– Nei, for å gi deg dette.
Hun dro et brev fram av forklelommen og holdt det opp for øynene hans. Et brev var ikke noe nytt for ham.
Han så likegyldig på det.
– Se på baksiden, sa hun. Han snudde på det.
– Fra Ling! ropte han. Han satte seg ivrig på en krakk og begynte å lese. Sevrin måtte gjøre noen strøk nå når basen var i nærheten.
– Se på far, sa Dordi, og tok Sevrin i armen. Han har visst fått solen sendende i posten. Ja, sånn kunne det se ut. For ansiktet hans skinte og lo, mens øynene var våte og store.
Så reiste han seg plutselig og satte i vei inn i spiserommet og smelte døren igjen. Dordi skulle til å løpe etter hun også, men ble stoppet av Sevrin.
– Nei, nei, sa han. Jeg tror han helst vil være alene der inne nettopp nå. Dordi forsto ham og ble stående. Hun hadde det ellers godt nok her hos Sevrin.
Om en stund kom Lyngeid ut. Han vinket på sin datter. Dordi sa adjø, og smilte til Sevrin på en sånn måte at han syntes han hadde fått solen sendende i posten, han også.
Lyngeid og Dordi gikk i ilmarsj opp bakken og hjem. Fru Lyngeid ble rent forskrekket da hun hørte de kom stormende. Men hun skjønte at det ikke var noe farlig, da hun fikk se dem i kjøkkenet.
– Kommer du hjem nå? spurte hun skøyeraktig. Jeg syntes du snakket noe om å koke bord.
De greier det, karene, vinket han av. Nei, her skal du høre på saker, vennen min.
– Nei, nå – – sa Dordi.
Og så leste Lyngeid Lings brev høyt, mens en strime av vårsolen lå inn over kjøkkenbordet.
Velsignede bror!
Bli nå ikke straks redd for denne høyttravende overskriften. Jeg må ha et ekstra uttrykk for min store glede, forstår du. Jeg skriver ganske kort, og vil derfor begynne med begynnelsen. Da jeg reiste fra deg, var det ganske ute med meg, syntes jeg. Dessuten var jeg på en måte vond på deg. For jeg så det slik at du hadde satt hele min timelige og åndelige eksistens på spill.
Men likevel økte nøden etter at jeg kom hjem. Hele min kristendom raknet for meg, for ikke å snakke om min predikantgjerning. Jeg syntes den hadde vært en eneste lang synd. Min fortvilelse var forferdelig. Det føltes som jeg var døden nær. Men Gud hadde alt tenkt på min frelse. Jeg hadde vært der hjemme i fjorten dager, da evangelist Elvegård kom. Ja, du kjenner jo ham. Han fortalte at han hadde vært hos dere straks før jeg kom. Han skulle være litt i vår menighet. Ham la jeg min nød fram for. På sin stillferdige måte utla han Skriften for meg, og Gud opplyste mitt mørke. Jeg ble løst ved Herrens ord om syndenes forlatelse. Jeg ser det nå, Lyngeid, at jeg aldri har vært født på ny. Jeg har bare hatt en psykologisk omvendelse. Visse stemninger og viljesanstrengelser hadde satt sitt preg på mitt sjelelige liv. Det regnet jeg for gjenfødelse. Men nå har Gud født meg ved sannhets ord. Å, jeg er så lykkelig! Evangeliet om nåde for fortapte er gått opp for min sjel med solglans og fred.
Og tenk, Lyngeid: Jeg har begynt å virke igjen. Men nå har jeg lagt mine sirkuskunster vekk, og lar evangeliet virke med sin egen makt. Og hvor stort det er: sjeler blir løst. Jeg har sluttet å
telle. For det regnes så allikevel bare med dem som får sitt navn skrevet i livets bok, og det holder Gud rede på.
Nå lenges jeg sterkt etter én ting. Og det er å komme tilbake til de steder hvor jeg har sådd trelldommens ånd i hjertene, så jeg om mulig, ved Guds nåde i noen monn kunne få godtgjøre det jeg har ødelagt.
Jeg har skrevet til pastor Bjørnås om et besøk hos dere. Svaret var noe kjølig, dessverre, men han vil forsøke å arrangere noe for meg ut på høsten en gang. Da ville jeg være takknemlig om jeg kunne være hos deg.
Jeg skal fortelle mer utførlig når vi treffes personlig.
Lev vel, mine kjære venner. Din lykkelige Bernhard Ling.
– Det var snakk om noen bord som skulle kokes, sa Lyngeid leende, idet han tørket en tåre vekk.
– Det greier jo karene, det, smilte hans hustru.
Hun liknet en aprildag, med solskinn og regn om hverandre.
– Hei, sa Lyngeid, og svingte både seg og kona rundt på kjøkkengolvet. Du kan tro jeg skal bygge en motorbåt som kjøperen skal bli fornøyd med!Han styrtet på dør.Solen skinte i hans hjerte. Og det var solglans over hans daglige dont.
Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993. Forts. i neste nr.